Fredriks blogg

Da er det tid for konferansen igjen, fire år siden sist for min del. Forrige gang var Schizofrenidagene i 2019, like før corona-pandemien brøt ut. Jeg har som tidligere tatt en del notater som jeg velger å bearbeide litt og legge ut her på bloggen. Skulle jeg ha misforstått noe av det jeg har hørt og du ser noen feil her, så gi gjerne en tilbakemelding. Som før tar jeg forbehold om at jeg nettopp kan ha misforstått ting, puttet inn feil sitering/referanse o.l., men bedre får jeg ikke til uten å bruke altfor mye tid til dette. Da dette nettopp tar litt tid tror jeg ikke det blir like grundige oppsummeringer for de kommende dagene.

Utdanning og arbeid – en del av behandlingstilbudet i spesialisthelsetjenesten

I år var det to spesialseminar å velge mellom på tirsdagen. Jeg slo følge med jobbspesialistene fra DPS’et mitt og var med på spesialseminaret om “Utdanning og arbeid”. En sentral modell som er greit å vite kort hva er før du leser videre er “Individual Placement and Support (IPS)”-modellen som går ut på å støtte folk med alvorlige psykiske lidelser til å komme ut i ordinært arbeid tilpasset deres evner og ønsker (du kan lese mer om det her på NAPHAs sider).

Hvis jeg skal begynne med å oppsummere, så ble det lagt vekt på hvor viktig arbeid (og ev. utdanning) er for både den psykiske helsen, men også for selvverdet, å ha en mening med livet. Det er god evidens for denne nytten og i tillegg er det økonomisk svært lønnsomt for samfunnet å satse på å implementere jobbspesialister som en del av spesialisthelsetjenesten. Samtidig har HOD bestemt at jobbspesialister i fremtiden skal være ansatt i Nav, noe som egentlig strider med IPS-modellen, og man ender opp med at spesialisthelsetjenesten ansetter egne arbeids- og utdanningsspesialister (AUS) som i stor grad kan følge IPS-modellen. Det var umulig å gå hjem fra dette spesialseminaret uten å tenke at jobbspesialister er noe vi virkelig trenger i spesialisthelsetjenesten og en svært viktig del av behandlingen er å hjelpe folk til å komme seg i jobb og stå i en jobb.

Dagen ble åpnet ved introduksjon av det kliniske nettverket her ved Beate Brinchmann, Nordlandssykehuset, Ellen Ånestad Moen, Sørlandet Sykehus, Lena Heitmann, Stavanger Universitetsjukehus, June Ullevoldsæter Lystad, Oslo Universitetssykehus. Det ble tatt opp at de ønsker å vise betydningen av å støtte personer med alvorlige psykiske lidelser og ruslidelse med å komme seg i gang med utdanning eller ut i jobb. De ønsket å understreke viktigheten av utdanning som en del av den kliniske behandlingen. De vil fokusere på arbeid som behandlingmål og behandlingmetode i helsetjenesten.

Hvorfor er det viktig å tenke på utdanning og arbeid ved tidlig intervensjon ved psykose (TIPS/EIP)?

Professor og klinisk psykolog Jo Smith fra UK har jobbet i over 30 år med psykose. Selv sa hun at hun hadde i løpet av årene jobbet “oppstrøms”, hvor hun begynte med rehabilitering og så beveget seg opp mot tidlig intervensjon.

Da mange blir syke enten i tenårene eller 20-årene, så er det mange som gjerne er i utdannelse i det de blir syke. Hvis man ikke klarer å fullføre grunnskolen, så er det også vanskelig å komme seg i jobb senere. Derfor vil det for mange handle om å komme i gang med utdannelse igjen først.

Det er mange sosiale konsekvenser av å ikke være i jobb, ikke ha penger. Det fører til begrensninger i hva man kan gjøre i livet. Å ikke være i arbeid gir økt risiko for flere faktorer; dårlig recovery, rusmisbruk, økt fare for tilbakefall og økt selvmordsrisiko.

Det handler om verdier og jobbe for å forhindre sosial urettferdighet. Folk med psykoselidelser burde ha samme muligheter til å leve meningsfylte liv.

I 2008 lagde man gruppen International First Episode Vocational Recovery (iFEVR) Group som samler forskere, klinikere, pårørende, brukere, økonomer og andre som har interesse for å fremme arbeidsorientert recovery for unge som blir syke for første gang. Det er et forum for å drøfte og utveksle ideer innenfor dette feltet, og også fremme dette som en del av behandlingen.

Arbeidsorientert recovery er evidensbasert, og det er kommet Cochrane Reviews både i 2001, 2013 og 2017 som viser at IPS var overlegen for å få folk ut i og bli i jobb kontra andre metoder: “Supported employment and augmented supported employment were the most effective interventions for people with severe mental illness in terms of obtaining and maintaining employment, based on both the direct comparison analysis and the network meta‐analysis, without increasing the risk of adverse events.” (…) “Bond and colleagues studied the effectiveness of fidelity to the key principles of IPS (see above), and found evidence for the contribution of all these principles in helping people obtain and retain work (Bond 1999; Bond 2004).“

Smith fortalte videre om de å ta IPS inn i TIPS (engelsk: EIP) (se Nuechterlein et al 2008), noe som fungerer fint. Man jobber heller ut direkte mot utdanning eller vanlig arbeidsplass, og ikke langvarig jobbtrening først.

Hun tok opp at det er viktig å folk ut i utdanning og arbeid tidlig nok, og ikke vente på at de skal bli gode nok først. Hvordan det står til etter 14 måneder predikerer funksjonell recovery og remisjon av negative symptomer etter 7,5 år. (Jeg vet ikke om dette er rette referanser til denne påstanden, men hun nevnte her bl.a. Rinaldi et al 2010 og et systematisk review Bond et al 2022.) Hun nevnte også Thompson et al 2022: “The most consistent finding was that services based on the individual placement and support (IPS) model improved employment outcomes more effectively than did comparison approaches and treatment as usual.” Thompson nevner også behovet for lenger follow-up, noe flere jobber med.

Et annet moment Smith tok opp var hvordan personalets holdninger og tiltro til arbeidsrettede tiltak påvirker både som driver og hindring. Det er også en pågående diskusjon om det skal være en del av helsetilbudet eller Nav. Moe et al 2022 skriver om konsekvenser av å flytte IPS til Nav kontra å ha det i helseteamene (artikkelen er på engelsk, men handler konkret om norske forhold. Jeg har bare skummet artikkelen til nå, men ser ut til at man her kan finne gode argumenter for hvorfor vi trenger jobbspesialister i spesialisthelsetjenesten.)

Er det lønnsomt? Et retorisk spørsmål som klart ble besvart som ja, med studier som hadde sett på akkurat dette. Knapp et al 2014 skriver: “From a broader societal viewpoint, early intervention generates cost savings of £2,234 per person over three years from improved employment and education outcomes.” Park et al 2022 viser også at det lønner seg å investere i IPS/SE, selv om vi gjerne skulle hatt lengre follow-up: “There is a strong economic case for the implementation of SE/IPS programmes. The economic case is conservative as evidence on long-term impacts of programmes is limited.“

Hva skal til for å implementere IPS i den virkelige verden? Moe et al 2021 ser på dette. Det er ikke bare å ansette jobbspesialister, men man må også tenke på organiseringen, fordeling av ansvar mm.

Hvor står vi i England i dag? Mange kjenner kanskje til NICE som den britiske versjonen av nasjonale retningslinjer innen helsefag. I tillegg til retningslinjer har de såkalte “quality standards” som er høyprioriterte områder hvor man ønsker å øke kvaliteten i helsetjenesten. I 2015 kom de med 8 punkter for voksne med psykose og schizofreni (QS80), en av disse 8 handler om at man skal tilby arbeidsrettet utdanning og støtte (“Carers of adults with psychosis or schizophrenia are offered carer‑focused education and support programmes.“) Tilsvarende har man også punkter for barn (QS120). Det er en nokså robust evidensbase når man inkluderer ting i NICE QS. Det som det derimot er usikkerhet er rundt de som allerede er i utdannelse eller arbeid; er det nyttig at vi hjelper dem? (Kanskje det, men poenget her er at det er lite data på det.)

I UK har de integrert helse og jobb inn i policyen i ulike programmer. NICE sine TIPS-retningslinjer (EIP) anbefaler at jobbspesialister bør være en integrert del av behandlingsteamet og ikke en ytre ressurs. (En anbefaling som er det motsatte av HOD og AID sin vurdering om at alle IPS-jobbspesialister skal være ansatt i Nav.)

Videre anbefalte de at man bør være trent i motiverende intervju (MI). Støtte til jobb og utdanninger er en av flere anbefaliner innen TIPS/EIP, og de tenker at alle bør få tilbud om dette.

Videre viste hun til upubliserte data (Nicholls et al 2023: Employment support and psychotic outcome) at jobbstøtte hadde en klar positiv effekt på psykosesymptomer (p<0,001). Man kan stille spørsmålet om det er vår jobb å tenke på å få folk i arbeid når vi først og fremst jobber med helsen. Denne studien viser at det helt klart er det, ettersom helseeffekten er såpass klar.

Perkins et al 2022 har sett på om minoriteter har like stor nytte av IPS. Konklusjonen er at det har de, og de var ingen forskjell i hvorvidt man kom seg i jobb eller ikke. Derimot er det spørsmål om tilgangen er like god. Blir unge, hvite kvinner tilbudt IPS oftere enn andre?

Videre fortalte professor Smith om et nettverk de har satt opp for å se på mulighet for forbedringer for TIPS-pasientene; NCAP EIP Quality Improvement (QI) og Collaborative and EIP Network (EIPN). De støtter lokale TIPS-team med kvalitetsforbedring.

Så hvor går man videre herfra? Det å gå videre fra en psykisk helse-problem-identitet til en arbeidstageridentitet er viktig. Som eksempel her tok hun opp en erfaringskonsulent som nå har gått videre og holder på å ta doktorgrad, og ikke lenger bare er en person som har vært psykotisk. En annen ting å se på er innsats for å holde folk i jobb versus det å komme i jobb. Det er behov for lengre oppfølgingstider. Man må se på ulikheter i tilgang og tilbud. Hva med komplekse psykoser og folk med kognitive problemer. Skal man gjenta intervensjonen med jobbstøtte?

Til slutt kom hun inn på enkelte utfordringer som å oppskalere det hele, trene opp folk, hvor godt følger folk IPS-modellen (IPS model fidelity)?

IPS – hvordan virker det?

Merethe Nordentoft er professor dr.med. fra København. Ifølge Universitetet i Københavns nettside om henne, er hun ekspert på epidemiologi, selvmordsatferd, psykopatologi og tidlig intervensjon ved psykose. Videre står det at hun har vært leder for en rekke store RCTer som har sett på effekten av psykososiale intervensjoner hvor den danske OPUS-studien er den mest kjente. Til tross for denne merittlisten fremstod hun som jordnær og hyggelig foreleser som ikke brukte noe tid på å fremheve seg selv.

Hun tok utgangspunkt i en relativ nylig publisert artikkel hun har publisert som tar for seg hvordan Danmark har lagt frem en plan om å øke psykiatribudsjettet (i kommuner og psykisk helsevern) med 20% i løpet av en tiårsperiode.

Folk med psykiske lidelser har en kortere forventet levealder og stor sykdomsbyrde og 1 av 3 av oss vil komme i kontakt med psykisk helsevern i løpet av livet. Poenget er at psykiske lidelser koster allerede veldig mye.

Folk med psykiske lidelser dør gjerne av de samme sykdommene som dem uten, men de dør oftest tidligere av dem (se figur 1 i Erlangsen et al 2017, “trumpet”-kurve vs. “tuba”-kurve). Det er flere studier som viser det samme (se Plana-Ripoll et al 2019). Verre er det hvis det også er komorbid rusbruk (Hjorthøj et al 2015).

I Danmark har man publisert noe man kaller “Psykiatriløftet” (mai 2021, pdf-hefte her). Flere ulike organisasjoner og organer i Danmark (arbeidsgivere, personale, brukere, pasienter og pårørende) har blitt enige om 8 tiltak for å bedre psykiatrien i Danmark:

Etter dette gjaldt det å sette opp et budsjett på hva man tenkte at ting kunne koste og gå til politikerene med dette. Nordentoft tok opp at vi måtte være modige her og samarbeide med brukerorganisasjonene. Selv om ikke pengene blir fordelt helt slik de hadde satt opp, så er summen der.

IPS er et av flere tiltak som inngår i å bedre psykiatrien (hun kunne snakket om de andre også, men det var det som var dagens tema). Det er mange fordeler med jobb; ansvar, muligheter, status, meningsfullt, sosialisering. Det er viktig å utforske individuelle preferanser; hva kan være aktuell jobb, og hvordan beholde den?

Tidligere studier har fokusert på støtte til jobb, men IPS kan også brukes til å gi støtte til utdanning. Swanson og Becker 2011 (nei, jeg klarer ikke å søke opp denne publikasjonen, og kan ikke si sikkert at neste påstand her kommer fra den:) tar opp at alle (?) med alvorlig psykisk lidelse kan jobbe i en regulær jobb (“work competitively”) hvis kan finne det riktige arbeidsmiljøet. Vi skal ikke endre på personen, men finne en god match mellom styrker og erfaringer hos vedkommende og jobber i samfunnet. ‘

Swanson har også publisert en praktisk guide til IPS på dansk, og det er mulig at en del av tingene Nordentoft nevnte videre er fra den, men jeg er ikke helt sikker. Poenget hun tok opp er i hvert fall at det ikke er hensiktsmessig å gå fra en arbeidsutprøving og så til en vanlig jobb, men heller gå direkte til en vanlig jobb og trene der.

Videre ga hun oss videre data som støttet IPS. En meta-analyse (Frederick et al 2019) av RCT på IPS fant at IPS hadde bedre outcome mht arbeidslivet enn TAU-gruppen (treatment as usual), og også bedre mht å stå i jobb og inntekt. Selv om IPS også kom bedre ut på andre områder som ikke hadde direkte med arbeidslivet å gjøre så var ikke funnene signifikante. En ting som derimot er tydelig, er at totalkostnadene er lavere ved IPS enn SAU (service as usual) (se Christensen et al 2021).

Nordentoft fortalte så om “The Danish IPS trial”. IPS-jobbspesialist er ansatt i kommunen, men jobbet med psykiatrien. De fleste hadde schizofreni, men også andre alvorlige lidelser (F20-29, F31, F33). Krav om at man måtte være motivert og snakke brukbart dansk. Man så på det å introdusere “Cognitive Remediation and work-related social skills training” og brukte et dataprogram CIRCuiTS (Computerised Interactive Remediation of Cognition – a Training for Schizophrenia) som skal kunne hjelpe på kognitive prosesser og sosial fungering (IPS with enhancements/IPSE). I studien (Christensen et al 2019) hadde man 720 deltagere som ble randomisert i tre ulike grupper, IPS, IPSE og SAU (/TAU). IPS/IPSE hadde effekt på å få folk i jobb eller utdanning, men fant ikke forskjeller på de to IPS-gruppene. Faktisk gikk ting litt tregere for dem med kognitiv trening (346 dager vs 286 dager), men med SAU gikk det lengst tid (548 dager). Det som derimot er klart er at fra et klientperspektiv er man mye mer fornøyd med IPS enn SAU (p:0,000).

Det kom her en “take home message”: IPS korter ned tiden til oppstart i jobb/utdanning, øker antallet timer i jobb/utdanning og øker sjansen for å være i jobb/utdanning i oppfølgingen.

På slutten ble vi presentert for et par andre ting som at det kan hjelpe mot negative symptomer. Det er også tegn til lavere mortalitet ved OPUS enn TAU (Hansen et al 2023) , lavere grad av hospitalisering. Et poeng er at en kostbar intervensjon kan bli billigere i det lange løp.

Arbeid og utdanning i psykisk helsevern og i KPHA OUS

Overlege og professor Petter Andreas Ringen skulle snakke om arbeid og utdanning som en viktig oppgave for helsetjenesten. IPS er nevnt i opptrappingsplanen 2013-23 (eller mente han den nye planen 2023-2033?), og det er nevnt i oppdragsdokumentene fra sykehuseier til helseforetakene. Schizofreni er en av de dyreste sykdommene i samfunnet.

Er arbeid god terapi? Det tydelige svaret her er ja!

Det har vært usikkerhet rundt IPS-jobbspesialisten sin rolle da de ofte ikke er helsepersonell. Helsedirektoratet (HDir) tok derfor kontakt med Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) i 2021, og i 2022 svarte HOD at IPS-jobbspesialister bør være ansatte i Nav og ikke i spesialisthelsetjenesten da disse ikke er å regne som ytere av helsehjelp. Samtidig kom et nytt brev i mai 2023 hvor man innførte arbeids- og utdanningsspesialist (AUS). Disse kan da ha en miljøterapeutisk rolle, og derfor kan de regnes for å yte helsehjelp, og kan da være en integrert del av behandlingsteamet. For det er en utfordring med at IPS-modellen krever at man er integrert i samme behandlingsteam, og det er de ikke hvis de jobber i Nav. Da kan man fort havne i en silo-tenkning (arbeid eller behandling) noe vi prøver å unngå.

Videre fortalte Ringen om hvordan de jobber i KPHA OUS som jeg ikke tar med i dette notatet her.

Work as part of treatment – From rhetoric to reality

Miles Rinaldi er ifølge programmet “Head of Strategic Development, South West London & St. George’s Mental Health NHS Trust og rådgiver for Regional kompetansetjeneste for arbeid og psykisk helse ved Nordlandssykehuset HF.”

Rinaldi tok opp at det tar lang tid fra resultater i forskning til ting blir implementert. Samtidig er det ikke bare å lære seg det tekniske, da det relasjonelle i møtet med personen du skal hjelpe er langt viktigere. Han hadde fått med seg stortingsmeldingen om opptrappingsplanen for psykisk helse (2023-2033) og merket seg særlig punkt 3.5 om arbeid og aktivitet som del av behandling. Skal man ha kvalitet i helsevern er viktige punkter effektivitet, trygghet, personsentrert (tilpasset individets verdier, ønsker mm). Samtidig er det rart at vi har hatt en behandlingmodell (IPS ansatt i spesialisthelsetjenesten) som er det optimale, så endrer man det til noe som er mindre optimalt (IPS ansatt i Nav). Det ville vært rart om man fikk kreft og gikk til kreftlegen, og så sa kreftlegen at: “Du skulle vært her for 6 måneder siden, for da kunne vi gitt deg den beste behandlingen (IPS integrert i spesialisthelsetjenesten), men det kan vi ikke nå lenger. Men vi skal gi deg biter av behandlingen, den vi liker best (AUS).”

Jobb er viktig for helse (Skjærpe et al 2023), og jobb er også en god målestokk for recovery. Det er viktig at vi ikke bare spør om jobb én gang, men spør gjerne på nytt på et senere tidspunkt.

Videre snakket han om hva som gjør oppfølging personsentrert; aktive og informerte individer, valgmulighet, felles beslutningstaking, målsetting, involvert i individuell plan, koordinert oppfølging. Samtidig kan det være at behandler tror at vi jobber med felles beslutningstaking (paternalism vs shared decision making), særlig eksempel på hvor behandler tenker at det ikke passer seg det valget pasienten gjør (behandlere liker ikke når pasientene tar “feile valg”). Vår (behandlere) egne biaser om hva som er mulig jobbvalg kan stå i veien.

Han tok så opp en av sine favorittartikler: “An Ethnographic Study of Job Seeking Among People with Severe Mental Illness” (Alverson et al 2006). I forbindelse med denne tok han opp viktigheten ved motivasjon og opplevelse av mestring, og hvordan vi kan jobbe som helsepersonell ved å snakke om jobb, ha forventninger til jobb, hjelpe med problemer underveis, hjelpe å velge jobb med mer.

Arbeid som psykoterapi

Jan Ivar Røssberg er professor ved UiO og overlege ved seksjon for behandlingsforskning (SEB) ved OUS. Han ble introdusert som en som har forsket mye og på flere ulike ting med bred erfaring. Han tok opp at han ville begynne litt i motsatt ende, snakke om psykoterapi og heller komme frem til hvordan arbeid kommer inn som psykoterapi.

Gjennom historien har ting endret seg. Ingen foredrag er komplett uten å nevne Freud som mente at man ikke kunne jobbe med schizofreni, og det “ligger nok litt i systemet” fortsatt. Så var det en periode hvor man tenkte at det var klart at de skulle ha psykoterapi, gjerne fire ganger i uken noen steder, selv om de var veldig dårlige. Så gikk man tilbake på dette og tenkte at det ikke var aktuelt.

Med CBT var det også en hype-effekt først kanskje rundt år 2000. Etter hvert som terapiformen brer om seg og flere utøver den kommer det gjerne negative resultater (jeg husker selv da British Journal of Psychiatry ca. i 2014 publiserte at kognitiv terapi ikke virker). Etter dette kan det gå to veier. Vi kan droppe det helt fra behandlingen, gi det opp, eller vi kan se hva som virker og hva som er nyttig og ta det med videre. Vi står litt ved det skillet i dag.

Et poeng er at vi kan ikke si at det ikke virker hvis det ikke virker særlig bedre enn TAU, for vi vet at TAU også virker.

Han kom så inn på KATOslo-studien og sammenligning mellom Jobbmestrende oppfølging (JMO) og oppfølging av behandlere (leger, psykologer, ergoterapeut). Mens jobbspesialistene får en kort innføring i kognitiv atferdsterapi (KAT eller CBT på engelsk) på 40 timer og 8 timer undervisning i psykoselidelser, er det minst 2 års lang utdannelse og 3 års veiledning før oppstart for KATOslo. JMO fokuserer på utfordringer på arbeidsplassen, mens KATOslo fokuserer på ting som selvfølelse, depresjon og angst. (Jeg kunne ikke finne noe om KATOslo på nettet utover en masteroppgave som er sperret til neste år, så jeg antar at dette er upubliserte data. Jeg kommer derfor ikke til å legge ut bilder av noen slides her.)

Det som derimot var interessant er at preliminære funn peker på at sykepleiere hadde langt bedre behandlingsresultat med KAT enn psykologer og leger. Så her må vi kanskje tenke nytt om hvem og hvordan vi gir KAT. Det kan også handle om når vi gjør intervensjoner. Det er mer nyttig å jobbe direkte opp mot arbeidsplassen/studiestedet enn å komme en uke etterpå og fortelle om det. En annen viktig ting er å fokusere på A’ene i KAT (arbeid, studier, fysisk aktivitet, natur, musikk, yoga), tiltak som gir mening, reduserer stress og gir økt livsglede.

Hekta på jobb – arbeid ved ruslidelser

Ifølge programmet er Eline Borger Rognli psykologspesialist PhD og jobber som forsker ved RusForsk OUS og prosjektleder for “Hekta på jobb” som forsker på IPS for personer med ruslidelser.

Hun begynte med at det er en rekke forhold som opprettholder rusavhengighet, som at man ikke har noe å stå opp til, ingen mening i hverdagen mm. Å komme i arbeid vil dekke mye av det man mangler. 80-90% av personer med ruslidelser står utenfor arbeidslivet.

Mens det er mye evidens for IPS og psykose, er det lite forskning på IPS og rus. (Dette står det også om i stortingsmeldingen om opptrappingsplanen for 2022-2023 side 60: “Samtidig viser en kunnskapsoppsummering utgitt av Folkehelseinstituttet i 2023 at de ikke kan trekke noen konklusjoner om effekten av IPS for mennesker med rusavhengighet fordi de fant få studier. Det er derfor behov for flere studier som undersøker effekten av IPS for personer med rusavhengighet, men også andre studier om IPS.“) Her kommer prosjektet til Rognli inn nettopp for å forske mer på IPS og ruslidelser.

De har en del utfordringer. De har blant annet 12 ulike Nav-kontor og forholde seg til. Skal man gå i gang med samarbeid med alle? Skal IPS-jobbspesialister ansettes i 0%-stilling på sykehuset? Siden det var et forsøksprosjekt var det mulig å få til litt andre løsninger, og de fikk fire jobbspesialister ansatt i 100% stilling på sykehuset. De har 5 poliklinikker hvorav to LAR-poliklinikker samt to døgnseksjoner. Ingen av jobbspesialistene hadde helsefaglig bakgrunn, men jobbet med jobbinkludering på en eller annen måte tidligere. De hadde faste møtetidspunkter ulike steder så man kunne få kontakt mellom dem og behandlere. Det tok tid å få dem integrert i teamet, og de måtte få opplæring om rusmiddelavhengighet og hvordan man jobber i rusomsorgen.

Pasientene ble tilbudt IPS fra 2020 til juni 2023. I løpet av forskningsperioden kom det berømte brevet som er nevnt tidligere i dag fra HDir 27.04.22 om at IPS-jobbspesialister utelukkende skal være ansatt i Nav, så de ble nødt til å gå for en styrt avvikling av IPS-spesialistene i teamet, hvorav de to siste jobbet frem til juni 2023. HDir kom med et nytt brev i 25.05.23 om arbeids- og utdanningsspesialister (AUS), men da var de allerede for sent å skulle beholde IPS-spesialistene (som AUS-spesialister).

Hun fortalte så litt om funnene deres (Rognli et al 2023). Sosioøkonomisk er det lønnsomt å sette inn arbeidsrettede tiltak. De hadde også erfaring med at over tid opplevdes det som avlastende for behandlere at IPS-jobbspesialister kom inn. Det var også mange positive tilbakemelding fra brukerene, særlig “Jeg er en sånn som jobber.”.

Rognli har sammen med andre i IPS-miljøet i Norge publisert en artikkel i psykologtidsskriftet i fjor om “Arbeidsrettet behandling ved alvorlig psykisk lidelse i spesialisthelsetjenesten” (Lystad et al 2022). For denne artikkelen fikk de Bjørn Christiansens minnepris.

Å opprettholde en balanse: Hvorfor, og hvordan jobbe eller studere når jeg kan bli både syk og utbrent?

Til slutt var det et panel med brukere/erfaringskonsulenter som delte sine tanker og erfaringer med arbeidsrettede (og studierettede) tiltak. Struktur ble nevnt som en viktig faktor. Det kan være motiverende å komme i jobb, men det kan også bli feil hvis man ikke får den rette oppfølgingen. Hvis man føler seg utnyttet eller ikke anerkjent i jobben f.eks. Det var også negative erfaringer hvor man forteller behandler hva man trenger, så blir dette overkjørt av behandler i etterkant.

Det som satt igjen etter denne korte paneldebatten er en som opplevde at noen tok av ham pasientuniformen og satte på ham arbeidsuniformen, og det betydde mye.