Schizofrenidagene – torsdag 05.november

En liten postscript som jeg plasser øverst her. Siden jeg prøver å formidle mye på kort tid blir det vanskelig å oppsummere, så det blir en nokså lang tekst. Men husk at det er frivillig å lese dette; du velger selv. 🙂

Jaak Panksepp

Jeg er nå ferdig med en ny dag med mange interessante og en del krevende foredrag. Først ut i dag var Jaak Panksepp, mannen bak “Affektiv nevrovitenskap“. Muligheten til å få høre ham på nytt var den største motivasjonsfaktoren for meg til å komme meg på schizofrenidagene i år. Jeg skal ikke ta alt om affektiv nevrovitenskap og viser her til det jeg skrev sist gang, da han hadde foredrag i Oslo i juni ifjor. Jeg skal derimot ta med noe av det han fortalte om i dag. Kanskje skriver jeg et eget innlegg om dette på et senere tidspunkt.

Han åpnet med å snakke om følelser som noe som fremmer overlevelse. Han presenterte så de syv affektive systemene han har postulert gjennom utallige forsøk gjennom 30-40 år; SEEKING (interesse), PANIC/GRIEF (inkl. seperasjonsangst), FEAR, PLAY, CARE, LUST og RAGE. Panksepp mener følelsene ligger i den dypere hjernen (de subkortikale strukturene) og ikke i den mer moderne hjernen (neokorteks/hjernebarken) som bl.a. Damasio har postulert (dog har Damasio endret noe syn på dette). Uten å gå i detalj deler han hjernen funksjonelt inn i primære, sekundære og tertiære prosesser, hvor de subkortikale emosjonene ligger i bunnen (og ikke avhengig av neocortex; barn med anencefali kan uttrykke og ifølge Panksepp oppleve følelser), så har vi mer avanserte læringsmekanismer og de høyere prosessene (som bl.a. ligger i neocortex) er med og regulerer de lavere prosessene, og blir selv påvirket nedenfra (her går påvirkningene begge veier). Jeg kunne utdype masse rundt dette, men som sagt bør jeg ta det i et eget innlegg og fokusere på det han tok opp i dag:

Han var inne på at REM-søvn kanskje er den eldste måten (evolusjonært sett) å lære på, og all læring involverer følelser. Behavioristene ser på læring som stimuli og respons. Men mellom der ligger følelser. Når vi får en negativ følelse vil vi unngå noe i fremtiden, mens en positiv følelse forsterker. Og derfra går han videre at dyr som viser læringspotensiale også opplever følelser som ledd i læringen. Altså: “All læring skjer gjennom negative og positive følelser (som viser seg ved aversjon eller tiltrekking hos forsøksdyrene). Motsatt: Ingen følelser, ingen læring.

De ulike systemene påvirker også hverandre. Stimulering av PANIC-systemet (som du får om du tar forsøksdyret bort fra moren) vil nedregulere SEEKING-systemet (interesse; evnen til å søke utad mot verden).

De mer avanserte følelsene bygger på de mer basale. Kanskje er de store, eksistensielle spørsmålene også noe som bygger på overlevelsesinstinktet?

Panksepp som ikke har fått særlig stor anerkjennelse internasjonalt la frem de rådende og motstridende synene på følelser:

  • Kognitiv nevrovitenskap:    følelser er neokortikale
  • Behaviorisme:                           følelser er irrelevant
  • Affektiv nevrovitenskap:     følelser er subkortikale

Han var så innom det at de basale emosjonene (som alle er omtalt med STORE BOKSTAVER) ikke er avhengig av neocortex. Men tar du derimot bort/skader et område kalt det periakvaduktale grå substansen (PAG) så tar du også bort dyrets bevissthet. Hos en rotte som dør er PAG den siste delen av hjernen som svinner hen.

Han var også inne på hvorfor det er så viktig å forstå de grunnleggende emosjonene da dette kan hjelpe oss også å forstå psykiske sykdommer:understanding depression

PANIC-systemet kan også stimuleres ved å sprøyte et stoff som heter CRF (corticotropin-releasing factor som er kjent for å få binyrene til å skille ut adrenalin) rett inn i ventriklene i hjernen. Berøring gir derimot frigjøring av opioider og dermed hemmer PANIC-systemet.

Han refererte så til en studie (Bouvard et al 1995) de hadde gjort med autister hvor noen av dem ble mer sosiale etter å ha fått nalaxon (også kjent som Narcanti som man gir til narkomane for å redde dem fra en overdose). Tanken er at autister kanskje har en sterk opioidaktivitet fra før og derfor ikke har samme behovet for å være sosial, mens nalaxon hemmer opiodreseptorer.

Han var så innom en annen studie som vist at en lavdose buprenorfin (også kjent som Subutex som vi gir som substituttbehandling for narkomane; LAR-medisin). Dette ble også tatt med videre i miniseminaret han hadde senere som jeg sørget for å få med meg. Det fortsatte han der han slapp. Han viser til dyrforsøk der buprenorfin motvirker depresjon. Problemet er at det er vanskelig å tjene penger på det siden ingen har patent og da ønsker man ikke å betale for forskningen som kreves til å teste det ut mot depresjon hos mennesker.

Han nevnte de ulike opioid-reseptorene:

  • µ-reseptoren er den som gir avhengighet
  • delta-reseptoren gir en kortvarig nytelse (når mat smaker bra?)
  • kappa-reseptoren føles ikke bra og man ønskr ikke å få stimulert den.

Dyr ønsker å få stimulert µ-reseptoren, men ikke kappa-reseptoren. En innfallsvinkel kunne være å blokkere kappa-reseptoren (som man forenklet kan si virker “motsatt” av µ-reseptoren), så kunne man kanskje fått en kraftig antidepressiv. Man har stort sett bare funnet molekyler som binder mer eller mindre permanent (non-reversibelt inhiberende) binder til kappa-reseptoren, men får ikke forskningsmidler for en så effektiv medisin. Buprenorfin som allerede finnes (men strengt kontrollert som LAR-medisin) binder kortvarig til kappa. Videre nevnte han å sprøyte prolaktin direkte inn i hjerneventriklene kan også virke like effektivt som morfin.

Hvis du vil lese mer om hans forståelse for depresjon basert på affektiv nevrovitenskap, kan du lese denne artikkelen.

Han var så inne på (“sin nemesis”) Damasio som gjorde en PET-scanning for depresjon og fant da funn forenlig med de subkortikale områdene, og er nå med på at Panksepp hadde rett allikevel. (Mulig han refererte til denne artikkelen.)

Han nevnte så en annen mulig måte å behandle depresjon på i fremtiden med dyp hjernestimulering (vi gjør jo allerede dette for Parkinsonpasienter, så det er jo bare å flytte litt på elektrodene). Dette har de forsøkt hos syv pasienter allerede (Schlaeper et al 2013).

Han snakket så en del om PLAY-systemet. Dette er veldig viktig. Han tok opp skolebarn som trenger 15 minutter friminutt etter 45 minutters time. IGF-1 er en viktig faktor her, og man kan se endring i nivået og produksjon etter lek. Panksepp er veldig skeptisk til å gi sentralstimulerende (f.eks. Ritalin) til ADHD-barn. Hos dyr fører det til varige endringer med nedregulering av PLAY-systemet. Dette systemet er viktig for normal utvikling og det kan derfor ha store konsekvenser hvis vi medisinerer barn (noe som ikke er så uvanlig). Han fortalte så litt om rottestudiene som ligger bak dette. Men igjen får han ikke penger til å forske på mennesker for å kunne vise dette. Jeg viser her bare til artikkelen hans hvis noen ønsker å lese mer (Panksepp, Burgdorf 2002).

Sigmund Karterud

Karterud er en nokså kjent person som kanskje ikke trenger så mye presentasjon. Han tok opp tråden etter Panksepp og satte dette inn i en mer klinisk setting. Han begynte med personlighetens tre bærebjelker:

  • Temperement/primære emosjoner (forenlig med Panksepps FEAR, RAGE, GRIEF etc)
  • Tilknytning (og her under ligger det mye av læringen)
  • Selvbevissthet/mentalisering

Affektive uttrykk er universelle. Om man kommer fra en liten stamme uten særlig kontakt med andre sivilisasjoner eller i Norge, så er det noe universelt med f.eks. hvordan vi uttrykker glede (Ekman 1992). Det er også noe universelt mellom ulike dyrearter. Det var viktig for våre forfedre å forstå om et dyr f.eks. var aggressivt, og de av våre fjerne slektninger som ikke skjønte det ble nok selektert ut. Han viste oss så en morsom video om en katt og en krokodille. Jeg skal ikke si her for mye hva som skjer. Du kan heller se filmen på youtube selv. Poenget var at dyrene kanskje kunne tolke hverandre.

Men når hunden din kommer for å trøste deg, skjønner den at du er trist? Man kan unngå å svare på dette ved å bruke fagterminologi. Hunden har aktivert CARE, og kanskje uten bevissthet? Finnes følelsesbevissthet hos dyr (Panksepp mener dette)? Men den tolker i det minste det som skjer.

Han var så inne på theory of mind (at vi er tenkende vesener som tolker og handler deretter) og man kan spørre seg om dette også gjelder sjimpanser og barn.

Evnen til å fostå utvikler seg gjennom tilknytning. Det involverer bl.a. oxytocin. Det er et nevropeptid som har en lang evolusjonær historie, og involvert i Panksepps CARE-system. Karterud tar Panksepp videre og nevner at tilknytning bygger på tre primære emosjonsystemer: CARE, SEPARASJONSDISTRESS (PANIC) og FRYKT. Det er et poeng at tilknytningssystemets viktigste oppgave fra evolusjonen er at det skal beskytte barnet. Hos mennesket får dette en langt større rolle enn det evolusjonene har gitt det.

Han var så inne på speiling/validering av tristhet; markert og umarkert speiling. Ved en umarkert speiling så blir forelders egen følelsestilstand overveldende og overdøver den andre/barnets følelsestilstand slik at det som speiles til barnet er ikke dets egen følelse, men forelderens. Markert speiling handler om et ansiktsuttrykk/kroppsmåte/stemme som er modulert ift den følelsestilstanden som den andre er i, men som samtidig viser at dette er en annen person som reflekterer det, men ikke overtar det eller forstørrer det, viser at denne følelsen er til å leve med.

Primære følelser må få en representasjon ved å først vises fra en annen person og dette kan gi internalisering. Man går fra rå primære emosjoner hos kjerneselvet til det representasjonelle selvet så man kan forstå dette i en samfunnsmessig kontekst. Fonagy viser også hvordan feil speiling gjør at det ikke er barnets opprinnelige følelsestilstand som speiles tilbake, og viser da et fremmed selv som er svært ubehagelig å ha.

Han viste så en annen youtube-video: Mind in the making. Det er et plexiglass som gjør at det ser ut som spedbarnet holder på å falle utenfor, men på den andre siden av glasset ligger en leke og frister. Barnet går ikke på plexiglasset hvis mor viser et redselsuttrykk.  Barnet er styrt av SEEKING etter leken, så hvis mor ikke viser frykt kan barnet tryggere søke leken.

Fraværet av en tilknytningsperson som regulerer følelser eller en tilknytningsperson som gir umarkert speiling og/eller mishandlinger vil skape dårlige vilkår for personlighetsutviklingen. Det fører til en dårlig følelsregulering. Det hemmer utvikling av implisitt og eksplisitt mentalisering (“social cognition”). Det fører til et skjørt representasjonelt selv og til et usikkert selv. Dette fører altså til mer generelle svakheter i personlighetsutviklingen.

Hvordan preger de primære emosjonene individet når man har generelle vilkår for dårlig personlighetsutvikling tilstede? Da må vi ha en teori om hvordan primære emosjoner nedfelles som personlighetstrekk. De primære emosjonene som atferdstendenser/-programmer er der fra starten av med sine individuelle grader (temperament?), som er lokalisert til PAG. Vi har altså en genetisk forskjell på større eller mindre forskjell på hvor mye stimuli som skal føre til at vi blir redd, søker noe etc. Denne tendensen vil så senere forsterkes gjennom klassisk operant betinging (amygdala og hippocampus), f.eks. via mor som reduserer eller forsterker en frykt. Det etableres så kulturelt skjema eller kognitive begrunnelser som nedfelles i cortex.

Vi vet at folk med personlighetsforstyrrelser er forskjellig mht primære emosjoner. Borderlinepasienter er mer sinte enn unnvikende, men ingen har tidligere sammenlignet dette opp mot personlighetsspekteret. Derfor har Karterud m.fl. gjort u.s. og ser ut at dette gjerne har utspring i et lavere evolusjonert nivå enn det som tidligere har vært fokusert på.

De gjorde en studie med 546 pasienter fra OUS i perioden 2004-2013. Mest pasienter fra borderline og unnvikende (kun én schizoid, men ikke så rart siden de sjelden driver gruppeterapi! Få histrioniske også, kanskje fordi de fungerer på et høyere nivå.) Selv om man har få av noen grupper, så er det f.eks. schizoide trekk man er ute etter uavhengig av diagnosen; man kan godt ha schizoide trekk når man er unnvikende.

De starter med en vanlig utredning inkl. SCID-2, men også Affective Neuroscience Personality Scales (ANPS): ca 75 items (1-4) (eks: “Når jeg frustreres blir jeg vanligvis sint”, som dekker seks prmiære emosjoner (IKKE LYST, men DOMINANS : fordi amerikanerene ikke tror at folk er ærlige om LYST (ifølge Karterud) og spør derfor ikke om dette).

Han viste så de viktigste korrelasjonene de fant. Dess mer sint man er, dess mer borderline-trekk har man (husker ikke om han her egentlig viste til motsatt kausalitet). Dess mer borderline-trekk, dess mer seperation-distress. De har både ANGER og SEP-DIS (PANIC) og dette ser vi i “I hate you, don’t leave me”, den kjente ambivalensen; det er brudd, men de klarer ikke å være alene fordi SEP-DIS blir for sterk. Dermed er vi inne på det første kriteriet for BPD-diagnosen: redsel for å bli forlatt og anstrengelser for å unngå det.

Han tok så opp en diskusjon han hadde med Panksepp i går kveld: Karterud vil ikke kalle det PANIC-systemet for seperasjonsangst, men seperasjonsdistress. Det kan utvikle panikkangst, men det er ikke det som er hovedpoenget. Det er mer følelsen om at man ikke orker å være med seg selv, klarer ikke å finne indre ro, som er kvalitativt annet enn frykt. FRYKT er den primære emosjonen ved unnvikende PF.

De med unnvikende personlighetstrekk skal ha lite til før det trigger en frykt-reaksjon. Dess mer unnvikende trekk, dess reddere blir man. Unnvikende PF er også negativt korrelert til JOY/PLAY og SEEKING. Det er mulig at det er FRYKT som overstyrer PLAY og SEEKING, men det kan også være at disse som barn temperementsmessig sett har høyere terskel for PLAY og SEEK; at de må stimuleres mer for at dette skal komme til uttrykk (de har høyere terskel for å søke utfordringer og for å begynne å leke med andre barn). Og for at de da gjennom lek skal lære seg denne sosialisering som gjør at de kan håndtere sinne (er det derfor disse også kan vise litt tegn på passiv-aggressiv?). Blir ikke direkte sint, men reagerer på annen måte.

Dette var igjen bare noe av det han representerte, men mer enn nok. 🙂
(Last ned foredraget som pdf)

Rus til glede og tragedie

Etter to relativt tunge forelesninger kom en mye lettere og litt humoristisk presentasjon av psykologen Egon Hagen. Han begynte å snakke om hvordan i hans ungdom var de ute og spilte fotball fordi det var ingenting å finne på innendørs. Han er usikker på om “husarrest” fortsatt har den samme klangen nå som ungene stort sett selv holder seg inne likevel.

Tidligere var det ikke nødvendig med utdanning (man kunne bli sidemann på lastebil), men nå er det helt nødvendig i dagens arbeidsmarked i Norge. Om man faller ut fra vgs, så faller man av toget. Før var problematisk atferd utagerende. Generasjon Lydig har andre problemer.

Norsk ungdom er på de fleste rusparametere langt under gjennomsnittlig europeisk ungdom med unntak av “antall enheter man drikker når man først drikker”. Han tok opp kravet til å være “sykt flink” og at “det er forskjell på å lykkes og å være lykkelig”. Andre utfordringer er perfeksjonismesvøpen og fattigdom (man har ikke råd til å være med på alt).

Kommer man over et visst lønnsnivå finnes det knapt overvektige. Dette tenker han handler om at hvis man skal klare å håndtere en krevende jobb er man også ofte flink til å “håndtere kroppen”.

Bruk av anabole steroider har ofte fire brukergrupper:

  • atleter, aktive idrettsutøvere (men i denne gruppen er det et minimalt problem)
  • estetikere (20-30% (?) av vektløftere som ikke er med i konkurranser bruker dop)
  • hardt belastende kriminelle
  • folk med avansert blandingsmisbruk (hvor han refererte til “PUT-gjengen”)

Han tok også opp den nye avhengigheten med PC-spill som kan minne om annen rus. Disse ungdommene som sitter med PC’en går glipp av sosial læring.

Han viste til at blant oss i salen var det mange som hadde tatt mange kloke, langsiktige valg som gir payoff senere i livet og man får det livet man ønsker.

Han kom så inn på alkoholforbruk. I den eldre delen av befolkningen har vi hatt en dobling i alkoholfobruket siden 1996. Han tok så ulike forløp for å starte med alkoholmisbruk:

  • Forløp 1: Tidlig uten tilleggsbelastning (grei familie, men begynte likevel)
  • Forløp 2: Tidlig med tilleggsbelastning
  • Forløp 3: Livskrise (f.eks. skilsmisse)
  • Forløp 4: Pensjonistene

Det har også vært en eksplosjon av arenaer hvor det nå drikkes mer enn før

  • jobb
  • kjøkken (mens man lager gourmet-maten sin)
  • syklubb (som nå trolig heller heter bokklubb eller vinklubb og man tar nå heller taxi til syklubben enn å kjøre, og det har blitt færre grytelapper med årene)
  • fisketur (Konen: “Jeg trodde du hadde fått så mye frisk luft på fisketuren, men du ser jo sliten ut!”)
  • sykkeltur til Danmark (f.eks. til Skagen)
  • hytten (her foreslo han at man kunne gjøre et eksperiment med å reise til hytten i helgen uten å ta med alkohol)
  • innpakninger; er vinkartongen åpnet så slipper man å ta valget neste dag om hvorvidt man skal åpne en ny flaske eller ikke; og det verste som kan skje med en pappkartong med vin er jo at den blir dårlig, så her er det jo bare å drikke unna.

(Last ned foredraget som pdf)

Offerrollen – et spørsmål om følelser

Christian Schlüter  jobber ved nasjonalt senter for personlighetspsykiatri og har blant annet skrevet boken “Selvets mysterier” sammen med Karterud. Han hadde et foredrag om offerrollen. Det er blant annet denne rollen Ingvard Wilhelmsen tar opp i boken sin “Det er ikke mer synd på deg enn andre“. Det har etterhvert blitt et begrep i dagligtalen, men er også et problem i psykoterapi.

Ofte er et offer pasienter som har lidd et visst tap som de selv ikke kan lastes (“true victims”). Man kan også snakke om et utvidet begrep der de påroper seg en status det ikke er dekning for (“falskt offer”).

Offerstatusen gir rettigheter som er viktige for “sanne ofre”, men som ofte blir destruktiv fordi det bl.a. brukes av falske ofre eller i maktkamp om penger eller annet. En pasient som er stadig i offerrollen kan også få behandler og de rundt vedkommende lei av rollen slik at de utvikler “compassion fatigue“.

Det finnes også motkrefter mot offerrollen. F.eks. var det en del jøder etter andre verdenskrig som nektet å se på seg selv som offer. Det finnes også egne empowerment-bevegelser.

Offerrollen gir en identitet. Oppfatning av offermentalitet er derimot ikke alltid bevisst erkjent hos pasienten. Kjennetegn på offerrollen inkluderer bl.a. at man føler seg urettferdig behandlet, har en håpløs fremtid, stor grad av selvmedlidenhet, kommer ikke over det om har skjedd, bebreidelser overfor andre, klandrer seg til tema, omgivelsene blir lei av det og man får ofte tomme dialoger som ikke kommer frem til noe nytt. Folk som hører på kan iblant føle at de blir dratt inn i noe, og de kan da lett bli nok en person som ikke forstår. Noen bruker skitne triks (“guilt trip”): “Hvordan kan du si noe mot meg når du vet at jeg ….”. En del knytter seg gjerne til andre som også er i offerollen. Man utvikler onde sirkler hvor alt tolkes inn i et offerskjema. Noen kategoriserer så andre inn i ofre, overgripere og redningsmenn og det blir lite fruktbart med så liten nyansering.

De har ofte de samme, sterke følelsene som er reaktive. Mest sinne, men dette kamufleres ofte; gjerne som indignasjon, sutring. Det er sjelden de møter og konfronterer den sinnet er rettet mot (eller som sørlendingen sa: “Æ ble så sint at æ nesten sa ifra!”). Ellers er frykt, skam og misunnelse vanlige følelser.

Det er ofte vanskelig å få dem ut av rollen. Det er vanskelig å påpeke dette uten at du blir nok en som ikke forstår.

Schlüter spør så retorisk om dette kan ses på som en personlighetsforstyrrelse da det har mange av de aktuelle trekkene. De utvikler gjerne en destruktiv tilknytning hvor målet er å få omsorg, være interessant mm. En del leter etter en hvit ridder. I den reneste form er offerollen identitet og dysfunksjonelle personlighetstrekk.

I behandlingen er det viktig å jobbe med å mentalisere “traumehendelsen”. Jobbe relasjonelt. Anerkjennelse savner de ofte, men det kan være at de ikke blir mette på anerkjennelse: “Du har fått mye, men hva gjør at du aldri får nok?” Rettferdighet er en annen ting man må ta tak i: “Kan du oppgi kravet om full rettferdighet?” Mentalisering må jobbes med; offerrollen inviterer ikke til dette. “Hva tror du den andre tenkte om det? Var det med vilje? Ville du kalle det en krenkelse om det ikke var intendert?” Man må utfordre selvmelidenhet og selvrettferdighet. Pasienten er låst i et mønster og gir ikke seg selv alternative handlingsmåter. Man kan velge en mer konfronterende stil som Wilhelmsen (“Det er ikke mer synd på deg enn andre”, altenativt “Det at du har opplevd mye gir deg ikke rett på mer enn andre”), men det kan også bryte relasjonen hvis det ikke gjøres på rett tidspunkt. Å drive følelsesregulering oppå en offerrolle fører ofte lite med seg.

(Last ned foredraget som pdf)

Affektintegrasjon

Jon Monsen er kjent for sin affektbevissthetsterapi. Jeg tok ikke så mange notater her siden vi hørte ham en hel dag i Kristiansand i februar ifjor, og dette ble en forkortet utgave. Monsen sitt svar på Schizofrenidagenes spørsmål “når blir følelser lidelse” er at det er når man mangler eller har svært uklare begreper om egne følelser (eksempel lav affektbevissthet).

Jeg kan heller skrive om affektbevissthet mer i detalj en annen gang, men jeg velger å ta med noe her. Han la frem de 11 følelsene de kartlegger i affektbevissthet. Man sjekker så ut om man kan bruke dem i en situasjon (scenisk), forstå hvordan de vises, forstå hvordan man kjenner dem, og forstå hvordan man reagerer på dem. Det er viktig at vi ikke skal regulere følelsene, men vi skal integrere dem. Vi kan ikke velge bort følelser, men vi kan styre atferden vår. Ved å integrere dem takler vi dem bedre og på en mer sunn måte. Målet med affektbevissthet er å få økt affektdifferensiering med tydelig jeg-fornemmelse og dermed større rom for personlig agens (muligheten til å velge hvordan man vil handle). Det er viktig å ikke bli offer for følelsen, men kunne selv velge hva man gjør med den. Noen pasienter sliter med grunnleggende ting som å i det hele tatt registrere følelsen og da er det det man må jobbe med før man går på håndteringen.

Der skjematerapeuten snakker om skjema, snakker man i affektbevissthetsmodellen om script. Han ga et eksempel på en pasient med kjernescript av “å føle seg utilstrekkelig” (mye skam). F.eks. en som alltid etter stress på jobben måtte gå og legge seg, for “i morgen har støvet som virvlet opp i dag lagt seg igjen”.

Han nevnte også det at hvis noen får se et bilde av en person som smiler i 30 millisekunder, så vil man ikke registrere det bevisst, men vi vil likevel kunne reagere og bli smittet av følelsene og mn kan kan registrere aktivitet i muskulatur relatert til smiling hos forsøkspersonen.

Han tok også opp at det Karterud kalte FEAR som aktiveres ved unnvikende personlighetsforstyrrelse (APD), vil han kalle det skam.

Du kan lese mer om eksempel på bruk av modellen i denne artikkelen.

Alexander Geiro

Geiro var en erfaringsformidler som fortalte hvordan det hadde hjulpet ham å bli kjent med følelsene sine. Han startet med å fortelle at han var veldig nervøs nå, men tidligere ville han ha vært forbannet (velge et annet uttrykk for sin nervøsitet som han ikke ville takle). Han var skilsmissebarn og endte opp på ny skole hvor han ikke passet inn. Han var ikke kjent med sine egne følelser i likhet med sine foreldre.

Han fortalte at han liker å ha kjæreste, men tidligere hadde han et problem med å stå i et forhold. Når det ble for intimt klarte han ikke mer. Han klarte ikke å gjøre det slutt og da valgte han heller å bli et “rasshøl”. Dette gjorde han ved å bli avvisende, gå ut uten å si ifra og jobbet mye overtid. På jobben følte han seg trygg. Etter lange arbeidsdager var det tid for å være sosial og alkohol ble en veldig viktig komponent for ham. Det var lett å skyve fra seg andre, men man blir fort ensom. Geiro måtte lære seg å bli kjent med følelsene sine på nytt.

Hadde noen av ekskjærestene hans sett ham nå, eller om noen hadde sagt til ham for tre år siden at han skulle stå her i dag, ville både de og han fått “skamsjokk”. Han hadde nå lært seg å kjenne igjen følelsene sine og akspetere dem.

Hva med følelsene til hjelperen?

Finn Skårderud er en nokså medieprofilert psykiater (og kompis med Karterud). Han tok opp at vi i vår rolle som behandler kan bli personlig berørt. Man er engasjert, og så får man plutselig BT i hodet.

Følelser har ikke alltid vært så populært i psykiatrien. Han tok en liten anekdote med litt egenkritikk av psykoanalysen. En student spurte professoren: “Hva er vitenskap?” Professoren svarte “det er å lete etter en svart katt i et mørkt rom.” Studenten nikket til svaret, men var mer nysgjerrig og spurte “hva er filosofi?”. Professoren svarte “det er å lete etter en svart katt i et mørkt rom hvor det ikke finnes noen svart katt.” Studenten nikket igjen til dette spørsmålet men var fortsatt nysgjerrig, så han spurte “Hva er psykoanalyse?” Professoren svarte ham: “Det er å lete etter en svart katt i et mørkt rom hvor det ikke finnes noen svart katt. Så finner man den allikevel.”

Følelser er noe vi har som et motivasjonssystem og som vi enten oppsøker eller styrer unna. Men er det blitt legalt å snakke om følelser nå? Man kan også spørre om psykiatrien er redd for følelser, noen ganger kan det virke som at det er mer plass til følelser utenfor psykiatrien enn innenfor. Følelser overføres og kanskje blir vi redd for noen av dem. Som behandlere blir vi bombardert av følelser og da er det viktig å ta tak i dem.

Han forteller om da han veiledet på legevakten. Enkelte pasienter med borderline (ustabil personlighetsforstyrrelse) kan ha omfattende selvskading og etter mange besøk på legevakten med sying kan legen bli frustrert. Da svikter gjerne mentaliseringen og det er fort gjort å tenke at nå blir jeg fristet til å sy uten bedøvelse (dette er noe man kan se gang på gang). Her er det da snakk om svikt i mentaliseringen til oss som hjelpere.

Enkelte pasienter tenker kanskje at de har monopol på å bli avvist, men kan også være flinke til å avvise selv og det er mange terapeuter som har fått kjent på det.

Det er viktig at vi har et eksplisitt fokus på egne følelser. Istedenfor å la splitting av personalgruppen være et problem, så kan man lære av det og bruke det fornuftig.

(Last ned foredraget som pdf)

Dette innlegget ble publisert i konferanse, Psykiatri. Bokmerk permalenken.

1 svar til Schizofrenidagene – torsdag 05.november

  1. Tilbaketråkk: Schizofreni-dagene fredag 06.november | Fredriks blogg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.