Andre land har valgt seg andre løsninger for å gjøre handleopplevelsen på søndager litt annerledes. I sommer var vi i Østerrike med en liten gutt. Tom for bleier midt i Wien en søndags ettermiddag startet jakten. Det var ingen kiosker som solgte bleier. Vi fikk et tips om en søndagsåpen butikk som bare var en liten t-banetur unna. “Yes”, tenkte vi. Endelig en butikk hvor vi kan få kjøpt bleier.

Butikken var stappfull som de fleste Rimi- eller Joker-butikker er i Norge en søndags ettermiddag. I køen stod folk med både melk, brød, grønnsaker og alkohol (inkl. sprit). Men bleiene, hvor var de? Her fant vi dem:

Ja nettopp. Bleiene var alle bak lås og slå. Sammen med vaskemidler og andre husholdningsprodukter. Alt dette for å holde hviledagen hellig. Det var vel meningen at vi skulle heller bare kjøpe oss en flaske sprit og så drikke oss gjennom søndagen. Tydeligvis har de sin egen Brustad-lov om akkurat dette:

Jeg kan forstå motargumenter som ville vært de samme dersom det var en kristen forening eller – Gud forby – Human-Etisk forbund som ville etablere seg der. Det da være parkering etc. Det er likevel vanskelig å vite om disse motargumentene hadde kommet like raskt frem dersom det var disse som etablerte seg i Posebyen.

Jeg ser på det som et positivt tiltak at det etableres et miljø for unge muslimer i Kristiansand og omegn. Det er ikke noen motsetning mot et eget miljø og øvrig integrering. Skal man finne seg en plass i et samfunn er det en god hjelp å ha en solid identitet å bygge dette på.

Dessverre tror jeg FpU går i den fellen som skaper de fleste fordommer, nemlig at man hører om fundamentalistiske imamer som leder moskéer i media, uten at man samtidig hører om alle de moderate imamene i resten av landets moskéer. Da får man fort en oppfatning om at dette er farlig. Om de kanskje ble kjent med noen muslimer kunne de få et mer nyansert syn på saken. Og med muslimer mener jeg ikke bare arabiske muslimer (som forøvrig også kan være både shia og sunni med mer), men også afrikansike, indonesiske og europeiske (f.eks. fra balkan).

Stilen på den gamle bloggen fra 2003-07 har vært litt ymse. Tanken er å fremover vektlegge politikk og andre ting som interesserer meg (det være vitenskap, natur eller fotografier jeg har tatt). Altså ikke noen blogg med noen intensjon av å bli lest av noen særlig større skare enn dem jeg ellers hilser på i sosiale sammenhenger IRL.

Det mangler dessverre en del bilder fra de gamle blogginnleggene, men lar dem stå der så ikke det ser ut som at jeg starter helt “fra scratch” igjen. Men som sagt, ikke forvent å finne noe interessant her. Denne bloggen skrives først og fremst for min egen del!

Etter å ha lest gjennom artikkelen i Klassekampen var jeg fortsatt like forundret. Ikke i et eneste av sitatene fra Sponheim ble det sagt at vi ville gå tilbake på løftet vårt. Det var derimot skrevet i teksten mellom. Her har journalistene (valgkampmedarbeiderne?) fritt diktet opp sin egen virkelighet slik det passer dem best. Det virker som de helt bevisst blander debatten om byrådet i Oslo og det som skjer på nasjonalt plan. Sponheim siteres på en debatt om byrådet og så konkluderer journalistene brått at nå har Venstre snudd i regjeringsspørsmålet.

I en annen artikkel som har blitt referert på twitter i dag for å “vise at Sponheim vil støtte FrP” blir også bevisst mistolket. Venstre vil ikke støtte Frp fordi vi er uenig i politikken og har ulike verdier. Vi prøver å være saklig. Det vi derimot ikke vil, er å si at vi ikke vil støtte Frp bare fordi vi ikke liker dem. Altså at vi begrunner vårt standpunkt og velger ikke “barnehage-metoden” (”De er dumme, så vi vil ikke leke med dem!”). Ikke alle klarer eller ønsker å se denne forskjellen.

En ting er at vi er uenig i politikken. Men å lyge om hva motstanderene står for er lavmål. Det er omtrent som å skullle kalle Arbeiderpartiet for et miljøparti. Men man kan jo la det ligge og heller stille seg selv spørsmålet om hva hensikten med dette er.

Skulle valgresultatet bli at de rød-grønne skulle miste sitt flertall og det skulle bli et såkalt borgerlig flertall på med Venstre på vippen, er det ikke usannsynlig at Jens Stoltenberg ville fortsatte som statsminister, men da med en ren mindretallsregjering utgått fra Arbeiderpartiet. Med et slikt “borgerlig flertall” ville vi fortsatt ha et stortingsflertall som ville foretrekke å ha Jens Stoltenberg som statsminister fremfor Siv Jensen.

Så om Jens fortsetter å styre skuta, hvem er det så som taper? Med en mindretallsregjering med rødgrønt mindretall ville Ap stadig bli nødt til å inkludere enten Frp (som de ofte har gjort), Høyre, Krf eller Venstre for å samle flertall om sakene sine. Resultatet ville blitt en politikk som lå nærmere sentrum enn den dagens regjering fører. Partiet ytterst på venstre fløy (og Klassekampens venner), nemlig sosialistisk venstreparti, ville vært taperen i denne sammenheng.

De rødeste er avhengige av å beholde flertallet. Venstre er farlig fordi vi tilbyr en tredje vei. Uten Venstre kunne de sagt “stem rød-grønt, ellers kommer Frp i regjering”. Når så ikke går prøver de å lage sin egen virkelighet. Det er å føre velgerne og Klassekampens lesere bak lyset.

(Dette innlegget er også lagt inn på liberal.no og derfor er det ikke mulig å legge igjen kommentarer her. Hvis du ønsker å kommentere innlegget kan du gjøre det på liberal.no.)

De som kjenner meg (og fikk med seg meldingene som kom med jevne mellomrom på Facebook) fikk med seg at det gikk bra. Studiet ble fullført til St.Hans, og alt var klart til turnusstart i Kristiansand i august. Store forventninger er blitt til et snart tilbakelagt år. Den som trodde man skulle få bedre tid til blogging og andre aktiviteter når man bare var ferdig med studiene og kommet seg i jobb tok feil. Sånn er det nok ikke. Man har aldri så god tid som under studietiden.

Livet går greit. Jeg er stort sett fornøyd med det. Kanskje dukker det opp et eller annet innlegg på siden her etterhvert også.

Ravnedalen ligger på vestsiden av Baneheia ikke så langt utenfor sentrum/kvadraturen (ser du den lille gule tegnestiften fra Google Earth?):

Stedet er nok mer et sted for en søndagstur med barnevogn enn for fotturer. Man kan kjøre omtrent helt til inngangen og selve parken er ikke så veldig stor. Men fint er det der. Her er ved selve inngangen.

Ifølge nettstedet Ravnedalen.no var det broren til Henrik Wergeland og Camilla Collett som stod for anleggelsen av dette som et “lystanlæg”. Det var planlagt å bygge skytebane her, men det satte general Joseph Frantz Oscar Wergeland en stopper for. I dag kan vi sette pris på hans arbeid. Det står også en statue av ham i selve parken.

Du ser bildet av ham på midten der. Parken er på en måte avlang. I nærheten av inngangen ligger en liten kafé som de kaller Café Generalen. Så kan man spasere innover langs begge sider av vannet før man innerst i dalen finner en større gressplen:

Her er det også en scene hvor det er konserter i sommersesongen. Konsertprogram og mer informasjon om Ravnedalen finner du på det offisielle nettstedet Ravnedalen.no. De følgende bildene er også tatt i Ravnedalen:

  For dem som ikke kjenner til Windows Vista så er det altså en ny greie de har begynt med (nytt i Windows i alle fall!) som er et sidepanel med diverse miniprogrammer. I eksempelet til høyre ser du en nyhetsfeed, kalender og værmelding. Det er også mange andre “miniprogrammer” som man kan legge inn og lastes ned.

  Poenget mitt nå var ikke hvor fancy dette var eller noe sånt. Jeg har ennå ikke funnet noe med Windows Vista som gjør det nødvendig å oppgradere XP’en din (fikk Vista med en ny PC jeg kjøpte). Poenget var tjenesten med værmelding. Jeg vurderte å fjerne den en periode. Den viste nemlig bare det samme bildet hele tiden. Eneste som forandret seg litt var temperaturen. Sånn har det vært i 2 uker nå (altså siden jeg la inn programmet).

  Da jeg kom hjem i dag oppdaget jeg at bildet hadde endret seg, og det gikk for meg at jeg bor i Bergen. Samtidig gikk det også opp for meg at solen som skinner inn vinduet gir minst like mye informasjon som solen på pc-skjermen (om jeg da klarer å se skjermen skikkelig med alt sollyset). Sånn sett er det en unyttig greie. Men jeg beholder den likevel… …i påvente at jeg får kjøpt meg en gradestokk til å måle utetemperaturen.

Harry Potter and the Deathly Hallows – J.K. Rowling
  Jeg skal ikke skrive for mye om denne boken, ettersom det er det mange andre som sikkert har gjort. Det var egentlig litt greit å bli ferdig med bokserien, og den siste boken svarte til forventningene. Den var heldigvis ikke fullt så svart-hvitt som man kunne frykte at den skulle bli. Gøy var den også.

1964 – Ragnar Hovland
  Må innrømme at jeg ikke har lest noe tidligere av Ragnar Hovland. Denne boken kom jeg over på biblioteket. Det er en oppvekstroman og tidsperspektivet er (surprise! surprise!) et års tid. Hovedpersonen forteller om livet sitt. Moren havner på nervesanatorium, han blir forelsket etc. Altså de vanlige ingrediensene. Boken var litt morsom innimellom og språket var meget lett.

The Facts Behind the Helsinki Roccamatios – Yann Martel
  Yann Martel er sikkert mer kjent for boken “Historien om Pi” som han fikk Bookerprisen for i 2002 (wikipedia: Man Booker Prize). Det er kanskje en del som husker den kanadiske forfatteren som i mai i år gikk ut og klagde på at den kanadiske statsministeren brydde seg for lite om kultur. Han bestemte seg for å sende statsministeren en ny bok annenhver uke i et forsøk på å få ham mer kulturinteressert. Han har et eget nettsted hvor du kan du lese hvilke bøker han sender.

  Men for å komme tilbake til den akutelle boken, så er dette en utgivelse av fire tidligere utgitte historier av varierende lengde (30-100 sider). Historien som også gir tittel til boken handler om en som følger en AIDS-syk medstudent. For å fylle dagen med innhold starter de på en historie om en familie som skal gå parallelt med verdensbegivenheter gjennom det 20.århundre. AIDS-syke Paul velger at familien skal hete Roccamatio og de skal bo i Helsinki, Finland.

  Både den første og de påfølgende historiene har til felles en spesiell emosjonell undertone. Stemningene som historiene presenterer er hva som gjør dem spesielle. I historien “The Time i Heard the Private Donald J. Rankin String Concerto with One Discordant Violin, by the American Composer John Morton” blir det en sterk konstrast mellom hovedpersonens opplevelse av musikken og livet til komponisten.

  Dette er absolutt en bok det er verd å ta en titt på.

  Da snobberiministeren omsider var ferdig med å feste, var det bare for å stikke kjepper i hjulene for ordføreropprøret mot spilleautomater. At en arbeiderpartipolitiker konsekvent avviser et bredt lokalpolitisk initiativ er å vente. Det er bra at de lokale krefter ikke vil gi seg.

  Jeg har allerede slagordet klart til valgkampen om to år: “Avsett party-bispen!”.