Jeg leste nettopp en kronikk i Aftenposten, “Tunge problemer – lette løsninger“, av Kristian Fjellanger, 04.juli 2014. Han kommenterer Frps Morten Wold som mener overvektige må selv ta ansvar for sin overvekt. Fullt så enkelt er det ikke, og i den anledning ønsker jeg å skrive noen ord.
Snart er halvparten av den norske befolkningen overvektig. Tall fra levekårsundersøkelsen 2012 viser at 45% av befolkningen (> 16 år som bor i privat husholdning) er overvektig, mot 42% i 2002:
Og verre blir det med tiden. Dette gjelder begge kjønn, selv om det er flest overvektige menn:
Det er mange teorier her, både seriøse og useriøse. Jeg skal ikke gå gjennom alle disse. Det er klart at det er flere faktorer som virker inn her, men jeg tenker det er viktig at man tar utgangspunkt i at kroppen er et fysisk system, for det virker som at noen ukeblad-eksperter (eller Dagbladet-eksperter) glemmer dette:
Eneste måten å gå ned i vekt på er å forbrenne mer kalorier enn man inntar. Så å gå ned i vekt er like enkelt som å bli rik: Man må tjene mer penger enn man bruker. Altså er det ikke så enkelt allikevel, men dette prinsippet er likevel verd å ha med seg for det vil alltid være sant. Skal man bli rik må man lete etter måte å tjene mer penger på og kutte i utgiftene. En bedrift som går med underskudd må også se på hvordan man kan endre på balansen.
Med dette i bakhodet kan man se på fedmeepidemien som en forskyvning i balansen, og det er nettopp det som skjer. Vi spiser for mye og sitter for mye i ro (jada! Dette visste du allerede, men dette er bare innledningen til et annet poeng!). Noen skylder på gener, men det forklarer ikke hele bildet når barn av tynne mexicanere kommer til USA og får overvektige barn. Og en økning på befolkningsnivå kan ikke forklares i genvariasjon da denne stort sett er lik. (Derimot kan det forklare ulikheter i vektoppgang hos ulike individer, men det går jeg ikke inn på her.)
Jeg tror nok redusert mosjon er en viktig ingrediens. Men inaktivitet kan også møtes med redusert inntak av mat. Dette dersom likevektssystemet (homeostasen) som bl.a. styrer appetitten klarer å gjøre jobben sin. Problemet kan se ut til at det er nettopp en forstyrrelse i dette som i stor grad kan være en årsak til epidemien.
I boken “Salt, sugar, fat” av Michael Moss tar forfatteren for seg hvordan vi stadig tilbys matretter som har den rette kombinasjonen av de nevnte ingredienser for å få oss til å spise mer. Og det er heller ikke alt. Kombinasjon av ulik tekstur (harde kjeks med mykt fyll), større variasjon, økt tilgang etc gjør at vi spiser mer enn det vi trenger for å opprettholde likevekten. Vi får en stimulering av hjernens belønningssystem (ofte litt feilaktig/meget unøyaktig kalt “dopaminsystemet”) som så får oss til å spise selv om vi egentlig er mett. (Dette kan man også forsterke på andre måter som f.eks. å gi rask, sterk smak på pommes frites’en når du tygger på den, men med kort ettersmak slik at du trigges til å putte en ny i munnen.)
Det var særlig en studie som nevnes i boken til Moss som var en skikkelig tankevekker. Vanlige laboratoriemus (uten noen spesielle genendringer) deles i to grupper. Begge grupper får spise hva de vil, men hva de tilbys er forskjellig. Den ene gruppen blir tilbudt standard fòr og holder vekten. Den andre gruppen får spise kjeks og tilsvarende fra en vanlig butikk og blir overvektige.
Matvareindustrien har som alle andre selskaper et eneste mål når alt kommer til alt: tjene penger og mest mulig av dem. Når man selger et produkt ønsker man å øke salget. En lur måte å gjøre det på er å øke forbruket. Derfor er det lett å skjønne at maten lages slik at vi blir stimulert til å spise mest mulig av noe. Ikke noe spesielt konspiratorisk rundt det; det er bare slik det er. Så da har de i mange år forsket og utviklet, både produktet og markedsføringen (for 50% ekstra kroner får du dobbel porsjon) for å øke salget.
Og de har klart det! Og selvfølgelig er resultatet en mer overvektig befolkning. Hva ellers når vi spiser mer (uten å bevege oss mer, heller tvert om). Ingenting mystisk. Maten som nå selges i butikken er ment til å få oss til å spise mer. Klart de kan lage sunnere matvarer, men da tjener de mindre penger. Nå klager de på at folk ikke kjøper de sunne varene, og det er jo klart når man er hektet på det usunne.
Det finnes mange slankekurer der ute. Noen påstår å øke forbrenningen. Tja, det spørs hva de mener med det. Systemet med kalorier inn minus kalorier ut teller fortsatt. Kanskje tarmen må jobbe litt mer (men formelen gjelder fortsatt). Noen får deg til å spise spesielle ting. Det meste handler egentlig om å redusere kaloriinntaket til syvende og sist, men de kommer frem til det samme på ulike måter. Følger du en viss diett begrenser det inntaket i seg selv. Du blir også mer bevisst på hva du spiser og reduserer inntaket. 2:5-dietten gjør at totalinntaket i løpet av uken blir lavere. Selv anbefaler jeg 5:2-dietten hvor du spiser sunt i uken (altså ikke faste) og lar helg være helg og ikke spiser helgemat i uken.
Noen slankekurer går ut på å sulte seg ned, mens andre forsøker å være litt smartere ved å endre på appetitten. En lavkarbo-diett har dette som prinsipp. I mangel på glukose danner hjernen ketonlegemer som igjen reduserer appetitten. At mange får høyt kolesterol av dette blir fort glemt. Jeg tenker det er en usunn diett. Men her tar jeg forbehold at det også er varianter over hvor strengt ting praktiseres og man kan umulig trekke noen bastante konklusjoner.
Jeg tenker at prinsippet om å få kontroll på appetitten er lurt (se f.eks. boken “Hjernen styrer vekten din“) men jeg tenker det finnes en mye lettere måte enn lavkarbo. Hvis årsaken til fedmeepidemien er at matvareindustrien lager ferdigmat som øker appetitten, så holder du deg unna denne maten. Altså, ikke kutt karboen. Kutt ferdigmaten! I alle fall fem dager i uken.
På samme måte som man kan spare opp penger til ferien for så å bruke dem opp, kan man alltids slanke seg til sommeren og så gå tilbake til samme vaner igjen. Men skal du ha god råd over tid lønner det seg å ha en fast spareavtale gjennom hele året. Så hopper man kanskje over sparingen i juni og desember, men det blir langt mer enn om man bare sparer litt ekstra i april og mai.
Dette er et tema mange har meninger om og jeg har sikkert vært unøyaktig her. Mange andre faktorer spiller inn og jeg er klar over at dette bare er en liten del av bildet. Noen blir eksponert for ferdigmat uten å legge på seg og kanskje er det genvariasjoner (eller tarmfloravariasjoner?) som står bak dette. Når jeg skriver om ferdigmatens/matvareindustriens rolle er det ikke som en faktor for at enkeltindivider blir overvektig, men at vi ser en fedmeepidemi i befolkningen.
Når det gjelder innledningen så var det Frps Morten Wold som mente man selv måtte ta ansvar for overvekt. Jeg tenker dette ansvaret er delt. Først og fremst er det viktig med kunnskap om riktig ernæring (det er mindre overvekt i grupper med høyere utdannelse) og myndighetene har et ansvar for at denne kunnskapen når ut til folk. Når folk først innehar kunnskapen er det selvsagt opp til dem hva de gjør med den. Det er ikke bare til å gjøre livsstilsendringer på egenhånd. Men hvis man får den rette veiledningen/kunnskapen blir det langt lettere å ta ansvar selv. Wold mener også at informasjonen må ut til folk først og så ta ansvar, men jeg tror han tar litt for lett på hvor aktive vi skal være for å gi denne informasjonen.
Et annet poeng er i kronikken til Fjellanger om at det ofte er mye følelser knyttet til dette. For noen er livet vanskelig, men igjen er dette noe som forklarer hvorfor noen blir overvektige, og ikke en forklaring på fedmeepidemien i befolkningen generelt.