Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund har i siste utgave av Morgenbladet en kronikk hun kaller “Hva skjer når den brysomme journalisten forsvinner?” Hun tar opp problemstillingen med nedskjæringer i avisene. At saker ikke lenger dekkes like godt. Mens tilgangen på informasjon fortsatt vil være god, vil den ofte komme fra kilder som er ensidige (“Men en nyhetsmelding fra kommunen, en oppdatering på bedriftens Facebook-side eller en tweet fra en kommunikasjonsenhet er ikke journalistikk.”). Særlig mener hun den lokale journalistikken vil lide: “Hvis redaksjonen ikke lenger fanger opp en sak fra dens spede begynnelse og følger den videre, vil leserne heller ikke kunne følge utviklingen av viktige forandringer i sitt nærområde.“ Videre skriver hun om “lettelsen” det er for lokale politikere og bedriftsledere når pressen ikke dukker opp. Hun kommer så inn på et eksempel fra Drangedal hvor pressen faktisk hindret topplederene i kommunen å bestille seg arbeidsantrekk (les: skreddersydd dress) på kommunens regning til tross for vesentlige budsjettkutt.
Da jeg leste denne kronikken var det naturlig for meg å tenke på min egen lokalavis her i Kristiansand, Fædrelandsvennen. Jeg tenker på hvordan dynamikken i denne byen virker mellom politikere, bedrifter/eiendomsutviklere og ulike interessegrupper. Som leser gjennom noen år av Fædrelandsvennen har jeg ikke inntrykk av at avisen gjør jobben sin særlig godt. Jeg opplevde ikke at de var en regional avis på samme måte som Aftenposten eller Bergens Tidende, men derimot en mer utfyllende versjon av Kristiansands Avis som i større grad driver med “kosejournalistikk” om stort og smått. Da jeg for et par år siden så reklame bakpå en buss for Fævennen om “mer av det lokale” tenkte jeg ikke først og fremst på mer lokal journalistikk med kritiske spørsmål til hvordan byen drives, men mer av det som du også finner i Kristiansands avis. Da sa jeg opp Fævennen.
Kristiansand har blant annet “Sørlandssenteret” som er et skrekkeksempel på hvordan byutvikling kan gå feil. Hele området er en estetisk katastrofe. Man har den gamle oktanten, Barstølveien med sine større bil- og byggevarefirmaer, avenyen med sine overdimensjonerte parkeringsplasser i ett plan hvor det er lagt opp til at man kjører mellom de ulike nabobutikkene og så den store stygge klossen som utgjør det nye Sørlandssenteret. Det eneste stedet utenom Kvadraturen hvor man har laget en mer lokal handelsplass er kjøpesenteret i Vågsbygd. Ellers er det lagt opp til at alle kjører bil ut til Sørlandssenteret. For kjøre det må man nesten. Hvis du setter deg på bussen ut til Sørlandssenteret fra sentrum kjører bussen nesten halvtom etter stoppet på UiA. En gang de hadde brøytet der stod det en halvannen meter høy brøytekant på begge sider av fotgjengerfeltet (for hvem går vel der) og en gang det regnet var undergangen mellom Burger King og oktanten helt oversvømt. Men det er vel ikke så farlig med dem som tar bussen, de kjøper ikke så mye likevel.
Grunnet en travel jobb og familieliv er det sjelden jeg prioriterer å gå på politiske møter nå til dags, men på et par av dem fikk jeg et lite innblikk i hvordan lobbyvirksomheten i byen virker. På partienes gruppemøtre dukker næringsinteresser opp og legger frem sine planer hvor de er avhengige av politikerenes samtykke. I ett tilfelle på Kristiansand Venstres gruppemøte var det snakk om et nytt lekeland. Venstre har tidligere holdt på prinsippet om at det ikke skal være “handlepose”-handel ved Sørlandssenteret. Med det tenkte man at store, arealkrevende butikker (bilforhandlere, byggevarekjeder etc) kunne etablere seg der ute, men holde detaljhandelen i byen eller ved andre mer desentraliserte sentre. Miljømessig trenger vi ikke mer trafikk. Det er også derfor det i utgangspunktet ikke er åpnet for andre næringer der ute. Men noen få sjarmoffensiver på besøk hos de ulike partienes gruppemøter kan være nok til å få gjennom unntak i reguleringsplaner. At næringslivet er vant til å få det som de vil kom f.eks. til uttrykk da noen etablerte et treningssenter i Sørlandsparken mot reguleringsplanen. De uttrykte at de regnet med å få dispensasjon siden det allerede var et annet treningssenter der. Dette er en uthuling av planverket. Fævennen rapporte riktignok denne saken, men den mer kritiske journalistikken hvor man ikke bare så på enkeltsaken, men hvordan reguleringsplan over tid uthules savner jeg.
Her er et eksempel på noe Fævennen i større grad kunne tatt opp: Hvordan næringslivet jobber opp mot politikerene. Man bør også i større grad få kartlagt hvem som kjenner hvem fra før av politikere og interessegrupper. Hvilket nettverk de har. Varaordføreren var f.eks. ute og støttet den ulovlige bruken av sjøboder på Flekkerøya. Samtidig er det en kjent sak at han er fra samme sted og jeg tror det er tvilsomt at han ikke har et-eller-annet habilitetsproblem som kunne vært avdekket av Fævennen. Men så kjenner vel flere av journalistene i avisen samme mannen og sitter kanskje selv med et habilitetsproblem?
Tilliten til avisen ble heller ikke større da de skulle lage en oversikt over gode og dårlige skoler i byen, mens tallene skolene ble rangert etter var foreldrenes sosioøkonomiske status. Det oversikten heller viste var skolenes utgangspunkt for å kunne få gode eller dårlige resultateter, og etter min mening bør en “god skole” heller defineres ut fra hva de får til tatt utgangspunktet. At denne artikkelen kom på trykk slik den stod tenker jeg er dårlig dømmekraft eller manglende forståelse av bruk av statistikk fra deskens side.
Så med hensyn til den lokale pressen i Kristiansand er jeg ikke så bekymret for utviklingen som det Stavrum er i sin kronikk, for her er den kritiske journalistikken allerede langt på vei borte.
