Affektiv nevrovitenskapkonferanse i Oslo 12.-13.juni 2014

(I dette innlegget advarer jeg mot faglige unøyaktigheter. Jeg skriver ting slik jeg har forstått dem. Jeg er ikke ekspert på dette og har heller ikke tid til å sjekke opp i om alt er riktig.)

 

Jeg har nettopp returnert fra Oslo hvor jeg deltok på en konferanse om affektiv nevrovitenskap. Affektiv nevrovitenskap defineres på Wikipedia som «the study of the neural mechanisms of emotion. This interdisciplinary field combines neuroscience with the psychological study of personality, emotion, and mood.» Det store trekkplasteret til denne konferansen var Jaak Panksepp som er en av de store (den største?) innen dette feltet. Hva det handler om forteller han best selv. I dette Tedx-klippet får du en liten smakebit av hva vi fikk flere timer av over to dager:

Panksepp har forsket i mange år og publisert en haug med artikler. Jeg har skaffet meg boken «Archaeology of Mind: Neuroevolutionary Origins of Human Emotion» (2012). En tidligere «hovedbok» har vært «Affective Neuroscience: The Foundations of Human and Animal Emotions» (2004) (les første kapittel her). cover - affective neuroscience - 9780195178050cover - archeology of mind - 9780393705317

 

 

 

 

 

 

Hvis du tenker terskelen er litt høy for å bestille en av disse bøkene, så finnes det en god oversiktsartikkel som Panksepp har skrevet som kan brukes til en introduksjon på det du kan lese mer om i bøkene hans.

 

Utenom Panksepp (som hadde fire spredte presentasjoner ila de to dagene) fikk vi også høre fra en del andre som forsket innenfor dette feltet. June Gruber var forhindret ifra å møte,så Johan Berg fra Akershus snakket en del om «positive og negative emosjoner». Gruber har snakket blant annet om de negative sidene ved positive emosjoner («Can Feeling Too Good Be Bad?«). Er vi i godt humør er vi dårlig til å kontrollere om avgjørelsene våre er riktige. Vi hopper raskere til konklusjoner. Vi får ikke med oss alle dataene, men kommer raskt med et svar. Altså fungerer vi ikke på topp når vi er i veldig godt humør. Det beste kanskje er kanskje noe midt imellom? Hvis dette er nytt anbefaler jeg bestselgeren til Kahnemann, «Tenke, fort og langsomt» (Morgenbladet omtalte denne, krever abonnement).

Bruk av pupillometri ble presentert v/Bruno Laeng: Det var gjort studier som viser at det er en meget klar korrelasjon mellom endring av pupillestørrelse og endring i aktivitet i locus coeruleus (artikkel på pubmed). Når vi anstrenger oss (dess høyere «cognitive load«), dess mer aktivitet i locus coeruleus, og med korrelasjonen kan vi slutte at pupillen øker i størrelse når vi anstrenger oss for å tenke på noe vanskelig. Og det å måle endring i pupillens størrelse er nå mulig med relativt billig apparatur.

Når du går på tur i skogen og ser noe som ser ut som en slange, vil «amygdala & co» kunne sette i gang en fryktrespons før bildet i det hele tatt har nådd visuell cortex (den delen bak i hjernen som tar imot synsinntrykk):

Hentet fra; http://thereleaseeffect.com/Release/the_science.html

Hentet fra: http://thereleaseeffect.com/Release/the_science.html

(Se bl.a. Kalin et al 2001.) Dette fenomenet har bl.a. Vuilleumier et al 2003 sett nærmere på. Mens «amygdala» oppfatter best bilder med «lav spatiell frekvens», er «cortex» mer opptatt av andre detaljer. (Les her om hva spatial frequency (SF) betyr.)  Slik kan et vanlig bilde, dvs. «broad SF» deles opp i et «high SF»- og et «low SF»-bilde.

Hentet fra: http://www.nature.com/neuro/journal/v6/n6/fig_tab/nn1057_ft.html

Hentet fra: http://www.nature.com/neuro/journal/v6/n6/fig_tab/nn1057_ft.html

De de gjorde i dette forsøket var bl.a. å ta et bilde med en ladet emosjon i low SF og legge oppå et nøytralt bilde i high SF. Et slikt hybrid bilde vil da for «cortex» sin del se nøytralt ut, men vil snakke til «amygdala & co» om følelsen fra det ladede bildet. Så fikk folk score dette «nøytrale ansiktet», og hvilket low SF-bilde som lå under hadde betydning for hvordan folk oppfattet følelsen. Dette var tatt videre i en annen studie (Leknes et al 2011, pdf – Siri Leknes holdt forresten også innlegg på konferansen) hvor man så observerte at oxytocin gjorde folk mer sensitive for om de så på et «sint hybridbilde» eller et «glad hybridbilde».

Som en avslutning viste også Loeng hvordan et low SF-bilde (som først og fremst snakker til følelsene våre) ligner et kjent norsk maleri:

munch sammenligning - svart-hvitt

Det var mange flere interessante ting som ble presentert på konferansen og dette var bare en liten smakebit, og jeg har ikke noe mål om å gi en fullstendig oppsummering av hele konferansen her. Jeg vil likevel nevne noen av de andre foreleserene som var der:

Rune Jonassen fra UiO snakket om serotonerge baner i utviklingen og behandlingen av depresjon. Dyktig kar, men mye metodologi for en stakkers kliniker. Sigmund Karterud stiller alltid opp på større konferanser og viste til hvordan ulike personlighetsforstyrrelser scorer på de ulike primære emosjonene.

Pål-Ørjan Johansen snakket om bruk av MDMA for PTSD og LSD for alkoholmisbruk (til en viss motstand fra klinikere i salen). Han mener fleinsopp og LSD ikke er farlig. Panksepp snakket om bruken av buprenofrin (Subutex) mot depresjon som også er noe omdiskutert («Opoids for depression?«). Kerstin Uvnäs Moberg snakket lenge om oxytocinets rolle i omsorg og tilknytning, mens Olof Ulwan fortalte om bruken av oxytocin mot anoreksi (Tidsskriftet for den norske legeforening: «Med ryggen mot vekten«).

Alt i alt vil jeg si at det var en meget spennende, inspirerende og lærerik konferanse og jeg var glad jeg fikk den med meg. Det ligger mye informasjon om temaet på nettet, inkludert en rekke andre youtube-klipp med Panksepp:

 

 

Dette innlegget ble publisert i konferanse, Psykiatri. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Affektiv nevrovitenskapkonferanse i Oslo 12.-13.juni 2014

  1. Tilbaketråkk: Schizofrenidagene – torsdag 05.november | Fredriks blogg

Legg inn en kommentar