Gjør datamaskiner og Internett oss dummere?

Hjernen og hvordan den fungerer – nevroplastisitet

Tidligere ble hjernen sett på som en mekanisk maskin med sine ulike deler som ikke kunne forandres. Dette var en metafor fra den industrielle tidsalder. Da dataen kom ble bare metaforen tatt med videre, for en digital maskin var en «tenkemaskin». Dette endret seg og han nevner forsøkene til Merzenich som åpnet skallen på apekatter og kartla hvor i hjernen sensori fra ulike deler av hånden ble registrert. Ved skade i perifere nerver vokste det ikke riktig og det kom i starten forvirrede sensori til hjernen (f.eks. om han tok på innerste leddet på fingeren, så oppfattet hjernen at det var på tuppen av fingeren). Men når han så gjentok det samme eksperimentet noen måneder senere var denne forvirringen borte; hjernen hadde reaorganisert seg. Han hadde evidens for nevroplastisitet (han forklarer dette i en Ted-talk). Det gikk likevel flere tiår før dette ble akseptert og man oppdaget så at det også var andre eksperimenter som ga evidens for dette sett retrospektivt.

Et tidlig eksperiment som viser hvordan synapser endrer seg, er forsøkene til Eric Kandel på sjøsneglen Aplysia. Hvis du tok på en av gjellene dens ville den straks trekke seg sammen. Ved å gjenta trykket flere ganger uten at sneglen tok skade avtok tendensen til å trekke seg sammen. Kandel fant ut at til vanlig har 90% av de sensoriske nevronene til gjellen koblinger til motornevroner, men etter at gjellen er blitt berørt 40 ganger er det bare 10% av de sensoriske nevronene som har kobling til motornevroner.

Det geniale med hjernen er ikke alt som er fastkoblet, men alt som ikke er det. Carr fortsetter i boken med å fortelle om ting som endres og økes ved aktivitet. En av de mer spennende funnene var på slutten av 90-tallet når man scannet hjernen til 16 London-cabbies, altså det samme forsøket som Spitzer skrev om. Carr tar også med at en del av fremre hippocampus var derimot noe redusert, så kanskje de tapte noe på dette.

Men samtidig som repeterende atferd fører til forsterkning av kretsene, så blir aktiviteten en vane. «Plastic does not mean elastic». Nevroplastisitet kan også føre til forsterkning av depresjon, OCD, tinnitus; dess mer man konsentrerer seg om symptomene, dess sterkere blir disse symptomene etset inn i nevrale kretser.

Teknologiens påvirkning på hjernen

Da menneskene begynte å tegne kart hadde dette også konsekvenser på måten vi så på verden på. At verden ble representert med symboler var et fremskritt i abstrakt tenkning. På samme måte fikk klokken oss til å ha et forhold til tiden. Før dette ble rytmen styrt av solen og man hadde ikke behov for å dele den opp. Dette endret seg bl.a. med kristne munker i middelalderen som hadde behov for å dele opp tiden. Etter at klokker ble mer tilgjengelig er det klart at dette endret vesentlig på menneskelig atferd, og det har også hatt effekt på hvordan vi oppfatter tiden.

Teknologi som endrer mennesket:

1. Fysisk styrke/utholdenhet: plog, stoppenål, jetfly
2. Økte sanser: mikroskop, Geiger-teller
3. Naturendring: reservoar, p-pille, GMO-mat
4. Mental kapasitet (intellektuelle teknologier): kart, skriftspråk, abakus, skrivemaskin, skole, bibliotek, internett

H.G. Wells skriver i sin bok World Brain i 1938: «His social life, his habits, have changed completely, have even undergone reversion and reversal, while his heredity seems to have changed very little if at all, since the late Stone Age.» Nevroplastisitet utfordrer noe av dette.

Språk i seg selv er ikke en teknologi, men noe vi menneskerer lærer oss og bruker naturlig. Skriftspråk er derimot noe som må læres og øves på, og det å lære å lese og skrive former hjernen vår og endrer måten vi tenker på. Det er også forskjell på dem som lærer fonetisk alfabet (som vårt) og dem som lærer å lese med logografiske symboler (f.eks. kinesisk).

Overgang fra logogrammer til fonetisk alfabet (tegnet for okse, et bilde av et oksehode “Aleph” ble gjort om til bokstaven “A”) gjorde at skriftspråket ble lettere å lære og tilgjengelig for flere. Det greske alfabetet bestod bare av 24 bokstaver. Dette startet en revolusjon med overgang fra en muntlig kultur til en skriftkultur hvor skrift ble hovedmediet for å formidle tanker. Det var en revolusjon som endret måten vi tenkte på, men alle var ikke fornøyd med denne endringen. Sokrates og Platon levde midt i denne revolusjonen. Selv om Platon selv skrev så var han skeptisk til mediet han brukte; å «fryse» tankene sine måtte ha negative konsekvenser: «Ingen mann med intelligens vil ta sjansen på å utrykke sine filosofiske tanker (…) i et språk som er uforanderlig, slik som tilfellet er med det som blir satt ned på skrift.» (Sitat fra boken “Tankens hjelpere”, Vassnes 1992 s.10).

Gjennom en historie om en egyptisk konge og en egyptisk Gud (Thamus og Theuth) takker kongen nei til skriftspråkets gave fordi hvis egypterene skulle lære seg å skrive, ville det ha sine konsekvenser: «Opfindsome Theuth, en er i stand til at skabe opfindelser, men en anden formår at afgøre, om de vil være til skade eller gavn for dem, der skal bruge dem. Nu påstår du som fader til bogstaverne af lutter velvilje det stik modsatte af hvad de virkelig kan. Hos alle, som lærer dem, vil der nemlig oppstå en glemsel i sjælen; de vil være ubekymrede om at huske, for i tillid til skriften vil de lade deres erindring vække udenfra af intetsigende tegn, ikke indvendig fra af deres egen sjæl.  Det er altså ikke et middel til indre erindring, men til ydre påmindelse, du har opfundet. Af visdom vil du skaffe dine elever et ydre skin, ikke sandheden; de vil ved din hjælp blive folk, der har hørt en masse ting, men intet lært, de vil se ud som indsigtsfulde, men i virkeligheden på få undtagelser nær være komplet uvidende og desuden ubehagelige at omtås, ikke udstyret med en sand, men med en tilsyneladende visdom.» (“Platon”, Sløk 1991, side 20.)

Videre om skrivekunstens påvirkning

Selv om skrivekunsten var tilgjengelig i mange år, var en stor del av befolkningen analfabeter og følgelig en del av en muntlig tradisjon. Å lese stille var uvanlig, og det er et kjent sitat i St.Augestins «Confessions» hvor biskop Ambrosius av Milan leser stillle: «Når han leste løp hans øyne over siden og hans hjerte søkte meningen, men hans stemme var taus og tungen var stille. Hvem som helst kunne fritt nærme seg ham, og gjester ble vanligvis ikke meldt, og derfor hendte det ofte når vi kom for å besøke ham, at vi fant ham slik, lesende i stillhet, for han leste aldri høyt.» (Fra kapittel 2/s.42 i En historie om lesning, av Alberto Manguel, norsk oversettelse Arthur O. Sandved.). Egentlig var det ikke så rart. Det var mye vanskeligere å lese den gangen, tekst ble skrevet uten mellomrom, for mellomrom er ikke naturlig i seg selv før noen har tenkt på det som en lur ting å gjøre. Punktum kom også etterhvert og innen 13.århundrede var «scriptura continua» avleggs. Etterhvert som lesingen ble mer effektiv, var det også behov for å lære seg å konsentrere seg, altså motvirke tendens til å la seg distrahere.

Da flere kunne skrive selv endret det også på hva som ble skrevet, og ting ble gjerne mer personlig, mer utfordrende mht gjeldende doktrine etc. Det endret også undervisningen, hvor mer ble overlatt til studenten som kunne lese stille for seg selv.

(Likhet: Det tok tid fra skrivekunsten kom til den begynte å få store konsekvenser for samfunnet; det var først når stadig flere tok den i bruk. Det samme kan vi si om Internett som har vært tilgjengelig i mange, mange år, men først når det ble allemannseie forandret det virkelig på samfunnet.)

Gutenberg var også et trinn i denne prosessen. Etterhvert fikk også bøker av «lavere kulturell status» innpass også. En av Londons første boksensurister uttalte i 1660: «more mischief than advantage were not occasion’d to the Christian world by the Invention of Typography.» (Fra The Invention of the Newspaper: English News-books,  1641–1649, Joad Raymond, side 187.) Jeg husker jeg leste en gang at Ludvig Holberg (1684-1754) klagde over at det nå til dags ble utgitt så mange bøker at man ikke rakk å lese alt.

Om bruken av tekster og forskjellen på trykte og elektroniske tekster

Hvordan vi leser en tekst er ikke likegyldig. Det er ikke bare synet som er involvert, men også taktile sanser, lukten. Det er forskjell på å lese en tekst på skjerm og den samme teksten i en bok man holder i hendene. Det påvirker også hvordan vi forholder oss til teksten, hvor stor grad av oppmerksomhet vi gir den. En norsk undersøkelse blant tiendeklassinger viser at dersom man leser på skjerm inviterer det til overfladisk og rask lesing.

Elektroniske dokumenter med lenker og muligheten til å søke opp i mange ulike dokumenter og hoppe fra den ene teksten til den andre, gjør at vi ikke lenger er like «trofaste» mot de enkelte tekster. Vi plukker ut biter av tekster, men ser sjeldnere på hele tekster slik de var ment til å leses av avsender. Mediene må også tilpasse seg at folk har kortere «attention span» (oppmerksomhetsvarighet?) og tilpasse innholdet deretter (ha, ha, det har ikke jeg gjort, men så er det vel ingen som gidder å lese helt ned hit i teksten!). Mens digitale utgaver tidligere var påvirket av de analoge, så går det nå heller i motsatt retning hvor trykte medier tilpasser seg måten vi leser digitalt innhold på. Samtidig har enkelte medier opplevd en motbølge hvor de har gått tilbake på dette, hvor de trykte mediene ikke skal konkurrere med de digitale, men stå på sine egne premisser (jmf. Morgenbladet som en av få aviser som har vesentlig økt opplaget sitt gjennom digitaliseringen i Norge de siste 15 årene).

Ebøker har de senere årene blitt stadig bedre med bedre skjermer som etterhvert blir like lett å lese som vanlige trykte bøker. Samtidig er det en fare hvis vi begynner å fylle ebøker med mange lenker, da vi kan bli fort dratt ut av boken og dybdelesingen for å følge en lenke eller slå opp på noe. (Min egen erfaring er at selv om jeg leser en vanlig papirbok er det fort gjort å ta frem telefonen for å slå opp og lese om noen som skrives om i boken. På plussiden kan jeg da lære mer om det boken forteller om (eks. fra da jeg leste “The Pillars of the Earth“: «winged buttresses» og gotisk stil i katedralbygging), men på den andre siden kommer jeg ut av den verden jeg tidligere kunne være fanget i i flere timer sammenhengende. – Det er også slik at når jeg legger ut mange lenker i blogginnleggene mine, så øker jeg sjansen for å distrahere leseren slik at man kommer ut av teksten. Tidligere ga man heller litt bakgrunn i løpet av teksten og avpasset det slik at det ikke tok fokuset bort fra selve hovedbudskapet i teksten.

Vil dybdeleserene etterhvert bli en kulturell elite eller en gjeng raringer som holder på med en sjelden hobby? Var det å dybdelese bøker for flertallet bare et parentes i historien? Vil boken forsvinne? Spådommer er artig; Tidlig på 1800-tallet ble det gitt ut så mange daglige aviser at man begynte å spå bøkenes død.  I 1889 spådde Philip Hubert at mange bøker aldri ville bli skrevet, men gå som fonogrammer (tja, lydbøker finnes, men de har ennå ikke overtatt helt for trykte bøker – som dessuten leses mye raskere enn å høre på en lydbok). Ryktet om bokens død er nok overdrevet, og når man tok feil på 1800-tallet, så er det store muligheter for at vi tar feil nå også.

Har vi ikke lenger har tid til å lese Krig og fred eller På sporet av den tapte tid? Manguel skriver noe om dette i sin bok. Men er det bare verdensveven sin feil? Det kan vel så gjerne være alle TV-programmene og andre tilbud som fyller tiden vår, slik at vi ikke får tid til de dype refleksjonene.

Fleroppgavemiljøet (eller multitasking environment som det heter på nynorsk)

Multi-taskingen sine muligheter kan slå begge veier. Vil man egentlig bli forstyrret av en epost mens man egentlig skriver noe annet? Er det ikke heller en fordel å konsentrere seg om det man holder på med og så svare på eposten senere? Er det så nødvendig å være tilgjengelig til enhver tid?

Når vi går online så går vi inn i et miljø som fremmer flyktig lesing, oppjaget og distrahert tenkning og overfladisk læring. Nettet er som skapt for å være et vanedannende miljø. Vi kan klikke og få belønning og klikke og få belønning igjen og det har helt klart en positiv forsterkning. «The net seizes our attention only to scatter it», skriver Carr.

Hvordan vi bruker nettet har nevrologiske konsekvenser. Hva vi ikke gjør når vi er online har også nevrologiske konsekvenser. På samme måte som «what fires together, wires together», så «what don’t fire together, don’t wire together». Tiden vi bruker på nettet bruker vi ikke på å lese bøker. Tiden vi bruker på å skrive korte tekstmeldinger bruker vi ikke på å skrive lengre tekster.

Man gjorde et forsøk (“Your brain on Google: patterns of cerebral activation during internet searching.”, Small 2008) hvor 12 erfarne nettsurfere og 12 nybegynnere gjorde søk på Google. De erfarne googlerne brukte et spesifikt nettverk i venstre fremre del av hjernen (dorsolaterale PFC), mens de uerfarne viste ingen aktivitet i dette området. Etter fem dager med en times daglig nettsøking viste også de uerfarne aktivitet i dette området.

Det er forskjell på hvordan vi leser en vanlig tekst og en web-basert tekst. Folk som leser bøker viser aktivitet i områder assosiert med språk, minne og visuell bearbeiding, men lite aktivitet i områder i PFC assosiert med å ta avgjørelser og problemløsing. Erfarne nettbrukere viser derimot tydelig aktivitet i disse områdene når de søker og leter gjennom nettsider. På plussiden kan dette kanskje hjelpe eldre å holde seg skarpe da det kan virke til å trene hjernen på samme måte som kryssord.

Den økte aktiviteten viser også hvorfor det er så vanskelig med dybdelesing online. Når vi stadig stanser opp og gjør vurderinger om vi skal klikke på en lenke eller ikke (selv om det er veldig kort tid og vi ikke merker det) så drar det bort oppmerksomheten fra forståelsen og lagringen. Hjernen blir ikke trent, men «overbelastet».

Man kunne tro at den aktive hjernen til nettsurferen er mer mentalt stimulert enn den mer passive hjernen til bokleseren, at boklesing understimulerer hjernen. Men det er ikke alltid slik at dess mer fyring av nevroner, dess bedre. Den erfarne leseren oppnår et rolig sinn, ikke et summende et.

Carr viser til John Sweller: Arbeidsminnet (en del av korttidsminnet) er viktig for overføring til langtidsminnet og lagring av kunnskap. Arbeidsminnet er det vi har i bevisstheten vår til enhver tid. Vi går ikke rundt og er bevisste det vi har i langtidsminnet vårt, bare når det lastes inn i arbeidsminnet. Tidligere trodde man at langtidsminnet bestod av mange fakta, inntrykk og hendelser, og lite som var direkte involvert i kognitive prosesser som problemløsning. Men det viser seg nå at det også er senter for forståelse, for komplekse konsepter eller skjemaer.

Mens langtidsminnet har meget stor kapasitet, så har arbeidsminnet veldig liten kapasitet (jmf George Millers magiske tall syv +/- 2). Tenk deg at du skal fylle et badekar med et fingerbøl. Fingerbølet er arbeidsminnet, mens badekaret er langtidsminnet. Når vi leser en bok kan vi styre hastigheten vi får inn informasjon og kan gradvis dryppe ny kunnskap inn i langtidshukommelsen og dermed store muligheter til å få med oss det meste. Når vi surfer på nettet blir fingerbølet stadig overfylt så det flyter over, og vi får bare overført en liten del til langtidshukommelsen, og det vi overfører er tilfeldige biter og ikke en sammenhengende strøm fra en enkelt kilde.

Det som til enhver tid er i arbeidsminnet kaller vi «cognitive load» (“tankebelastning”). Hvis dette fylles helt opp av ekstern informasjon, så er det ikke plass til å hente inn tidligere kjente ting fra langtidsminnet for å se sammenhenger med ting vi kan fra før. Vi får ikke overført ny informasjon over i skjemaer. Vi har dårligere evne til å lære og forståelsen blir mer overfladisk. Når vi når grensen for maksimalt arbeidsminne blir det vanskeligere skille mellom relevant og ikke-relevant informasjon, altså signal-støy-forholdet synker. Vi tar inn data uten å kunne analysere det ordentlig.

Særlig to ting øker kognitiv belastning; 1) overdreven/overflødig (extraenous) problemløsning og 2) delt oppmerksomhet. Dette er to ting som nettet mer enn gjerne tilbyr.

Hypertekst (et fint ord på en tekst som inneholder lenker du kan klikke på) ble i starten sett på som et klart fremskritt. Det ga mer makt til leseren som selv kunne bestemme hvordan man ville hoppe frem og tilbake i teksten eller mellom ulike tekster. Dessverre øker hypertekster den kognitive belastningen som leseren utsettes for og dermed reduserer det forståelsen for teksten i seg selv. Folk som leste hypertekster husker mindre av det de har lest. I 1990 lot man to grupper lese gjennom vanlige dokumenter og hypertekstdokumenter og man skulle svare på spørsmål. De som leste vanlige dokumenter gjorde det klart best. Teorien den gangen var at  straks folk ble vant til hypertekster ville de kognitive utfordringene forsvinne. Men dette har ikke skjedd. Derimot har videre forskning vist at de som leser vanlig, linær tekst husker langt mer enn de som leser tekst som er pepret med lenker. (Man kan jo tenke seg konsekvensene av alle lenkene jeg putter inn i mine blogginnlegg. Ønsker du å forstå mest mulig av det jeg skriver her bør du ikke klikke på for mange av dem. Men bare det at du må ta stilling til om du skal klikke på dem eller ikke forstyrrer lesingen.)

Et eksperiment satte opp to tekster med motstridende teorier (kunnskap er objektivt, kunnskap er relativt) med like overskrifter etc. En gruppe leste tekstene hver for seg, mens en annen hadde lenker så de kunne hoppe frem og tilbake mellom tekstene for å sammenligne. Teorien var at muligheten til å hoppe frem og tilbake og sammenligne skulle gi bedre forståelse på forskjellen mellom tekstene. Men teorien var feil. Lenkene kom i veien for å lære. Et annet eksperiment (Erping Zhu) sammenlignet hvordan det relative antallet lenker påvirket forståelsen av teksten; resultat: dess flere lenker, dess dårligere forståelse.

Bruk av multimedia

Bruk av multimedia er heller ikke en fordel. Noen ganger blir mer mindre. En studie som ble publisert i 2007 (Rockwell og Singleton) lot over hundre frivillige få presentert en tekst om Mali med og uten filmklipp. Etterpå fikk de ti spørsmål hvor de som kun hadde hatt tekst svarte i snitt riktig på 7,04 av spørsmålene, mens den andre gruppen svarte riktig på 5,98, en signifikant forskjell.

En annen studie (Hembrooke og Gay 2003) lot to grupper studenter høre på en forelesning. Den ene gruppen fikk surfe på nettet, mens den andre måtte ha laptopen klappet igjen. Etterpå tok de en test for å se hvor mye de fikk med seg. De som fikk lov til å surfe scorte vesentlig dårligere, uavhengig om de surfet på relevant materiale eller ikke.

Bergen et al 2005 lot to grupper se på en CNN-sending med fire nyhetssaker. Noen så en strippet versjon uten «infographics» (f.eks. den rullende teksten nederst med aktuelle nyhetssaker som TV2 ofte bruker) og de husket vesentlig bedre.

Er mulitmediainnholdet riktig tilpasset kan det i noen tilfeller øke læringen da arbeidsminnet knyttet til lyder og til synsinntrykk delvis er skilt, men det krever samtidig også at dette utligner de negative konsekvensene av den delte oppmerksomheten.

Mer om multitasking og distraksjoner

Folk som jobber med PC sjekker som regel eposten veldig ofte, og det gir avbrudd i konsentrasjonen rundt den jobben de skal gjøre. Å bli stadig avbrutt er ikke bra. Maggie Jackson som har skrevet boken «Distracted» skriver om kostnaden ved å switche mellom to oppgaver.

I  en studie (Foerde et al 2006) lot man folk se på ulike figurer og komme med prediksjoner. Samtidig hørte de pipelyder fra høretelefoner. En gruppe skulle ignorere disse, mens en annen skulle telle dem. Begge grupper klarte hovedoppgaven med å predikere like bra, men når de skulle oppsummere og trekke konklusjoner hadde siste gruppen større problemer med det. De fikk også jobben gjort, men mistet «meningen» på veien.

Samtidig som avbrytelsene koster, er det også noe vi ønsker. Det er en slags belønning i det å bli avbrutt, for nå kommer ny informasjon vi skal ta stilling til. Hjernen ønsker gjerne distraksjoner, selv om det går utover læringen.

Lesevanene endres

Det har vært lenge vært kjent at øynene beveger seg i sakkade når vi leser, men vi følger likevel teksten i en bok bortover linjene og nedover på siden. Når vi leser online tekst leser vi ikke på samme måten som i en bok, men skummer teksten og det ligner ofte et F-mønster (fine bilder fra studien her). Samme forfatter har også gjort undersøkelser som viser at folk leser svært lite av tekster online.

Ziming Liu studerte i 2003 hvordan 113 velutdannede folk hadde fått endret lesevanene sine siste 10 år. Det var tydelig at flere drev og leste elektronisk og overfladisk og brukte mindre tid på dybdelesing. Folk bruker faktisk mer tid på å lese totalt, men på en annen måte enn tidligere.

Å kunne skumme en tekst er vel så viktig som å dybdelese, men der hvor man tidligere kun skummet for å finne ut om man skulle lese videre blir dette nå den mer gjengse måten å lese på.

En fordel med bruken av nettet er at vi kan bli raskere til å vurdere visuelle cues. Dess mer vant man er til nettet, dess raskere kan man f.eks. avgjøre om en nettside med medisinsk informasjon er troverdig eller ikke. Kanskje har vi også en lett økning i arbeidsminnet også grunnet måten vi må håndtere mye data på en gang på.

Uansett hvor mye vi trener på å multitaske, så blir vi aldri bedre på en oppgave enn når vi konsentrerer oss om den alene. Som Seneca skrev: «Den som sviv omkring alle stader, kjenner seg ikkje heime nokon stad.» (“Moralske brev til Lucilius” side 21, oversatt av Eiliv Skard 1941.)

Nettet gjør oss smartere hvis vi legger dets egne premisser til grunn. Men ser vi bredere og mer tradisjonelt på intelligens og også ser på dybden og ikke bare farten kan vi fort komme til en annen konklusjon.

Folk som sjeldent multitasker har en «top-down» (toppstyrt) oppmerksomhetstyring, mens folk som multitasker mye har en «bottom-up» (impulsiv) oppmerksomhetskontroll (og her har vi digital ADHD?). «As we multitask online, we are training our brains to pay attention to crap.» (jmf Ophir et al 2009 og denne saken)

Flynn-effekten er et kjent fenomen etter at James Flynn for 30 år siden oppdaget  at resultatene på IQ-tester hadde gradvis økt de siste tiårene. Men betyr det at vi blir smartere? Total-scoren hadde gått opp, og på deltester var det særlig ting som å vri på geometriske figurer i hodet, finne likheter mellom ulike objekter og å sette former i logisk rekkefølge. Memorering, vokabular og generell kunnskap har derimot ikke vist noen økning.

I USA har det vist seg at leseferdighetene hos ungdommen er fallende. Flynn-effekten er dessuten også på vei til å flate ut, i Danmark og Norge flatet dette ut fra 70-90-tallet.  I UK var det et fall på 2 IQ-poeng hos tenåringer fra 1980 til 2008 (Flynn 2009. Se også artikkel i Morgenbladet: “Intelligensforskere hevder vi blir stadig dummere“.)

Flynn-effekten har derimot et par pardokser. Lager vi en regresjon av IQ-utviklingen og tar den bakover i tid, så måtte forfedrene våre virkelig være dumme. Det andre spørsmålet er hvordan vi kan bli smartere hvis ordforrådet, generell kunnskap og aritmitikken ikke blir bedre? Flynn forklarer selv effekten med at ila 1900-tallet begynte stadig flere å bli kjent med å tenke på symboler og på den måten som IQ-testene krever. Flere ble vant til å løsrive logikk fra det konkrete og vant til å håndtere hypotetiske problemstillinger. Vi er altså ikke smartere enn våre foreldre  og besteforeldrene, vi er bare smart på en annen måte. (Man kan jo her trekke paralleller til hvordan vi tenker om vår egen psyke, hvordan vi som samfunn i større grad har et språk fra følelser og psykiske prosesser enn det vi hadde tidligere.)

Google-kirken

Frederick Winslow Taylor ga oss begrepet taylorisme eller vitenskapelig arbeidsdeling. Ved å bruke stoppeklokken på fabrikkarbeiderenes enkelte arbeidsoppgaver kunne man finne frem til den aller mest effektive måten å gjøre ting på. Systemet henger med oss den dag i dag (og mange husker kanskje Haakon Lies opprør mot stoppeklokke i eldreomsorgen). På en måte er internett også designet for å gjøre arbeidet mest mulig effektivt. Google forsker stadig på hvordan de kan gjøre sidene sine bedre og tilbyr ulike brukere små ulikheter i hvordan nettsidene presenteres for å se hva som skjer. De har også egne labber hvor frivillige monitoreres for øyebevegelser. En gang prøvde de ut 41 ulike blåfarger på verktøylinjen sin for å se hva som genererte flest klikk. Google forsøker å gjøre informasjon mer tilgjengelig, til å få oss til å bli mer effektive til å plukke opp og samle den.

Larry Page som startet Google så hvordan lenker ligner på referanser i vitenskapelige artikler. På samme måte som når man siterer en annen artikkel er med og øker artikkelens verdi (impact factor), så vil man ved å lenke til et annet dokument si at denne siden er viktig. Samtidig er det viktigere å få sin vitenskapelige artikkel sitert av et kjent tidsskrift enn et obskurt, og på samme måte er det forskjell på hvem det er som lenker til et annet sted. Dess flere inkommende lenker et sted har, dess mer autoritet har det når det igjen lenker til andre. Så ved å kombinere de to faktorene (1) antall lenker til en side og 2) autoriteten til de som lenker til siden) kunne man regne seg ut til en relativ verdi for en nettside. Ved å lage en database over alle lenker kunne man få tidenes beste søkemotor. Dette tenkte han å skrive en avhandling om, men så langt kom han ikke, for han begynte å lage en versjon av denne søkemotoren, og som kjent tok det så av («Back-rub»).

Etterhvert ble de nødt til å tjene penger, men de ville ikke rote til selve søkeresultatene. De la til enkle tekstbaserte annonser på siden. Men de ga ikke bare annonsene til dem som betalte mest, men dersom ingen klikket på dem på de aktuelle søkeordene havnet de lenger ned på prioriteringen, og useriøse annonser falt dermed ut. (Dette kalte de «AdWords»).

Google har tjent mange penger, men de har også tjent brukerene som kan få informasjon langt mer effektivt. Samtidig har de styrt oss mot en måte å bruke nettet på, å hoppe fort inn og ut. Å oppfordre folk til å lese lengre tekster motstrider forretningsmodellen til Google. Google er «the business of distraction».

Tjenester som Twitter og Facebook har som mål å gi deg raske oppdateringer døgnet rundt. Google har heller ikke sittet stille og de prøver å levere enda mer relevante (eller klikkgenerende) søk. Kvaliteten på en side (ut fra alle som lenker til siden) er ikke lenger det det primært sorteres på, men det er bare en av 200 ulike forskjellige «signaler» som de sorterer etter. Nå har det også noe å si hvor «fersk» siden er, med det resultatet at det forflytter eldre (og kanskje like eller mer nyttige sider) lenger ned på resultatlisten.

Google har også et insentiv til å få oss til å være mer online, for alt vi gjør online gir komplementærsalg til deres eget produkt.

(En liten tanke her. Vi snakker fortere nå enn vi gjorde for 50-70 år siden. Tror det var i et Språkteigen-program eller noe sånt. Dette er også en merkbar endring som er et moment å spille inn i denne sammenhengen. Jeg fant ikke radioprogrammet, men Aftenposten hadde en artikkel om det – også publisert i Fævennen.)

Han skriver så litt om bokscanning-prosjektet til Google. De har på en måte fjernet stiftene/permene til bøkene og laget en samling med tekst-utdrag mer enn en samling med bøker. Det er nyttige verktøy å kunne søke gjennom samtlige bøker som finnes, men det er også en måte å gi Google mer data de kan utvinne.

Vi leser raskere enn før, men vi blir ikke lenger styrt mot en dyp, personlig konstruert forståelse av tekstens konnotasjoner. Det er en likhet mellom det å miste den stille naturen med de dype refleksjonene og komme over i bylivets kjas og mas. Dette kalte Leo Marx «kontrasten mellom to tilstander av bevissthet». Det er maskinen og hagen. Amerikansk transcendalisme og engelsk romantikk: ekte erkjennelse kommer bare gjennom dyp ettertanke og introspeksjon.

På samme måte kan man tenke seg på jobben min. Det er viktig å kunne hente informasjon raskt ut og finne ut av ting, ta raske avgjørelser (skjønt det var viktigere da jeg jobbet som fastlege enn nå som psykiater). Samtidig er det viktig å kunne sette seg ned og reflektere. Man trenger begge deler. Men kanskje er det nettopp muligheten til å bruke begge deler som nå er truet.

Jeg nevnte tidligere at Ludvig Holberg klagde på at det ble gitt ut for mange bøker, men han var ikke alene. Barnaby Rich i år 1600: «One of the great diseases of this age is the multitude of books that doth so overcharge the world that it is not able to digest the abundance of idle matter that is every day hatched and brought into the world». Robert Burton skrev i 1628 i sin «The Anatomy of Melancholy» om «the vast chaos and confusion of books» som møtte 1600-tallets leser: «We are oppressed with them, our eyes ache with reading, our fingers with turning».

Vannevar Bush som var Roosevelts vitenskapsrådgiver under andre verdenskrig var redd for at fremskritt ble holdt tilbake ved at forskere ikke klarte å holde seg orientert om all informasjonen relatert til fagfeltet deres («As We May Think», Atlantic Monthly 1945). Løsningen hans var en «memex», en maskin bygget inn i skrivebordet hvor den enkelte kunne lagre alle sine bøker, notater og brev og som var mekanisert så man kunne finne frem i den raskt. Med datamaskiner og internett er målet nådd, men selv om dette skulle løse «information overload» er det faktisk på en måte blitt verre (men her mener jeg også det er bedre, bare man bruker det riktig). I dag er det mer informasjon tilgjengelig enn vi klarer å bruke, men vi har stadig mindre tid til å se på den og reflektere over den.

Om dannelse av minner og hvordan Sherlock Holmes tok feil

Hvordan husket folk ting før i tiden, altså hvordan lagret de referanser? Hollenderen Desiderius Erasmus skrev i 1512 i sin bok «De copia» at studentene måtte lage små merker i bøkene på interessante ting. Han anbefalte også at når de leste noe interessant, så skrev de det ned i en egen notatbok som var sortert etter emne. Det var ikke for å huske i seg selv, men samle slike blomster som senere kunne settes sammen og lede til en dypere forståelse. Romeren Senaca var inne på det samme, men brukte biene som metafor; samle nektar i ulike rom, men så kan man senere samle sammen det beste og lage den beste juice.

I renessansen utviklet det seg til å bli en vane å ha «commonplace books» eller bare «commonplaces». Men i løpet av 1800- og 1900-tallet gikk man mot travlere tider og så ned på slike avleggse vaner. Den teknologiske utviklingen med tilgang på lydspor, mikrofilm og datamaskiner har økt tilgangen på «kunsting minne». Med Internett gikk dette enda lenger, og kanskje blir det nå mer en erstatning for å huske ting fremfor å bare være et supplement.

For de gamle grekerene var hukommelsen en gudinne, Mnemosyne. Dette har endret seg. Vi bruker stadig datamaskiner som metaforer for hjernen, at den er en harddisk som kan lagre biter og stykker. Det fremstår som mer vitenskapelig enn å si at minnet er en bok med pressede blomster i en bikube. Men det er samtidig feil.

Eric Kandel ønsket å se hvordan korttidshukommelse ble lagret som langtidshukommelse. Allerede i 1890 var disse to ulike formene for hukommelse kjent (Hermann Ebbinghaus, William James). Omtrent på samme tid så man at boksere ved hjernerystelse kunne få retrograd amnesi (glemte ting de nylig hadde lært), mens eldre minner var inntakt. Det samme så man også etter epilepsianfall. Nylige minner har derfor en viss tid før de stabiliserer seg.

Georg Müller og Alfons Pilzecker utførte på slutten av 1890-tallet et eksperiment hvor de lot en gruppe lære seg en liste med meningsløse ord. Dagen etter klarte gruppen helt fint å huske ordene. Den andre gruppen fikk også en liste med meningsløse ord, men rett etter fikk de en liste til. De hadde problemer med å huske den første listen dagen etter. En tredje gruppe fikk også to lister å huske, men fikk en pause på to timer før de fikk den andre listen, og dagen etter husket de greit den første listen. De konkluderte med at det tar en time eller så før minner blir fiksert eller konsolidert i hjernen. Kortidshukommelsen er skjør for lagring, og enhver distraksjon kan ødelegge for dette.

På 60-tallet utførte nevrologen Louis Flexner et interessant eksperiment. Han injiserte mus med antibiotika (puromycin) som hindret cellene i å produsere nye proteiner. Dette ødela for langtidshukommelsen deres, men de var fullt i stand til å danne korttidsminner. Altså var det en vesensforskjell på de to ulike formene for hukommelse, det er en helt forskjellig biologisk prosess. Å lagre langtidsminner krever syntese av proteiner, men det gjør ikke korttidsminner.

Kandel så videre på dette og studerte sjøsneglen Aplysias «hjerne». Dess flere repitisjoner av en stimulering, dess bedre ble minnet konsolidert. Men så oppdaget de noe helt utrolig (men nå kjent): Ikke bare endret konsentrasjonen av nevrotransmittere seg og styrket eksisterende forbindelser, men nevronene lagde helt nye synapser. Dannelsen av langtidsminner er derfor ikke bare en biokjemisk endring, men også en anatomisk endring. Det forklarer også behovet for å lage nye proteiner i prosessen.

De oppdaget også at et spesifikt sensorisk nevron hadde ca. 1300 synapser til ca 25 andre nevroner og bare ca. 40% av disse var aktive. Etter at langtidsminnet hadde blitt dannet hadde nevronet 2700 synapser og rundt 60% av dem var aktive. De nye synapsene var tilstede så lenge minnet varte. Når de sluttet med repitisjonene og minnet svant hen falt tallet på synapser til ca. 1500. Det interessante er at man likevel har flere synapser enn i utgangspunktet, så kanskje det er derfor det er lettere å lære noe på nytt enn første gang? (Bok av Kandel: «In Search of Memory», 2007.)

Kandel gikk videre og så på endringer ved lagring av korttidsminne. Andre nevroner, internevroner var også involvert. Internevronene lagde serotonin som fininnstiller den synaptiske forbindelsen ved å modulere mengden glutamat som frigis i synapsen (de to neste avsnittene er litt tekniske, så hopp gjerne over dem):

Serotonin (fra internevron) -> reseptor på presynaptisk nevron -> nevronet ↑cAMP -> aktiverer protein kinase A som er katalytisk -> økt utskillelse av glutamat fra nevronet -> forsterker den synaptiske forbindelsen -> forlenger elektrisk aktivitet i koblede nevroner -> gjør hjernen i stand til å holde korttidsminnet i sekunder eller minutter.

Kendel & co klarte å høste nevroner fra en Aplysia-larve og dyrke i cellekultur. De klarte å lage en enkel krets med pre- og postsynaptisk nevron. For å simulere effekten av internevroner sprøytet de inn serotonin. Dette ga økt glutamatutskillelse, og styrket kort synapsen slik vi ser ved dannelsen av korttidsminner. Fem seperate innsprøytinger med serotonin kunne styrke synapsen i flere dager og stimulerte også dannelsen av nye synapser, kjent karakteristika ved langtidshukommelse. Det som skjer etter flere innsprøytinger er at protein kinase A og MAP kinase går inn i cellekjernen: 1) Protein kinase A aktiverer CREB-1 som igjen skrur på gener som er nødvendige for å lage nye synapser. 2) MAP kinase aktiverer CREB-2 som skrur av gener som hemmer veksten av nye nerveterminaler.

Minnet hos Aplysia-sjøsneglen som de forsket på her er først og fremst snakk om «implisitt minne», altså ubevisste minner hvor vi automatisk henter inn tidligere erfaring for å utføre en refleksiv eller innlært ferdighet. Når vi snakker om minner hos mennesket så snakker vi oftere om «eksplisitt minne», altså minner om folk, fakteopplysninger, steder, følelser, tanker etc som vi lett kan hente frem. Kendel kaller dette «komplekst minne». Det krever den samme synaptiske konsolideringen som implisitt minne, men vi også ha en systemkonsolidering hvor ulike deler av hjernen må samarbeide. Dette er fortsatt i stor grad ukjent territorie, men kommunikasjon mellom hjernebarken og hippocampus er i alle fall involvert.

Det ligger en interessant video om Kandel og arbeidet hans på youtube:

Hippocampus er velkjent fra pasienten Henry Molaison (“H.M.”) som var invalidisert av epilepsi og ble behandlet ved at man fjernet en del av hjernen inkludert hippocampus. Hans implisitte minner var intakte og det samme var eldre eksplisitte minner, men han kunne ikke danne nye eksplisitte minner og også noen av de eksplisitte minnene fra nyere tid (t.o.m. senere år) var borte. Konklusjonen til Brenda Milner (som ikke bare er nevropsykolog, men også regnes av enkelte som grunnleggeren av nevropsykologi) var at ting tyder på at hippocampus trengs for å danne eksplisitte minner, men etter en tid kan de bli uavhengige av hippocampus.

Mange eksperimenter de siste fem tiår viser at minner fra erfaringer ikke bare blir initelt lagret i den aktuelle hjernebarken (auditorisk hjernebark for lyder, visuell hjernebark for bilder etc), men også i hippocampus. Hippocampus sine synapser kan endre seg veldig fort. Ila noen dager gjennom fortsatt ikke kartlagte mekanismer, hjelper hippocampus til med å få lagret minnene i hjernebarken så det blir til langtidsminner. Det virker som at når et minne er fullt ut konsolidert (“befestet”), så forsvinner det fra hippocampus, og det lagres bare i hjernebarken. En fullstendig overføring kan noen ganger ta flere år. (Hvilket forklarer hvorfor H.M. mistet noen av sine tidligere eksplisitte minner.)

Hippocampus er på en måte dirigent for et orkester hvor den ikke bare hjelper til å lagre minner i hjernebarken ulike steder, men også hjelper til å flette sammen samtidige minner fra ulike sanser for å lage en sammenflettet erfaring (og her har pedagogene et poeng når de mener man lærer bedre dess flere sanser man tar i bruk). Man tror også at hippocampus hjelper til med å knytte nye minner til eldre minner (alltid lettere å huske ting når man har noen knagger fra før å henge det på). En del av disse forbindelsene lages når vi sover. Får vi mindre søvn husker vi dårligere.

Den gamle analogien om minnet som noe biologisk som vokser er langt bedre enn den moderne metaforen om hjernen som en datamaskin. Datamaskinen lagrer bare 0 og 1, mens hjernen ser ut til å ha mange ulike graderinger. Kobi Rosenblaum har også forsket på minnekonsolidering og bemerker hvor ulik hjernens minner er ift datamaskiners minne. Mens en datamaskin bare tar inn alt og lagrer det, så fortsetter hjernen å prosessere det i lang tid etterpå. Biologisk minne er levende, mens dataminne er ikke det.

De som ser på webben som en outsourcing av minnet overser egenskapene til biologisk minne. Dets beredskap til å la seg endre, til å bli påvirket med tiden er helt ulikt digitalt minne. Bare det å hente frem et gammelt minne gjenstarter prosessen med konsolidering. Det hentes frem og blir korttidshukommelse som kan bli konsolidert i en ny kontekst. Minnet oppdateres og fornyes stadig. Minnet i en datamaskin er derimot statisk. Mens en datamaskin har en gitt lagringskapasitet så er dette ikke tilfellet med hjernen. Den er såpass elastisk at den aldri kan bli full. Det er evidens for at når vi lærer nye ting blir vi også skarpere, vi blir enda flinkere til å lære enda flere nye ting. Vi begrenser ikke våre evner når vi lagrer flere langtidsminner.

Her tok altså Sir Arthur Conan Doyles (1859-1930) karakter Sherlock Holmes feil i sin dialog med Watson etter at Watson hadde forklart ham at jorden gikk rundt solen, noe Holmes ikke visste fra før:

“– De ser ut til å være overrasket, sa han og smilte over mitt ansiktsutrykk. – Nå som jeg har fått vite det, skal jeg gjøre mitt beste for å glemme det.
– Glemme det!
– Jo, ser De, forklarte han, – jeg anser at menneskets hjerne opprinnelig er å ligne med et tomt loftsrom, som en må fylle med de møbler en selv velger. En tosk tar opp alt det skrammel og skrap som han kommer over, med den følge at de kunnskaper som kunne være ham til nytte blir skjøvet ut, eller i beste fall rotet sammen med en masse andre ting, slik at han får vanskeligheter med å finne dem. Den dyktige arbeider derimot er svært forsiktig med hva han plasserer oppe i dette hjerneloftet sitt. Han vil bare ha de redskaper som kan hjelpe ham i hans virke, men av disse har han et stort utvalg som alt er i den beste stand. Det er feil å tro at dette lille rommet har elastiske vegger og kan tøyes ubegrenset ut. Stol på det, det kommer en tid da man for hver ny tilførsel av kunnskap glemmer noe man har visst før. Det er derfor av største viktighet at verdiløse fakta ikke fortrenger det verdifulle.
– Men solsystemet! protesterte jeg.
– Hva pokker er det for meg? brøt han utålmodig av. – De sier at vi kretser rundt solen. Om vi gikk rundt månen, ville det ikke gjøre en tøddels forskjell for meg og mitt arbeide.”
(Sherlock Holmes – En studie i rødt, Sir Arthur Conan Doyle, side 18)

Bruk av lommekalkulatorer vs PC’er

Når vi  bruker nettet som en erstatning for å lære oss ting hopper vi over den interne konsolideringen og istedenfor å lære blir vi heller sløvere.

På 1970-tallet var mange foreldre redd for konsekvensene av bruk av lommekalkulator og man trodde at de ville bli dårligere til å forstå matematiske konsepter. Det viste seg å være feil, for studentene ble faktisk flinkere til å forstå konsepter. Dette brukes ofte som et argument for bruk av PC’er i skolen. Men sammenligningen er ikke riktig. Kalkulatoren hjalp studenten til å frigjøre arbeidsminne slik at de hadde mer ledig kapasitet til å forstå prinsippene. Nettet har derimot en helt annen effekt. De legger mer press på arbeidsminnet og hindrer ikke bare høyere resonneringsevner med hindrer dannelsen av langtidsminner og utviklingen av skjemaer.

Hva bestemmer hva som huskes og ikke huskes? Oppmerksomhet er her veldig viktig, og dess mer oppmerksom, dess bedre husker vi. Dyp konsentrasjon og sterke emosjoner er med å øke dette. Den nye informasjonen trengs å bearbeides godt og knyttet opp mot annen informasjon man allerede har.

Bevisst oppmerksomhet starter i pannelappene med pålegg fra top-down (toppstyrt) eksekutiv kontroll over sinnets fokus. Dette får hjernebarkens nevroner til å signalisere til nevroner i midthjernen som bl.a. rekker til hippocampus og frigjør dopamin. Dette gir starthjelp til konsolideringen av langtidsminner, trolig ved å aktivere gener som trengs for å lage nye proteiner til nye synapser. Når vi bruker nettet med dets mange distraksjoner er ikke bare arbeidsminnet overbelastet, men vi mister denne muligheten som dyp konsentrasjon gir oss. Og dess mer vi bruker nettet, dess mer lærer vi hjernen opp til å bli distrahert, og igjen blir vi mer avhengige av nettet siden vi blir dårligere til å huske. Sokrates fikk kanskje ikke rett når det gjaldt at bøker ville implementere glemsomhet, men han får kanskje rett i det samme når det gjelder nettet.

Men selv om prosessen som skjer med oss når vi bruker nettet ikke er bevisst, så kan vi ta et valg når vi sånn som her blir informert om konsekvensene. Vi kan som mennesker og ikke dyr velge hva vi vil fokusere på og velge hvordan vi forsøker å skape mening fra erfaring.

Carr fortalte om hvordan han hadde problemer med å konsentrere seg i starten da han skulle skrive boken sin. Han flyttet imidlertid til mer landlige omgivelser og logget seg av de mest distraherende nettaktivitetene og fikk tilbake den gode oppmerksomheten. Men etter å ha skrevet boken koblet han seg opp på nettet igjen og han er på vei tilbake til der han var. Samtidig vil han ikke leve uten internett.

Chattende dataprogrammer og psykoterapi, fordeler og ulemper med ny teknologi

Dataprogrammer som forsøker å chatte med vanlige mennesker kalles chatbots. ELIZA er en chatbot som later som det er en psykoterapeut (du kan prøve ELIZA her). Selv om man vet det er et program så føler folk gjerne at de snakker med en person. Alan Turing kom med ideen om «the imitation game» som senere ble kalt «the Turing test» som gikk ut på at en maskin var virkelig intelligent hvis en som sitter og chatter ikke vet om det er en vanlig person eller en chatbot man snakker med. Men folk er egentlig ikke interessert i å finne ut om det er et virkelig menneske eller ikke, de ønsker at det er en person. Noen programmer var insipirert av psykoterapeuter som i stor grad gjentok det pasienten sa og stilte åpne spørsmål. Det var en tid hvor man så for seg at maskiner også kunne gi en del av psykoterapien. (Det er utviklet nettbaserte psykoterapiverktøy som er i bruk i dag, men de later ikke som at de er ekte terapeuter.)

Når vi utvikler ny teknologi både vinner vi og taper noe. Når bonden sitter på traktoren sin mister han kontakt med jorden, men kan pløye mer på en dag enn hans forfedre kunne pløye på en måned. Når snekkeren plukker opp hammeren blir den en del av hånden hans, eller soldaten med kikkerten som kan se lenger. Når vi lærte oss å lage kart kunne vi reise steder vi tidligere aldri hadde vært før, men vi mistet også muligheten til å lage oss et indre kart på samme måte som før. Bruk av GPS vil kunne bety endringer for drosjesjåførene i London, som ikke vil få «trent opp sin hippocampus» som før.

Selv om vi fjerner oss fra naturen, så er dette også ofte noe ønskelig. Når vi lager gore-tex-jakker er det nettopp for å distansere oss fra vær og vind. Når vi lager kloakksystemer er det for å fjerne oss vår egen skit.

Det er tre områder i hjernen – i prefrontal cortex, i parietal cortex og i overgangen mellom parietal og temporal cortex – som er spesielt dedikert til oppgaven med å forstå andre mennesker. Dette er nødvendig for at vi som art skal kunne gjøre ting i gruppe som individer ikke er i stand til. Men når vi går inn i den digitale tidsalder vil kronisk overaktivitet i disse områdene – altså talentet til å koble  oss til andre – kunne føre til at vi ser en person der en person ikke finnes (altså i datamaskinen). Det at vi også etterligner andres tilstander kan også forklare hvorfor vi så lett knytter oss til slike ting som chatbots.

Van Nimwegen gjorde et forsøk i 2003 der man i et dataprograms skulle putte fargede kuler inn i ulike kasser, men med et sett regler på hvilke man kunne flytte. En gruppe fikk mye hjelp av programmet, mens en annen fikk ingen hint i det hele tatt. I starten var den første gruppen raskest, men etterhvert ble den andre gruppen flinkere til å planlegge fremover. Den første gruppen brukte mer prøve-og-feile-metoden og kom oftere opp i en situasjon hvor ingen trekk var lenger tillatt. 8 måneder senere viste det seg også at gruppen som ikke fikk hjelp løste oppgavene omtrent dobbelt så raskt som dem som fikk hjelp.

Man skulle tro at det kunne hjelpe med å lage dataprogrammer som ikke var like brukervennlige, men for utviklere av profesjonell programvare vil man heller satse på det motsatte for det er det folk søker. Når en bonde bytter ut spaden med en traktor blir han mer effektiv, men blir svakere i armene.

James Evans gikk gjennom 34 millioner vitenskapelige artikler skrevet mellom 1945-2005. Han fant at frem mot nyere tid gikk antall referanser faktisk ned, og det ble mer vanlig å referere til nyere artikler. Kanskje var det en fordel før i tiden at man også måtte lese gjennom mange mindre relevante artikler når man bladde gjennom det trykte tidsskriftet? At man fikk et videre perspektiv?

Når fabrikkarbeideren ble fortalt å gjøre ting på en spesifikk måte ble fabrikken i seg selv mer effektiv, men muligheten til å være kreativ og ta initiativ ble mindre.

En del studier utført de siste tyve årene viser at folk som bor i landlige strøk har bedre oppmerksomhet, bedre hukommelse og generelt bedret kognisjon. Hjernene blir både roligere og skarpere. Marc Berman m.fl. («Psychological Science» 2008) utførte et eksperiment hvor de lot folk ta en del tester og lot en gruppe spasere en times tid i en park og en annen gruppe i et bymiljø. De som hadde spasert i en park gjorde det klart bedre på testene i ettertid. Det samme resultatet fikk de når de byttet ut spaserturene med bilder av hhv natur og by. På nettet finnes ingen rolig natur, men kun et travelt miljø.

Men det er ikke bare dyp tenkning som krever et rolig sinn, det gjør også medfølelse og empati. Antonio Damasio beskriver det som at «the higher emotions emerge from neural processes that are inherently slow». Skjer ting for fort klarer vi ikke å utvise empati (og sånn kan det også gå noen ganger for en psykiater på en travel sengepost!).