Det er nå en stund siden sist jeg skrev på bloggen. Det var under traumekonferansen i Kristiansand i mai. Dessverre fikk jeg ikke tid til å skrive om den tredje og siste dagen der, som var den «norske» dagen (de andre dagene er det foredrag på engelsk). Mellom full jobb, familie, videreutdanning (UPP/SEPREP) og andre aktiviteter er det vanskelig å få tid til det, eller som Ingvard Wilhelmsen nok ville sagt det: jeg valgte å ikke sette det høyt nok opp på prioriteringslisten.

Men bedre sent enn aldri. Jeg tok mange notater som jeg har prøvd å finne frem til igjen i dag, og om det blir noe kortere og mindre detaljrikt enn vanlig, så tenker jeg at det likevel var såpass mye interessant den dagen, at det er verdt å dele. Det er også mulig å jukse litt siden foredragene fortsatt ligger ute. Siden det er fem måneder siden er det også sannsynlig at det dukker opp flere feil, så ta forbehold om at dette er et en-persons-referat. Det kan også være mulig å se at jeg i mai fikk skrevet de første avsnittene, og at det derfor blir mindre detaljert etter hvert.

Barndomstraumer og psykose: Evidens og mekanismer

Første foreleser i dag var den italienske psykologen Filippo Varese. Han tok doktorgraden sin ved Universitet i Wales, og jobber nå ved Universitetet i Manchester. Siden i fjor har han vært leder for «the Complex Trauma and Resilience Research Unit (C-TRU)». Han forsker på hvordan psykologiske og kognitive faktorer virker på utvikling av psykosesymptomer. Særlig har han sett på barndomstraumer og hvilke mekanismer som ligger bak sammenhengen med psykoseutvikling. Han startet med å si at han var glad for å være på en konferanse som går rett inn på forskningsfeltet deres.

(Jeg blir litt usikker på hvordan jeg skal oversette begrepene «childhood adversity» og «Adverse Childhood Experience (ADE)». En direkte oversettelse ville blitt «erfaring med motgang i barndommen», men det er mer alvorlig enn «motgang». Det er som regel snakk om traumer i barndommen, inkludert «negative»/neglekt. Det kan være at jeg bruker begreper litt om hverandre her, noen ganger skriver på engelsk «i hermetegn», og noen ganger bare oversetter med barndomstraumer eller «negative hendelser i barndommen» som i overskriften her, eller bare bruker begrepet ADE.)

Timing av intervensjoner i traumebehandling ved bruk av SEL-modellen for psykose

Etter lunsj skulle Pamela Fuller fortelle om SEL-modellen sin (Survival-Existing-Living). Hun har en PhD fra Universitetet i Florida og er i dag tilknyttet University of Utah School of Medicine og er også privatpraktiserende psykolog. Hun har erfaring fra arbeid med både barn og voksne, traumebehandling og psykoterapi for psykoselidelser. I 2013 utga hun boken «Surviving, Existing, or Living – Phase-specific therapy for severe psychosis«, og det var denne SEL-modellen hun skriver om i denne boken hun i dag skulle presentere.

Det har vært stille på bloggen et års tid nå. Jeg har ikke vært på noen konferanse siden mars i fjor, og holder på med videreutdanning i psykoterapi ved psykoser (UPP) arrangert av SEPREP. Det tar sin tid, og sammen med familieliv og jobb har jeg ikke prioritert denne bloggen. Men nå er jeg tilbake på konferanse, denne gangen den tredje traumekonferansen i Kristiansand.

Temaet i år er «Hva virker for hvem – og hvorfor». På hjemmesiden sin skriver de at de ønsker å se på ulike symptomer (f.eks. stemmehøring) og hvordan man kan forstå det fra ulike perspektiver, hhv psykose og dissosiasjon, og hvordan vi som klinikere skal forholde oss til dette. Mange ganger kan det være vanskelig å skille mellom disse tilstandene (noen ganger kan det kanskje være begge deler), så jeg har sett frem til å høre på flere av disse foredragene.