På andre dag på traumekonferansen holdt Colin Ross et innlegg som jeg kommenterte. Nå i sommer leste jeg en av bøkene hans, “The Great Psychiatry Scam“. Jeg var nysgjerrig på å lese mer på hva Ross hadde å utsette på psykiatrien slik den praktiseres i dag. Mange av temaene han tok opp i foredraget på konferansen er også med i boken, men man får kommet mer i dybden på det hele. Det var en meget interessant bok og skulle gjerne ha lest denne før konferansen, så hadde jeg hatt mer innsikt i hvem det var som holdt foredrag for oss.
Boken var i stor grad overraskende selvbiografisk. Hensikten er trolig å fortelle om hans egne erfaringer med Svindelen slik han har sett den praktiseres. Han begynner med å fortelle om oppveksten sin og tidlig voksen alder, så om medisinstudiet, tiden hvor han spesialiserte seg i psykiatri, jobben som psykiater i Canada og senere i Texas.
Oppveksten og tidlig voksen alder
Han begynner med en kraftig kritikk av skolesystemet. Han forteller om et heldig prosjekt han kom med på hvor lærelysten ble stimulert:
“In grade three, everyone was given an I.Q. test in preparation for being put in an experimental program called Major Work. In grades four, five and six there were three classes, the dumb class, the in between class and Major Work, where the suck holes and smart kids were, including me. This was the best education I received until I got to the University of Alberta in 1975. Miss Marshall was our teacher for all three years. We did all kinds of special projects, put on plays, held debates, went on field trips, and best of all, gave speeches in front of the class.” [Kindle Locations 462-466].
Han hadde lyst til å utdanne seg og sa allerede som liten at han ville bli psykiater når han ble voksen. På ungdomsskolen ble derimot en stor nedtur, hvor han møtte Mrs.Parkinson:
“Mrs. Parkinson was the first adult who abused and hurt me intellectually, in my spirit and my imagination. I learned important lessons from her about the hostility and destructiveness of the outside world, which I had never experienced or understood before.” [498-500] (…) “This is how I almost developed Parkinson’s Disease, which consists of a pathological hatred for creativity, wit and intellect, disavowed by the person with the disease.” (504-505) (…) “That was when I really began to hate and despise the educational system. The educational factory was already brainwashing the future industrial drones and psychiatrists.” (513-515).
Han forteller f.eks. hvordan han skrev en science fiction-historie og læreren leste den høyt for klassen og fikk alle til å le. Etter å ha mistet troen på utdanning skriver han videre om de andre skolene han gikk på. De flyttet litt under oppveksten hans og han møtte flere skoler som han kom på kant med og ble blant annet utvist. Han syntes også det var greit med gjensitting da han kunne studere de andre elevene som satt der. På et tidspunkt reiste familien til Sicilia, men etter en tid der rømte han (dette var i 1965) og haiket til England og kom seg på fly hjem til Canada. Han ble sendt til kostskole og det gikk ikke så bra der heller.
Han ble en “high school dropout” og fikk seg jobb i oljebransjen som bestod av fysisk arbeid, bl.a. med å rense oljefat. Han lar ikke det passere å skryte litt over hvor høyt han klarte å stable tønner i motsetning til alle de andre og forklarer også teknikken han brukte.
Etter noen år kom han i en arbeidsulykke og skadet hånden sin slik at han måtte få seg annet arbeid. Da han søkte seg inn på medisinstudiet merket han en klar holdningsendring blant folk han møtte, hvor han brått ble tiltalt “sir”. (Minner litt om fenomenet som beskrives i innlegget: “Bare en elektriker“.)
Han skriver om hvor fantastisk god hjelp han fikk da han skadet hånden sin og hvor god hjelp han fikk av fysioterapeuten. Samtidig oppdaget han en forakt blant leger for fysioterapeuter og beskriver at han opplevde mange sykepleiere som late (nesten like ille som leger).
Medisinstudiet
For å komme inn på medisinstudiet måtte han ta en del forberedende fag. Her skryter han av sin egen innsikt, bl.a. hvordan han var eneste elev som i et forsøk la merke til den geometriske bevaringen av symmetri i eksperimentet. Han kommer også inn på sin egen forståels av relativitetsteorien og problemer han har tenkt på. For meg som leser oppfattes det litt som skryt at han må ta dette med i boken for å vise hvor smart han er.
På medisinstudiet gjorde han en vanlig observasjon som ikke er ulik mine egne erfaringer fra medisinstudiet. Når mange flinkiser samles er det en uvant tanke at man kan havne i det nedre sjiktet:
“(…)One hundred per cent of my classmates believed they would be in the top half of the class. Fifty per cent were delusional. The rest were obsessed, compulsive and correct.
I soon found out one thing about medical students. They are bloody difficult to out-perform on memorization contests. They are fanatics at it.” [Kindle Locations 1151-1153]
Ross var 25 år når han begynte på “pre-med” og derfor noe eldre enn sine medstudenter. Han opplevde dem som ekstremt barnslige og ble forskrekket over dette. Samtidig ble han nødt til å holde kjeft om at han skulle inn i psykiatrien siden dette ble sett ned på av de andre. Studieopplegget fikk også kritikk og da de skulle dissikere lik var det ingen som snakket om den emosjonelle responsen (på UiB på 2000-tallet var det derimot et tema). Det ble sett på som at medisinstudenter ikke var levende vesener med normale reaksjoner, men at de i sin rolle som medisinstudenter bare skal “suck it up”. Han opplevde det heller ikke som en reell utdannelse, men mer “technical training”. Det var også mye unødvendig memorisering av unyttige fakta som mange hadde glemt ut igjen på slutten av studiet.
“Actually, many doctors are very dumb. Dumber than average people. They are uneducated barbarians in many ways. Louts. Starting with meeting your cadaver, doctors are systematically trained to ignore their feelings, treat themselves as machines, and act the same towards everybody else. On the first day of medical school, most of my classmates were decent, humane, sensitive people. But they got socialized out of that. Over the four years, they got transformed into insensitive, shut down, know-it-alls with little respect for patients. It started with meeting your cadaver. It was not done by conscious plan. There was no organization to it, no conscious planning.” [1212-1217]
Jeg kunne her ha kommet inn på mye mer som han skriver om, men målet er ikke å gi et komplett sammendrag av boken. Siden jeg er mest opptatt av psykiatri vil jeg ta med listen over feil han mener han stadig så og fortsatt ser i psykiatrien:
Commonly, routinely, a whole series of prescribing errors were made. These were:
1. Too many different drugs at one time.
2. Drugs not matched to diagnosis.
3. Diagnosis not matched to symptoms.
4. Symptoms not described adequately to support the diagnosis.
5. Symptoms not tracked to follow drug response over time.
6. Multiple drugs increased, decreased, started and stopped in a short time period, making the effect of any change in the patient impossible to attribute to any one drug or dosage.
7. Too low a level of a drug to work.
8. Too high a level of a drug given without good reason and with serious side effects.
9. A drug not given for long enough to assess its effect.
10. Patients discharged with prescriptions for a month’s supply of numerous drugs, way beyond the amount required for a guaranteed successful suicide attempt.
11. Diagnoses changed to justify drug changes, when the change was not supported by clinical observation or documentation.
12. Trying drugs just to see if they will work.
13. Failure to recognize or treat serious side effects.
[Kindle Locations 1457-1471]
Denne listen tenker jeg er høyaktuell i dag da vi begår mange av disse feilene i vårt kliniske arbeid i dag.
Videre skriver han om hvordan psykiateren “vet” ting om pasienten uten at de har gjort observasjoner eller har noe fakta å basere seg på, eller hvordan pasienten var sur fordi psykiateren i gruppeterapien aldri sa noe og Ross måtte se seg enig med pasienten. Han fikk heller aldri noen veiledning hvilket han tilskriver at psykiatere egentlig ikke kan noen ting og de er redd for at noen skal se det.
Som medisinstudent diagnostiserte han sitt første tilfelle av multippel personlighetsforstyrrelse (MPD). Han skrev en artikkel som medisinstudent og fikk det publisert senere når han var ferdig utdannet. Når han presenterte diagnosen for psykiaterene fikk han ingen respons. De sa det var greit nok og ga han en OK karakter for psykiatripraksisen hans. Det han finner ulogisk er at enten burde de tenkt at han hadde rett mht MPD-diagnosen, noe som vil være forbløffende prestasjon av en medisinstudent, eller så burde de tenkt at han tok feil og nektet ham å fortsette med pasienten. Men han fikk ingen reaksjon.
Etter at psykiatripraksisen var en skuffelse skryter han av kirurgipraksisen. Her skryter han også om seg selv hvor flink han var og hvor skuffet kirurgiprofessoren var da han fant ut at han skulle inn i psykiatrien. Et tilleggsmoment han tar med en den store variasjonen blant kirurger mht kompetanse. Jeg anser ikke dette som noe nytt. Det er en kjent sak at det er store variasjoner på oss leger som det sikkert er i mange andre yrkesgrupper.
Under praksisen i indremedisin gjorde han seg gjengse erfaringer med det å møte pasienter i krise. Dette er erfaringer veldig mange deler og ikke noe spesielt for Ross selv om han kanskje fremstiller det slik i boken sin. Han kommer inn på situasjoner med sykepleiere som liker å ha det gøy med å vekke medisinstudenter midt på natten og han tegner et relativt stygt bilde av dem som late, hovmodige og lett snurte; et bilde jeg ikke kjenner til i norske sykehus (selv om det finnes enkeltpersoner som passer inn i beskrivelsen). Jeg kan også nevne kort at han beskriver hvordan turnuslegene kastes rundt og hvor vanskelig det er å få gjort en ordentlig jobb.
Psykiatri-kritikk og forsvar av eget arbeid
Dette innlegget er allerede blitt mer enn langt nok, og skal jeg gå i dybden på de temaene han tar opp må jeg nesten ha egne innlegg for hver av dem. Det kommer frem mellom linjene at boken blant annet fungerer som et forsvarsskrift for Dr. Ross. Han har møtt mye motbør blant Det Etablerte Psykiatriske Fellesskap, og nå ønsker han å vise dem finger’n. Kritikerene kommer både fra psykoanalytikere og folk som forsvarer den biologiske psykiatrien og han peker flere ganger på hvordan kritikken ikke er sammenhengende, men motsier seg selv på ulike punkt. Det blir kanskje en noe rotete fremstilling av kritikken hans her, men det er litt rotete fremstilt i boken da den er lagt opp anekdotisk og biografisk og han gjentar seg selv mange ganger gjennom boken.
Kritikk mot psykoanalyse
Han går hardt løs på psykoanalytikerene og selveste Sigmund Fraud. Under en kollegasamling prøvde han å ta opp at en pasienten ikke ble noe bedre, men ble da spurt om hvorfor han gikk til angrep på den andre legen. For å “overleve” psykoterapiveildningen måtte han holde skjult for veilederen sin den egentlige terapien han drev. Veilederen var mer opptatt av “å jobbe gjennom ting” uten å spesifisere hva dette innebar. Samme kritikken kommer han om miljøterapi som (i alle fall den gang) ble brukt som et fancy og udefinert begrep. Her får jeg lyst til å forsvare miljøterapi slik det praktiseres i dag, hvor vi i det minste beskriver hva vi ønsker som f.eks. stabilisere søvnrytme, øke aktivitet etc.
Ingen var interessert i å forske på psykoterapien (vi er nå på tidlig 80-tall) og mente at det ikke lot seg forske på. De fleste i Norge som har tatt ex.phil. vet at grunnlaget for å kalle noe vitenskapelig er nettopp at det er falsifiserbart, og Ross peker også her på hvordan mye av de holdt på med er uvitenskapelig. Slik Ross beskriver forholdene han jobbet under og de ham møtte vil jeg være enig med ham i at det er riktig der og da, men det er i dag gjort mye forskning på psykoterapi (se f.eks. her, eller her), så jeg tviler på om lerretet er like svart som han maler det. I hvor stor grad vi er flinke nok til å bruke vitenskapelige metoder i vanlige klinisk praksis er derimot et annet spørsmål.
Kritikk mot biologisk psykiatri og psykofarmaka
Ross går også hardt løs på det som han ser på det som gjeldende paradigmet innenfor biologisk psykiatri; depresjon er mangel på serotonin, schizofreni er for mye dopamin, og disse forstyrrelsene skyldes igjen spesifikke medfødte gener. Her går han inn på hvordan tallene for sannsynlighet for schizofreni i familien etter hans mening ikke støtter en reell arvelighet. (Dette fortjener et eget innlegg som jeg kanskje skriver senere.)
Kritikk mot psykiaterstanden
Han tar opp hvordan det sjelden er de beste legene som blir psykiatere. Ingen av dem er heller interessert i å lære seg noe nytt, forske eller skrive om arbeidet sitt. Han skriver om inkompetente leger og hvordan han ble bedt om å endre på det som den inkompetente professoren hadde forordnet:
The nurses used to come and beg me to change my Professor’s medication orders, diagnoses, and chart orders. They talked about his incompetence behind his back all the time. [2444-2446]
Men det er ikke bare psykiaterene som får gjennomgå. han snakker også generelt om leger som slutter å studere den dagen de begynner på legeskolen. De mottar bare trening og ingen ekte utdanning. De lærer ikke å evalure eller analysere data, hvordan designe eksperimenter, hvordan tolke observasjon data og argumentere. På dette punktet føler jeg kritikken bommer. I alle fall om jeg skal ta utgangspunkt i min egen utdanning fra Universitetet i Bergen. Vi fikk ganske mye undervisning både i statistikk og forskning generelt. Ingen fikk gå ut av studiet uten å vite hvordan pretest-sannsynligheten påvirker den positive predikative verdien av et positivt prøvesvar. Ross forteller om en artikkelklubb han prøvde å drive under spesialiseringen. Ingen av de andre skjønte hva det mentes med spredningen i en populasjon og hvordan det påvirker måten man må tolke resultatene på. Dette håper jeg virkelig ikke er tilfelle blant mine kollegaer, og jeg håper det beror på forskjellen i hans utdanning i Canada på begynnelsen av 1980-tallet og medisinutdannelsen i Bergen på 2000-tallet.
Kritikk mot behandling av borderline-pasienter
Ross skriver en del om hvordan borderlinepasienter blir behandlet og enkelte av tingene han tar opp kan vi også se tegn til i dag. Ofte ble pasientene sett på som GOMERs, altså pasienter alle bare vil bli kvitt. Ingen brydde seg med å følge dem opp. I likhet med MPD-pasientene hans begynte poliklinikken brått å avvise dem. De fikk ikke noe tilbud og ble sett på som ikke mulige å behandle. Han sammenligner inkvisjonen og heksene med psykiatrien og borderlinerene og at behandlingen er den samme selv om vi ikke brenner opp borderlinepasientene våre på bålet (men gir dem tilsvarende dårlig behandling):
“Nothing much has changed in the last five hundred years, except witches are now called borderlines. And, oh yeah, we don’t burn them at the stake anymore. Now we admit them to hospitals and abuse them psychologically. We’re more advanced now.” [2649-2650] “The witches were sick in the soul, according to the Inquisitors. The borderlines are sick in the brain, according to the Shrinks.” [2677-2678] ““She’s a borderline.” Translation: “She’s a baby-eating Nazi witch with leprosy.” [2703-2705]
“I remember being on call with a Fraudian shrink once when he got paged by his borderline. I got to listen while he talked to her on the phone. It was sickening. I’m sure if his wife had been there she would have hit him on the head with her purse. He talked in this weird syrupy voice, really, really nice and calm and soothing and caring. It was like he was talking to Lolita. Like he was talking to a child, telling her she would be fine, and everything would be OK, and she should just go to sleep, and he would see her in the morning.” [2753-2757]
Et av poengene hans er at borderline bare er en naturlig konsekvens av traumene de har blitt utsatt for.
Oppsummering
Jeg kunne skrevet mye mer om det Ross tar opp i boken sin, men innlegget er allerede mer enn langt nok. Da jeg leste boken merket jeg meg at det lå en udefinert konflikt her som kommer frem i hans angrep og forsvar. Ross har tydeligvis møtt mye motbør for sine teorier om multippel personlighet disorder (nå kalt dissosiativ identietsforstyrrelse, noe Ross var med i en DSM-gruppe og gjorde endringen på). Det har vært mye kritikk mot dem som jobber med dette. Det er også en del som mener at MPD er et resultat av at terapeuten gir pasienten falske minner. (Se forskning.no:Alarm om falske minner, tidsskriftet.no:Einar Kringlen). Det ble derfor litt rart når Ross i starten begynte å forsvare seg mot noe uten at det kom helt klart frem hva det var. Han bruker mye tid på å beskrive seg som en veldig intelligent outsider som har skjønt det andre ikke har skjønt. På konferansen fikk jeg inntrykk av at han var noe arrogant og dette synet har ikke endret seg etter å ha lest denne boken.
Da jeg skulle sjekke opp hva som stod på wikipedia-artikkelen om Ross fikk jeg et helt nytt bilde av ham og jeg skjønte mer hva han forsvarer seg mot. Her kommer det kritikk mot at han er en av dem som har gitt folk falske minner (noe han selv kritiserer andre for). En annen ting var at Ross forsøker å forsvare det paranormale. Da skjønner jeg mer hans interesse for å forklare i the Great Psychiatry Scam hvor flink fysikk-student han var. Jeg merker jeg i utgangspunktet er skeptisk til dette, men han skal ha for å prøve og et ønske om å gjøre ting falsifiserbart. Jeg kikket litt på boken hans “Human Energy Fields“, og der forsvarer han seg bl.a. med følgende:
“A lot depends on the vocabulary one uses. For instance, if I claim that I can send an energy beam out through mye eyes to make a tone sound out of a speaker, this is a claim of “the paranormal”. If I tried to study the human eyebeam at a university, using this vocabulary, I would not be taken seriously. Howeer, if I say instead that the electromagnetic field of the brain is emitted through the orbit (the opening in the skull where the eyes are), can be captured by EEG electrodes and used to trigger a neurofeedback reward tone using neurofeedback software and hardware, this is now a scientific hypothesis, rather than a claim of the paranormal.
I propose that “the life force” and the electromagnetic field of the body are the same thing. In order to study the life force, chi or the human aura, one must measure the electromagnetic field generated by every atom, molecule, cell, tissue and organ in the human body – and by the human body as a whole. This leads to a unification of eastern and western medicine, and makes possible the scientific study of a wide range of experiences, healing methods and folk beliefs that are viewed as paranormal, mystical, superstitious or primitive by western science and materialism.”
Javel… litt utenfor det normale paradigmet, og ikke bare innenfor psykiatrien. Da jeg leste dette skjønte jeg også bedre ting han skrev om the Great Psychiatry Scam, f.eks. om forelesningen i ernæring og hvordan ernæringsfysiologen fikk et utslett på halsen som kom og gikk og han nevner “psychoneuroimmunology. Possibly even psychoneuroimmunoendocrinology“. Han skriver også i samme bok:
“Well, that nails down the physics of levitation. Recently, I read about an experiment in which physicist were able to transfer information from one beam of light to another beam of light without any transfer of energy. The information was manifest as energy configurations in the light beams, using lay language, which is all I have available to mye mind. That’s it. Mental telepathy just became a physical possibility. From there it’s only two steps to right angle turns at high velocity in alien aircraft containing biological occupants.”
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke Ross. Iblant spøker han uten å gjøre det så veldig tydelig. Men med boken “Human Energy Fields” er han i alle fall langt utenfor mitt paradigme. Jeg tror likevel han har mange tanker som er verd å se nærmere på uten at man kjøper hele pakken hans. Spesielt kritikken rundt schizofreni. Men det trenger et eget innlegg.
