Sikkerhetsseminaret er en årlig begivenhet som i år arrangeres i Kristiansand. Det er fokus på fengsel- og sikkerhetspsykiatri og prøver å samle ulike faggrupper som jobber med dette temaet. Siden sikkerhetsposten ved Sørlandet Sykehus er arrangør denne gangen var det naturlig å melde seg på i år.
Seminaret ble åpnet med en kvartett fra KSO. Musikerne prøver som regel å finne noe musikk som passer til anledningen, men ifølge fiolinisten som presenterte gruppen ble de her på sikkerhetsseminaret litt usikre på hva de skulle velge. Valget havnet på å finne noe litt lyst og litt mørkt. De åpnet med en vals av Tsjaikovskij før de tok en tango. Det ble en fin åpning på programmet, men som den ene fiolinisten spøkte med: om enn litt tidlig på dagen for musikere.
Selve åpningen stod sykehusdirektør Jan Roger Olsen for, som påpekte at for helsefagarbeidere var det ikke tidlig morgen, men at han heller burde si «god formiddag». Olsen tok opp at det stilles stadig flere krav til oss fra samfunnet vedrørende de oppgavene vi skal forvalte. Han var også kort innom drapet på Sørlandssenteret som har rystet oss, og viktigheten ved å stille spørsmål om det var noe vi kunne ha gjort annerledes. Kanskje har vi også vært for lite åpne til nå, og det må endres. Så bør vi bruke de kritiske bemerkningene som kommer til å utvikle oss.
Det ble også en takk fra Anne Lill Berthelsen, rådgiver ved adm. v/SSHF, til dem som har vært med og arrangere sikkerhetsseminaret tidligere i Kristiansand, som så vidt jeg fikk med meg foregikk i 1993 og 2003. Blant dem var det en som hadde sagt: «Lærer man en løve å kjenne i zoologisk hage?» Hun var også kort innom historien om Anders Suhm som i 1738 forsøkte å tenne på kirken i Kristiansand og ble beskyldt for å ha inngått pakt med djevelen. Til tross for at det kunne være grunner her til å tenke at han ikke var frisk ble han dømt til døden (men rømte før dommen ble fullbyrdet).
Straff i et sivilisert samfunn – hvordan straffer vi og hvorfor
Kari Henriksen var først ut for å snakke om straffens rolle. Hun har vokst opp ved det psykiatriske sykehuset i Kristiansand (hennes far var lege der), og for folk i Agder er hun kjent som stortingspolitiker fra Arbeiderpartiet. Hun har også bakgrunn som psykiatrisk sykepleier med mastergrad.
Hun tok opp at målet med kriminalomsorgen er blant annet å skape et trygt samfunn. Fengsel kan være en god løsning på kort sikt. Det er også viktig å ta vare på ofrene. Vi må forsøke å jobbe mot tilbakefall. Hun nevnte også Dostojevskij som mente at den beste måten å finne ut hvor humant et samfunn er å besøke dets fengsler og tukthus.
Etter soning kan samfunnet legge til rette for forsoning. Færre tilbakefall gir et tryggere samfunn. I Norge har vi fokus på normalisering av de innsatte ved at de har samme rettigheter som resten av befolkningen mht tilgang til skole, helsevesen og utdanning.
Hun tok så opp hvem de innsatte er. Det er en gruppe som har møtt mange utfordringer i løpet av sitt liv, en marginalisert gruppe. Hun ga oss flere tall på dette med hensyn til somatisk og psykisk helse og sosioøkonomiske forhold hos innsatte i norske fengsler.
Tiltak hun kom inn på gikk blant annet på det å ta vare på barna til de innsatte. Det er skummelt hvis vi skaper en statsfiendtlighet blant folk. Det er også viktig å utvide hvilke yrkesgrupper som jobber i fengselet, og f.eks. ikke bare ha helsepersonell til bestemte tider i uken, men gjennom resten av uken også. Brukerråd i fengsler og det å få frem et brukerperspektiv er også nyttig. Hun nevnte en fange som hadde sittet inne i 10 år før noen hadde spurt hva vedkommende tenkte om skyld og det vedkommende hadde gjort.
Mot slutten kom hun med et stikk til den sittende regjeringen (det er tross alt under en uke til stortingsvalget) om hvordan fanger blir sendt som pakkepost til Nederland og så tilbake til et norsk fengsel siste par måneder før de skal ut igjen.
Samfunnets risikovillighet og toleranse for annerledeshet
UiA-professor, Paul Leer-Salvesen, har jobbet med kriminologi, etikk og teologi og har både bakgrunn som fengselsprest, forskning og forfatter av mange bøker. Han har også sittet i ulike komiteer, deriblant tilregnelighetsutvalget (NOU 2014:10).
Leer-Salvesen åpnet med en personlig beretning, om sin første jobb som prest 25 år gammel, hvor han skulle jobbe 8 uker i et fengsel. Han berettet om et møte med en drapsdømt som ikke var slik han så for seg at drapsdømte var, og hvordan hans egne fordommer ble utfordret. Senere valgte han å intervjue drapssdømte og skrive en bok om deres beretninger og hva de tenkte om seg selv, skyld, soning, straff osv.
Videre tok han tak i at vi fortsatt er et tillitssamfunn. Han tok tak i Olsen-utvalget (NOU 2010:03) som så på drap i Norge i perioden 2004-09. Det viste at 4 av 10 gjerningspersoner har en ruslidelse, 1 av 3 en personlighetsforstyrrelse og 1 av 5 en schizofreni- eller paranoid psykose-diagnose.
NRK hadde for få år siden et stykke gravearbeid hvor de kom frem til at 102 mennesker var drept av alvorlig psykisk syke. Leer-Salvesen viste her til et innlegg fra Ann Kristin Olsen [hun i utvalget, ja] som imøtegår dette (NRK sauset også sammen personlighetsforstyrrelser i denne statistikken), og hun konkluderer med at: “Vi i Norge lever i et av verdens tryggeste land. Drap begås svært sjelden. Risikoen for å bli drept av en person med psykisk lidelse er minimal. Vi må ta inn over oss at drap aldri kan forebygges fullstendig. Men tryggheten i samfunnet vårt er likevel så stor at risikoen for å bli offer for drap er svært liten. En realistisk oppfatning av risikoen vil bidra til at personer med psykisk lidelse ikke stigmatiseres unødvendig.”
Fokus på drap i mediene kan gi inntrykk som ikke alltid stemmer med virkeligheten. På 1980-tallet var det ca. 40-50 drap i året, mens det var falt til 25-30 drap i året etter år 2000 (altså en halvering, og dette er etter “innvandring og sånn”). Til sammenligning er det 500-600 selvmord i året.
Det kan være ulike forklaringer på at antall drap har gått ned. Kanskje fanges flere potensielle drapsmenn (ja, i hovedsak menn) opp i forkant, eller kanskje er det flere drapsforsøk som reddes av bedre akuttmedisin? Her savner Leer-Salvesen mer forskning. Samtidig la han vekt på at det er mange som ikke er klar over at drapstallene i Norge har gått ned, og det er mye og ubegrunnet frykt i befolkningen. Men samtidig som kriminaliteten har gått ned, har fangetallene gått opp.
Det er viktig at vi prøver å møte frykten med kunnskap, at vi får vist hvor sjeldent drap er. Han ga et eksempel på hvordan han forklarte dette for en skoleklasse i Kristiansand, og at det er noe vi må gjøre mer av. Leer-Salvesen ønsker seg også flere fagfolk fra psykiatrien i den offentlige debatten, og det kan virke som man er mer forsiktig nå enn før.
Stor-København distrikt er på størrelse med Helse Sør-Øst. Likevel har de i Danmark 500 sengeplasser for rettpsykiatriske pasienter, mens man i vår helseregion bare har 50. Her har vi to nokså like land med hensyn til vold, kriminalitet og psykiske lidelser, og så har vi så forskjellige løsninger.
Han kom så inn på forskjeller mellom det medisinske versus det kausale prinsippet når man skal vurdere utilregnelighet. [Jeg siterer her kort fra tilregnelighetsutvalget som Leer-Salvesen selv har sittet i: “det medisinske prinsipp (..) innebærer at når en av de nevnte tilstander er konstatert å ha foreligget på gjerningstiden, følger straffriheten uten videre.” og “Det blandede prinsipp går gjerne ut på at det, i tillegg til en mer eller mindre alvorlig psykisk avvikstilstand på handlingstiden, kreves at det er årsakssammenheng mellom avvikstilstanden og handlingen (kausalitetskriterium), eller at lovbryteren ikke har hatt evne til å forstå rettsstridigheten eller virkningene av handlingen (psykologisk kriterium).“]
Han viste også så hvordan prinsippene vi følger i dag ligger i Aristoteles’ tekster. Man kan ikke straffes ved utilregnelighet (“Ingen straff uten skyld), med mindre man selv er skyld i dette (f.eks. bruk av rusmidler). Han viste også til Seneca, en stoiker og advokat som jobbet for å få stoisme inn i romerretten som uttalte at de gale har nok med sykdommen de bærer.
Han gikk så over til Aksel Braanen Sterri som i april i år gikk ut med at han er for å sortere bort personer med Downs syndrom. Dette i bakgrunn av Sterri mener at folk med Downs ikke kan leve fullverdige liv. Leer-Salvesen viste så til Morten Magelssen sin bok “Menneskeverd i klinikk og politikk” hvor han skriver at “Menneskeverdet er iboende, like stort hos alle mennesker, og uavhengig av livskvalitet.” Leer-Salvesen mener dette bør være en “trosbekjennelse” på sikkerhetsposter, men det er ikke noe vi kan verifisere som en sannhet på noen måte.
Men hva vil denne måten å tenke på (menneskeverd = nytte/livskvalitet) påvirke dem som lever og som er annerledes. Forfatter Thorvald Steen tenker at han ville ha blitt sortert bort i Sterris samfunn. Mange av dem vi jobber med har også lav Bambi-faktor.
Leer-Salvesen [heretter kalt Paul da det er kortere å skrive] brukte så tid på Peter Singer – “What is wrong in killing”. Paul liker å kalle ham for sin hovedmotstander. Singer er en utilitarist (nyttefilosof) som har fjernet skillet mellom mennesker og dyr. Bl.a. støtter han eutanasi på multi-handikappede barn første leveår. Han er enig med paven at abort er fosterdrap, men ser ikke noe problem med drap i seg selv.
Hva skjer med psykiatrien hvis dette menneskesynet vinner frem? Kommer Julius [fra Dyreparken i Kristiansand] på sikkerhetsposten? Singer mener at enten må man inkludere primater eller så må man ekskludere marginaliserte mennesker. Paul er reddere for filosofien til Singer enn for terrorisme, da dette er noe som sniker seg inn i samfunnet.
Axel Honneth er sosialfilosof (i motsetning til Sterri som er analytisk) og står for en anerkjennelsesfilosofi. Paul har sagt til Sterri at han burde bo et år med folk med Downs før han trakk sine konklusjoner. Hegel uttalte at det viktigste er å bli anerkjent av andre. Honneth har sagt at vårt demokratiske samfunn er bygget på dette, og definerer tre former for anerkjennelse:
- anerkjennelse som kjærlighet
- anerkjennelse som rett (respekt)
- anerkjennelse som solidaritet (forventning om ytelse, sosial verdsetting, bli etterspurt)
Om vi fullt ut anerkjenner noen kan vi teste ut. Hva med romfolket? Anerkjenner vi at de bidrar med noe til samfunnet? Kanskje i liten grad. Hva md sikkerhetsposten? Ja vi møter dem gjerne med kjærlighet og respekt [forhåpentligvis]. Men hva med forventning om ytelse, kanskje er det der vi kan komme lengre.
Det motsatte av anerkjennelse er krenkelse. Alle mennesker har rett til å leve i et anerkjennelsesnett.
Paul tok så opp at vi ikke skal kalle dem kunder. Han er også skeptisk til bruker-begrepet. Økonomer er nyttige, men ikke la dem overta språket vårt. Han fortalte om en kokk han traff på Ila som var opptatt av å lære fangene å lage mat. Han hadde to prinsipper:
- Det er håp for alle! (Kanskje trenger vi naive folk, særlig når mye trekker i motsatt retning: Ikke bruk kunnskapen til å ødelegge.)
- Bedre med skolerte kjeltringer enn uskolerte.
Håpets filosofi
Hvordan du tegner fremtiden er med og påvirker hvordan det går. En del terapeuter bruker dette aktivt. Paul nevnte så filmen “Melancholia” av Lars von Trier som handler om folk som venter på jordens undergang og hvordan de reagerer på det. Det er viktig å ikke ta håpet fra noen, men jobbe på en måte som bidrar til håp.
Til slutt nevnte han Jürgen Moltmann, “håpets teolog”, og du kan lese mer om dette med Leer-Salvesens egne ord.
