Bevegelsesforstyrrelser

Med bevegelsesforstyrrelser menes det i denne artikkelen de bevegelsesforstyrrelser som kan skapes som bivirkninger i psykiatrien. Det er mulig at det blir aktuelt å utvide artikkelen senere, men foreløpig setter man denne begrensningen. Utgangspunktet for denne teksten er hentet etter gjennomlesing av kapittel 12 i Lishman sin bok "Organic Psychiatry", 4.utgave fra 2009.

Det er klart at bevegelsesforstyrrelser blir stadig mindre vanlig med årene ettersom de nye type antipsykotika gir færre bivirkninger. Samtidig er de ikke helt fri for disse bivirkningene. Dessuten brukes det fortsatt en del eldre antipsykotika-preparater. Bivirkningene er ikke avhengig av hvilken grunnlidelse som er årsak til behandlingen (indikasjonen), selv om noen grunnlidelser som f.eks. schizofreni kan påvirke det kliniske bildet.

Det er fire hovedsyndromer som vil bli omtalt her: 1) Parkinsonisme, 2) Akatasi, 3) akutte dystonie reaksjoner og 4) gruppen av tardive dyskinesier.

Parkinsonisme

_{Ad notam: Mens Morbus Parkinson er sykdommen, så er parkinsonisme symptombildet man får ved f.eks. antipsykotisk medisinering.}
Når: ofte innen en uke og nesten alltid innen en måned med antipsykotisk behandling, omtrent sammenfallende med antipsykotisk effekt.
Hvem: stor individuell variasjon (20-40% av personer). Øker med alder.

Hva:

• Får symptomer tilsvarende "idiopatisk Parkinsons sykdom".
• Bradykinesi - tidligst og vanligst. Muskelrigiditet og den karakteristiske, småskrittede, parkinsonistiske gangen kommer senere.
• Starter sentralt og går så nedover; hake -> overekstremiteter -> underekstremiteter
• Som regel bilateralt (og langt oftere enn ved morbus Parkinson (MbP))
• Tremor er sjeldenere enn ved MbP og kommer senere.
• Sleving (sialorré) kommer oftere av redusert svelging i motsetning til ved klozapinbruk som da gir økt spyttproduksjon.

Utvikling:

• Symptomene kan gi seg noe etterhvert som pas. blir tilvent medisine.
• Ved seponering vil symptomene avta, men det er rapportert at det hos noen kan sitte igjen i opptil 18 måneder etter seponering. Skulle pas. ikke komme seg i det hele tatt må man ofte anta at en idiopatisk Mb Parkinson var tilstede fra før av.
• For de alvorligste ekstrapyramidale reaksjonene av potente legemidler kan tilstanden ligne mer på "katatoni"; mer/sterkere negative symptomer, tilbaketrekking, urininkontinens, mutisme etc. Det er da viktig å ikke tro at dette er en forverring av grunnlidelsen og så bare øke medisineringen.

OBS: diff.diagnose: malignt nevroleptika-syndrom.

Akatasi

Når: Forekommer som regel ila de første behandlingsdagene, men kan også oppstå senere ved doseøkning.
Hvem: Vanligere hos unge, opptil 90%, reduseres med alderen. Hva:

1. Motorisk rastløshet
2. følelser av indre spenning
3. ubehag, hovedsaklig i lemmene

• Pas. klager gjerne på en trang til å bevege seg, en dragende følelse i beina og manglende evne til å holde dem i ro.
• Kan ofte forekomme sammen med parkinsonistiske symptomer, men er mer vanlig.
• For å stille diagnosen skal man ha både subjektive symptomer og kliniske/objektive funn (man tror at det synlige aspektet er et resultat av den indre uroen).
  • Det finnes et eget verktøy (Barnes 1989) for scoring av disse symptomene/funnene, se under "Lenker" nedenfor.
• Ved mye negative psykotiske symptomer kan de subjektive aspektene mangle (pseudoakatasi).

Utvikling

• Ubehaget kan føre til dårlig compliance.
• Hos noen kan ubehaget reduseres etter tilvenning til medisinene, men ikke hos alle.

NB: Diff.diagnose: restless legs syndrome (ofte uten antipsykotika).

Lenker:

• A rating scale for drug-induced akathasia - The British Journal of Psychiatry (1989) 154: 672-676