Det skjer mye spennende forskning på hjernen og vi lærer stadig flere detaljer som gir bedre forståelse av psykiske lidelser og behandlingen av dem. I januar ble det publisert en god review-artikkel som het “Can anxiety damage the brain?” (Mah et al 2016) som jeg fikk tid til å lese gjennom i kveld. Den går gjennom det vi vet om kretsene i hjernen ved angst og frykt, hvilke deler av hjernen som er involvert i aktivering og regulering av dette, hva som skjer under en stressrespons, hvordan kronisk stress påvirker hjernen (skade på hippocampus og prefronalte cortex (PFC)) og effekten av behandling.
Jeg skal ikke gjenta alt fra artikkelen her, men anbefaler å lese den for den som ønsker flere detaljer rundt det jeg skriver om her. Bakgrunnen for artikkelen er at kronisk stress kan føre til og forverrer psykiske lidelser og reduserer kognitiv funksjon (f.eks. økt risiko for depresjon og Alzheimers demens). De ville her se nærmere på om man får en “skade” på hjernen av angst.
Oppdagelse av trusler i miljøet skjer via et “bottom-up”-system hvor bl.a. amygdala spiller en viktig rolle i utviklingen av en fryktreaksjon. Dette reguleres igjen av “top-down” kognitive prosesser som kan nedregulere responsen fra amygdala&co. Disse “top-down” prosessene involverer bl.a. mediale PFC og hippocampus.
Amygdala responderer på “trussel-triggere”, mens hippocampus gir informasjon om konteksten en spesifikk trussel-trigger ved å interagere med vmPFC og amygdala. Dette gjør det mulig å diskriminere mellom ulike triggere og regulerer graden av fare. F.eks. vil en rotte som får støt når den hører en lyd registrere det som en trussel-trigger, men den vil også registrere hvor den var når det skjedde (kontekst), og vil derfor kanskje ikke være like redd hvis den hører samme tone hvis den er på et annet sted (takket være hippocampus!). En god regulering av fryktresponser er derfor avhengig av en god balanse mellom aktiviteten til amygdala og aktiviteten til mPFC og hippocampus.
Det som er felles for angstlidelser er en nedsatt evne til å regulere emosjonelle responser på en opplevd trussel. Det skyldes enten hyperaktivitet i ventrale nevralsystem (amygdala) som respons på fare, og en hypoaktivitet i dorsale nevralsystem (PFC, hippocampus) (NB! Vi er veldig skjematiske her.)
Ved angst er man mer sensitiv mot trusler i miljøet, man har en selektiv oppmerksomhet mot dette og økt eksponering mot trusler gir økt amygdala-aktivitet. Dette er vist ved en rekke ulike angstlidelser inkl PTSD. Det er også evidens for at man får redusert evne til å avlære fryktresponser, redusert aktivitet i mPFC, og mPFC får mindre kontroll over amygdala. Man får også en redusert evne til å se truslene i kontekst (du husker den saken hvor hippocampus hjalp til, jmf to avsnitt lenger oppe).
Stress aktiverer bl.a. HPA-aksen (hypothalamus-hypofyse-binyre) og fører bl.a. til økte katekolaminer (adrenalin, noradrenalin), kortisol mm og en rekke fysiologiske endringer som jeg ikke skal gå inn på her. Derimot er det tydelig at dette igjen er skadelig for flere strukturer i hjernen. Kronisk aktivering av HPA-aksen gir bl.a. atrofi av hippocampus og gir også redusert nevrogenese (hippocampus er et av kun to steder i hjernen vi får dannet nye nerveceller). Skade på hippocampus fører igjen til redusert evne å nedregulere HPA-aksen og dermed holdes det hele ved like. Kronisk stress gir også redusert BDNF som trengs for nevrogenesen og forstyrrer serotoninaktiviteten. Det er spekulert i om at det å få i gang nevrogenesen kan være en av effekten til antidepressiva. Nedsatt nevrogenese i hippocampus hos gnagere gir kognitiv desorientering, depresjonslignende symptomer og angstaktig atferd. Dette kan være en forklaring på hvorfor man får reduserte kognitive funksjoner ved depresjon- og angstlidelser.
Om ikke hippocampus var nok, så går kronisk stress også utover prefrontal cortex (PFC). Hos rotter fører vedvarende stress til færre dendritter og spinae i PFC, noe som er korrelert med redusert arbeidsminne. I motsetning har vi amygdala hvor kronisk stress fører til økt dendritt-vekst og derfor får vi en ytterligere ubalanse i forholdet mellom amygdala og PFC.
Når man så på pasienter med depresjon 3 år etter og sammenlignet de som hadde blitt friske med de som fortsatt var syke, så hadde den siste gruppen et redusert volum av flere hjernestrukturer, deriblant både hippocampus og PFC.
Desipramin, en noradrenalin-blokker (vanlig i USA, men ikke i salg i Norge, kanskje fordi det egentlig er et TCA?), har vist seg til å kunne være nyttig til å motvirke effekt av stress, og en teori er at det kan aktivere α1-reseptorer i mPFC. Litium kan også øke nevrogenesen i hippocampus, særlig under stressende forhold. Fysisk aktivitet har samme effekt. CBT reduserer reaktivitet i amygdala.
Blodtrykksmedisinen prazosin (ikke i salg i Norge, det nærmeste legemiddelet vi har som ligner er vel Carduran) er en alfablokker og brukes bl.a. til å behandle PTSD og reduserer flashbacks og øker konsentrasjonen, noe om tyder på at PFC-funksjonen bedres (Arnsten et al 2015). Dette ledet tankene mine over en medscape-artikkel jeg leste i går, hvor en av talerene på den europeiske psykiatrikongressen (EPA congress) tok opp at kardiologene allerede hadde fått godkjent legemidler som viste positiv effekt på stress og redusert kognitiv funksjon. Han mente blant annet at psykiatrisk forskning hadde sett seg blind på dopamin- og serotonin-systemer, men også at vi burde få med oss medisiner som allerede finnes på markedet med andre (hoved)indikasjoner. Og her kommer dagens overskrift inn, for han viste til at angiotensin II-blokkeren Micardis/telmisartan oppregulerer genutrykk i hjernen under stress og kan derfor ha nevroprotektive egenskaper. Hos rotter som ble utsatt for stress ble BDNF redusert, men fikk de Micardis økte det bl.a. uttrykking av genet for BDNF. Uten å gå inn på detaljene var konklusjonene til Dr. Wincewicz at de nevroprotektive egenskapene kom fra en hemming av angiotenin type 1-blokkade som nedregulerte HPA-aksen. (Se også Wincewicz 2014, “It appears that telmisartan may constitute a new therapeutic option in a stress-related cognitive impairment.”)
Så neste gang man skal velge blodtrykksmedisin og pasienten klager på depressive symptomer og at man ikke husker så godt lenger, så kan kanskje Micardis være et godt valg?
