Nå var det også i forrige uke en annen traumekonferanse i Kristiansand, men mens den i forrige uke var fylt opp av kirurger og anestesipersonell er det denne uken fylt opp av psykologer, psykiatere og andre likesinnede. Det er et spennende program, og man kan også gå inn i programmet og laste ned foredragene som blir holdt. Jeg er takknemlig for den store jobben som fagkomiteen har gjort for å få dette til. Flere hundre deltakere får nå muligheten til å høre på dyktige foredragsholdere som er relativt store innenfor fagfeltene psykoser, traumer og dissosiasjon.
Andrew Moskowitz ga oss en god innføringen i schizofreni-, dissosiasjons- og andre lignende begreper opp gjennom historien og om hvor det står nå. Det var såpass interessant at jeg kjøpte boken hvor han er hovedredaktør: “Psychosis, Trauma and Dissociation” hvor man kan ta et ytterligere dypdykk i foredraget hans.
Han fortalte hvordan Bleuler tenkte rundt og senere innførte begrepet “schizofreni”: “Kraepelin’s dementia praecox is not necessarily either a form of dementia or a disorder of early onset. For this reason… I am taking the liberty of using the word schizophrenia to denote Kraepelin’s concept. I believe that the tearing apart (“Zerreissung”) or splitting (“Spaltung”) of psychic functions is a prominent symptom of the whole group and I will give my reasons for this elsewhere.” Vi fikk en innføring i bakgrunnen, relasjonene til Freud, Janet og Jung.
Merkelig nok var ikke vrangforestillinger og hallusinasjoner ifølge Bleuler kjernesymptomer ved schizofreni. Han var mer opptatt av splitting (schizofreni = splittet sinn) som var slik han definerte det snakk om dissosiasjon. Bleulers schizofreni hadde derfor mange likheter med dissosiative lidelser.
Videre i historikken kom han inn på Kurt Schneider. Han tenkte at schizofreni først og fremst var en hjernelidelse. Han publiserte i 1939 en liste over førstelinjesymptomer ved schizofreni:
- Hørselshallusinasjoner
- Å høre sine egne tanker snakkes høyt
- Kommenterende stemmer
- Stemmer som snakker med hverandre
- Passitivitetsopplevelser (at sinnet eller kroppen er under ekstern kontroll eller påvirkning).
- Tankeforstyrrelser
- Psykotiske oppfatninger (delusional perceptions), (bisarre slutninger fra observasjoner)
I DSM-III var det viktig med 1.gradssymptomer og det ble nærmest sett på som patognomisk for schizofreni. I DSM-5 er dette tatt bort. Det har sin naturlige forklaring med blant annet at pasienter med dissosiativ identitetslidelse (forkortet DID, i populærkultur kjent som “multippel personlighetslidelse”, MPD) har oftere førstelinjesymptomer enn pasienter med schizofreni (Kluft 1987). Dorahy et al 2009 (pubmed, J Nerv Ment Dis.) fant også at DID-pasienter hørte kommenterende stemmer dobbelt så ofte som schizofrene og de hørte stemmer som samtalte fem ganger så ofte. DID-pasienter har imidlertid lettere for å se at dette ikke er virkelig og hører som regel ikke sine tanker lest høyt og de har heller ikke de negative symptomene som vi ser ved schizofreni.
Man skulle kanskje tro at førstelinjesymptomer er assosiert med dårlig prognose ved schizofreni, men derimot har man funnet det motsatte; de har kortere sykdomsforløp og færre innleggelser (Thorup et al 2007, pubmed, bibsys).
Det tredje temaet han tok opp var tidligere teorier rundt den “schizophrenogene mor” som nesten ble beskrevet som en emosjonelt ustabil mor etter min mening. Historisk sett er dette kjent som da mødrene fikk skylden for at barna fikk schizofreni. Dette har blitt sett på som uholdbart og de hadde heller ingen longitudinelle oppfølgingsstudier, men de baserte forskningen sin på å intervjue schizofrene pasienter og deres mødre og gjorde sine konklusjoner ut fra dette. Vi snakker derfor ikke om dette lenger, men man kan si at noe av arven som fortsatt lever videre er forskning på “Expressed Emotion” som kan være med å forutsi faren for tilbakefall ved psykotiske lidelser.
Moskowitz kom derimot også inn på tilknytningsforstyrrelser og hvordan dette kan gi enkelte dissosiative symptomer, men denne teksten begynner allerede å bli lang nok, og du kan heller lese foredraget hans om du vil vite mer om dette. Kan nevne kort at et av poengene hans var er “Hvem rømmer vi til når vi blir redde?” For at barna skal ta skade trenger ikke foreldrene å være “overtly abusive” (det er bare et mindretall), men hvis de gir uttrykk for hjelpesløshet når barna trenger hjelp kan det virke forstyrrende for barna.
Han oppsummerte forelesningen med mulige forklaringer på overlappingen mellom schizofreni og dissosiative lidelser vi ofte ser:
- Kan det være at “gruppen” med schizofreni også har en høyt dissosiernde subgruppe
- Er schizofreni i seg selv en form for dissosiativ lidelse?
- Er psykotisk symptomer en måte å tillate seg å uttrykke sterke følelser? (Er psykose en kur for “double bind“?)
Det er vanskelig å si noe om hva schizofreni er, og i den daglige kliniske praksis er det ofte spørsmål om dette er dissosiasjon eller psykose. Jeg tror vi må uansett passe på å ikke falle i en av grøftene med å enten si at schizofreni er en ren traumelidelse eller en ren organisk lidelse. Noen blir syke uten noen særlig traumer i det hele tatt, mens andre som har fått diagnosen schizofreni kanskje ikke har dette. Dette ble også fulgt opp senere på dagen av foreleseren Anthony Morrison fra Manchester (City-fan forresten) som påpekte at noen av dem som ikke responderer på antipsykotisk medikamentell behandling (og har hatt en trøblete bakgrunn/oppvekst) kanskje rett og slett bare har fått feil behandling og har en lidelse som heller må behandles med psykoterapi.
Morrison hadde som hovedtema for foredraget CBT for psykoser (last ned pptx her) og ga en grei repetisjon for en som skal ha eksamen om dette neste uke. Han presenterte hvordan man jobbet med kasusformulering for stemmer og vrangforestillinger med mer og brukte ulike verktøy for å jobbe med dette. Til og med GAD-modell (eller kall det metakognitiv) teknikk ble brukt hvor pasienten satte av en halvtime daglig til å være selvkritisk fremfor å holde på hele dagen. Morrison er også førsteforfatter til boken “Hvis du tror du er gal, tro om igjen!”
En rapport fra dagen blir langt fra komplett uten å nevne Ellert R. S. Nijenhuis (last ned hans foredrag her, og les mer om det her). Mens Moskowitz snakket om relasjonen mellom schizofreni og dissosiative lidelser var Nijenhuis sitt foredrag først og fremst om traumemodellen hans. Han la vekt på hvordan “livet ønsker å fortsette å leve” og mennesket lever ikke isolert, men i et samspill med omgivelsene. Han presenterte sin “Trinity of trauma”, som også er navnet på boken hans. Det var et meget interessant foredrag, men for en med lite kjennskap til dette fra tidligere blir det for omfattende til at jeg velger å begynne å beskrive det her, men siterer ham bare på dette: “Trauma might be a decomposition, just like good life is a composition.”
Til slutt må jeg nevne Eleanor Longden (last ned foredraget her) som selv har opplevd hvordan det er å høre stemmer og fikk stående applaus da hun var ferdig. Hun fortalte om sin egen erfaring og hvordan stemmehøringen ble oppfattet som ledd i en schizofreni og hvordan hun ble behandlet. Når det så senere ble vurdert som en mer dissosiativ stemmehøring fikk hun derimot ikke hjelp før hun i en alder av 27 år fikk råd til å betale for behandlingen selv. Først når hun fikk hjelp til å identifisere stemmene og fant ut hva de betydde kom hun på bedringens vei. Hun har tidligere snakket på TED Talk: The Voices in my Head:
Nå ser jeg frem til en ny dag med foredrag i morgen, inkludert nok et foredrag av Moskowitz.
