Etter å ha skrevet nokså lange innlegg fra Schizofrenidagene, skal jeg prøve meg med et litt kortere her. I paneldebattene jeg skrev om i forrige innlegg var temaet “Diagnoser – hjelp eller hinder i psykisk helsevern”. Dette har jeg også vært innom i før i innlegget mitt “Psykiatri i krise?” Traumekonferansen som jeg skrev fra i sommer stilte også spørsmål vedrørende vår oppfatning av psykoselidelser. Det er denne tråden jeg vil ta opp her.
Jeg leste nettopp gjennom artikkelen “Forsvinner schizofreni? Psykosediagnostikkens fallitt” av Per Bergsholm i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (nr.8 2015), og det er denne artikkelen jeg vil ta utgangspunkt i her og kommentere.
Artikkelen gir en grei oversikt over utviklingen av de store skillelinjene mellom stemningslidelser (ICD-10 kapittel F2) og psykoselidelser (eller ikke-affektive psykoselidelser, ICD-10 kapittel F3) og kommentarer til denne inndelingen.
Å dele inn slik vi gjør per i dag er ikke alltid like lett. Psykotiske symptomer og stemningssvingninger har helt tilbake i antikken vært sett på ting som gjerne forekommer samtidig. En dikotomi ble imidlertid innført med Emil Kraepelin da han “slo sammen hebrefreni, katatoni og dementia paranoidies (…) til dementia praecox. Melankoli, mani, manisk-melankolske blandingstilstander, periodisk og sirkulær sinnsykdom, amentia/forvirringspsykose og vrangforestillingslidelse slo han sammen til manisk-depressiv sinnslidelse.” Denne dikotomien har vi beholdt til i dag, men det er denne Bergsholm stiller spørsmål ved. På sine eldre dager stilte Kraepelin selv spørsmål med dikotomien, men den fikk likevel en dominerende rolle frem til i dag.
Eugene Bleuler endret så navnet dementia praecox til schizofreni og utvidet samtidig begrepet. Bleuler definerte grunnsymtpomer (nå negative symptomer som også kan sees ved depresjon) og tilleggsymptomer som vrangforestillinger og hallusinasjoner. Senere kom Kurt Schneider og innførte første- og andrerangssymptomer, men snudde på det slik at førstelinjesymptomene ble det som Bleuler beskrev som tilleggsymptomer (kommenterende stemmer, tankepåvirkning mm).
Bergsholm redegjør så for ulike endringer opp gjennom årene. Tidligere fikk mange flere schizofreni-diagnose, men man har etterhvert snevret dette inn noe. Med DSM-III (1980) ble affektive symptomer eksklusjonskriterier for schizofreni, og “stemningskongruente psykotiske symptomer, som vrangforestillinger og/eller hallusinasjoner om forfølgelse og påvirkning, kunne forekomme ved affektive lidelser“. I Norge bruker vi ICD istedenfor DSM, og først med ICD-10 (1993) kom disse endringene i kriteriene også med her.
Arnhild Lauveng, tidligere schizofren som så ble mye verre og endte opp som psykolog, er kjent for boken sin “I morgen var jeg alltid en løve“. Bergsholm leser hennes affektavflating like godt som depressive symptomer enn negative schizofrene symptomer. Det kunne være interessant å lese denne boken med nye øyne og vurdere dette perspektivet.
Bergsholm tar opp et problem med at depresjoner ofte blir underkjent: “Pasienten kan benekte depresjon, og terapeuten kan komme til å beskrive stemningsleiet som ”nøytralt”. For pasienten ser ikke nødvendigvis deprimert ut, og kan til og med virke kvikk på overflaten… (…) Man kan spørre seg om det er mulig å være psykotisk med ”nøytralt” stemningsleie – det virker antiintuitivt.”
Bergsholm skriver så om mulige veier videre. Kanskje må man gå utover diagnostiske kategorier og heller se på spekter av ulike symptomer. Han konkluderer bl.a. med at: “”’Brannmuren” mellom pykoselidelser og affektive lidelser bør erstattes av en spektrumtanke. Uttrykk som ”nøytralt stemningsleie” bør utgå fordi det ofte er vanskelig å erkjenne sykelig depresjon, som dessuten kan være ”maskert” som negative symptomer”.
Syntes du dette var interessant og vil lese mer, anbefaler jeg deg å lese artikkelen til Bergsholm. Det er også mange interessante referanser der som kan være verdt å se nærmere på.
