Da fikk jeg nok en gang anledning på å dra på konferanse, og denne gangen er jeg på Schizofrenidagene i Stavanger. Dette er en årlig konferanse som har holdt på siden 1989 som samler fagfolk fra hele landet. Det er både norske og utelandske forelesere, og det er enkelte store navn på programmet i år. De ivrigste har allerede fått med seg et par dager med spesialiseminar før de tre hoveddagene tar til i dag. Temaet i år er “Emotions in motion – Når blir følelser lidelse?”
Utenom et par hilsningstaler, bl.a. fra ordfører i Stavanger, var førstemann ut ergoterapeut og gruppeanalytiker Kristin Fjermestad. Hun snakket en del om tiden sin mens hun gikk i lære ved Institutt for gruppeterapi. Det ble en personlig beretning om en vanskelig privat situasjon, egen sårbarhet, det å selv ha negative opplevelser og samtidig være terapeut. Hun fokuserte en del på det å dele noe privat med pasientgruppen og konsekvensene av dette. For en som i større grad heller mot kognitiv terapi enn psykodynamisk retning fremstod analysene hennes kanskje som mer i retning av grubling. Vi vil aldri kunne være noen blank tavle som pasienten kan speile seg mot, og det å kunne dele noe personlig (om enn ikke privat slik hun gjorde) ser jeg som viktig for å få en bedre relasjon til pasientene. Hennes konklusjon (slik jeg forstod) ble at det ble riktig likevel. Det var er fin og personlig fortelling og en god åpning på en fagkonferanse om emosjoner.
Dan Siegel
Uten å gå inn på alle forelesningene i dag, er jeg nødt til å nevne Dan Siegel (se også hans hjemmeside) som kanskje er det største navnet på konferansen. Enkelte fikk anledning til å få en full dag med ham i går på spesialseminaret, mens han i dag måtte ta en kort gjennomgang for oss andre. Siegel studerer blant annet tilknytning i familien med fokus på hvordan dette påvirker bl.a. emosjoner og atferd. Han har skrevet en rekke bøker om disse temaene. (Skulle dette avsnittet bli litt komplisert kan det være at det er lettere å bare hoppe til neste avsnitt.)
Han begynte å spørre retorisk om definisjonen av “mind” og hva dette er (min beste oversettelse blir “sinn”, men tar gjerne imot andre forslag). På en måte vet vi hva dette er, men samtidig har vi vanskelig for å definere det. I løpet av forelesningen lærte vi at et kjerneaspekt er “an embodied and relational process that regulates the flow of energy and information”.
Okei. Stans litt der. Ja, det blir litt komplisert hvis man ikke har satt seg inn i dette i forkant. Siegel setter menneskelige erfaringer inn i en trekant som består av hjernen, regulering og relasjoner. Hjernen er den fysiske (the body-brain) som består bl.a. av en flyt av elektorkjemisk energi. Relasjoner er deling/utveksling av energi og informasjon (håndbevegelser er kinetisk energi og vi ser det via fotoner som også er energi, eller hører vi lydbølger som også er energi). Det siste punktet i trekanten er “mind” som står for reguleringen av dette.
Fortsatt forvirret? I så fall anbefaler jeg deg å lese en av hans bøker hvis du er mer interessert, for dette var stort sett det jeg klarte å få med meg om modellen hans.
På engelsk snakker man gjerne om begrepene emosjoner, følelser og affekter. I dagligtale brukes nok disse som synonymer. Et par definisjoner på hvordan Siegel bruker begrepene kan derfor være nyttig: Følelser er opplevelsen av emosjoner (inntrykk av emosjon). Affekter er hvordan emosjonene kommer til uttrykk utad (uttrykk av emosjon). Begrepet emosjon er noe mer komplekst. Panksepp som skal tale i morgen (og som jeg har skrevet om tidligere) forsker bl.a. på affektive systemer i hjernen, og biologisk kan man se på det som aktivitet i gitte deler av hjernen med ulike systemer for ulike affekter/emosjoner. Siegel ser ikke på emosjoner som en enkelt ting, men som en prosess, en dynamisk endring av noe (et verb, ikke et substantiv). Ulike deler av hjernen knytter seg sammen (jmf Panksepps emosjonelle/affektive systemer) og da får vi en prosess vi kan kalle integrering. Emosjoner er når vi får en endring i integrering (at nye deler av hjernen kobler seg sammen, og vi opplever emosjonen (følelse) og reagerer på den (affekt)). En høy grad av integrering er assosiert med positive emosjoner, mens negative emosjoner er tilstede når vi får redusert integrering.
I en av bøkene sine skriver han at “mind” er en legemlig (embodied), relasjonell, fremvoksende (emergent), selv-organiserende prosess. Sinnet (“mind”) regulerer energien og informasjonsflyten. Selv-organisering er et komplekst system som differensierer ulike deler og knytter dem så sammen for å styre systemet mot en harmoni. Når vi er i harmoni har vi det bra. Han snakker da om en “FACES flow” hvor dette står for “fleksibelt, adaptivt, koherent, aktivert (energized) og stabilt”. Uten dette kan vi bl.a. oppleve kaos eller rigiditet. På samme måte vil vi når vi er i harmoni med andre med en meningsfull relasjon være i harmoni med den andre (“two minds integrated”). Trygg tilknytning kommer når to personer er i harmoni (integrert). Ved en desorganisert tilknytning klarer ikke barnet å oppnå integrering med kaos som følge og kan kollapse inn i en dissosiasjon. Forstyrret tilknytning mellom ulike deler av hjernen (mangel på integrasjon) ser Siegel på som sentralt i de fleste psykiske lidelser. Det er forbrutt forbindelse.
Jeg klarte ikke å følge alt han snakket om, men kan nevne kort noen andre punkter her. Integrering er et ikke-linært system. De ulike systemene påvirker hverandre frem og tilbake med mulighet for harmoni (eller ikke). Dette er også forenlig med f.eks. Panksepps biologiske modeller for affektsystemer hvor ulike deler av hjernen påvirker hverandre. I kognitiv terapi snakker vi om hvordan tanker styrer følelser og hvordan følelser påvirker tanker.
Han snakket også om connectomer som er bedre integrert hos stabile og resiliente (motstandsdyktige) personer. Han var også inne på matematiske modeller og komplekse systemer, men her snakket han meg litt over hodet, så dere får ha meg unnskyldt om jeg ikke klarer å fortelle så mye mer eller på en bedre måte enn dette her.
* Les også Aftenbladets artikkel om Siegel i anledning Schizofrenidagene
Har barn og unge personlighetsforstyrrelser? – Øyvind Urnes
Øyvind Urnes talte så om det er aktuelt å snakke om personlighetsforstyrrelser hos barn og ungdom. Vanligvis er ikke dette diagnoser vi setter før 18 år da ungdommene er i utvikling, men samtidig er det da man kanskje kunne ha intervenert. De fleste viser trekk rundt 12-13 års alder. Ungdomstiden er en meget sårbar tid hvor hjernen er i rask utvikling. Muligheten for utviklingen er stor, men dermed også faren for feilutvikling. Belønningssystemet er lett påvirkelig på både godt og vondt, og det er en tid man er (biologisk) mer disponert for å “bli hektet” på ting. Ungdommer med borderlinesymptomer har gjerne vært utsatt for traumer. De kan være hypermentaliserende på den måten at de lett overtolker ting. De fleste med borderlinesymptomer avtar opp mot voksen alder, men 21% av normalutvalget hadde en økning av disse symptomene. En subgruppe av ungdommer med bordelinesymptomene aggresjon, frykt for å bli forlatt, identitetsproblemer, suicidalitet og selvskading var særlig i fare for å fortsatt ha bordelinesymptomer i voksen alder.
Det fremstår som klart at det ville være svært nyttig med en tidlig intervensjon, men vi vet ennå ikke helt hvordan vi skal gjøre dette. Det er ofte komplekse problemer og i har ikke noe godt system for å ordne dette. Man forsøker derfor å lage en utviklingspakke på norsk. Bl.a. bruke spørreskjemaet BPFSC-n (Sharp et al 2014) og en han nevnte også flere. Han nevnte også at det fantes evidensbaserte behandlingsalternativer, blant annet mentaliseringsbasert og dialektisk atferdsterapi.
Bobby Baker
Bobby Baker er en kunstner fra London. Hun har en utstilling tilknyttet konferansen. Hun er en kunstner som også har slitt psykisk og drar dette inn i kunsten. Hun dokumenterte daglig gjennom 700 akvareller og fortalte at hun på denne måten fant sitt språk for å fortelle om sine opplevelser. Hun hadde noen formaninger til oss som fagfolk:
- Not all my problems are emotional
- Don’t underestimate me and my friends
- Stay curious
Hun viste bl.a. bilder fra utstillingen “An edible family in a mobile home” hvor publikum også kunne forsyne seg av kunstverket. Selv tolket hun seg inn i rollen i sin egen familie som babyen i denne utstillingen som ble spist opp. Hun var også opptatt av at når hun fikk sine merkelapper (“labels”) av fagpersonene opplevde hun at hun ikke ble sett for den hun var.
“The questions become what is wrong with you, but should be what happened to you?”
Øvrig
Midt på dagen var det miniseminarer. Selv gikk jeg på en om voldsrisiko som jeg ikke orker å skrive om i dag (dette innlegget er mer enn langt nok), men kanskje skriver jeg et innlegg om dette på et senere tidspunkt. Slides fra presentasjonene skal visstnok legges ut på hjemmesiden til Schziofrenidagene etter konferansen, og da kan man selv gå inn og se litt nærmere på det jeg har vært innom her.
