Dag 2 ble også åpnet med et musikalsk innslag. Navnene var vanskelig å få med seg, men jeg tror det var Morten og Erik som spilte en duett av Rossini (@Cecilie: Burde ikke musikerne få lov å få navnet sitt i programmet? Det er kanskje ikke vanlig?)
Aspekter ved behandling og andre faktorerer – samtale
Både Lukas Eek Hansen og Ruth Marie Donovan ble vi kjent med i går da de hadde vær sine innlegg (Hansen sammen med Lisa Baklund). Nå var det tid for en samtale om ulike aspekter ved behandling, og i det lille panelet var også Arne Blindheim og Tor Gunnar Vernæs som er med i konferansekomiteen.
(Når jeg nå referer fra samtalen, så er det håndskrevne notater jeg gjorde underveis, og det er ingen referatsjekk her, så feil kan forekomme mht hva folk har sagt og hvem som har sagt det. Og det er selvsagt mye jeg heller ikke fikk med meg.)
Arne refererte at Ruth kom inn på det å snakke om endring fremfor behandling, og lurte på hvilke erfaringer hun hadde gjort seg. Ruth svarte at «behandling» er veldig passiviserende, det er ingen quick-fix som andre kan komme med. Lukas tok opp at det var verre å si at han gikk på BUP enn det [vanskelige] han stod i. For ham var det bevissthet rundt seg selv det som begynte endringen. Han begynte med skateboard mens han gikk i traumebehandling, og når han tenkte på det Ruth (Lanius, ikke Donovan) sa i går om balanse, så kanskje skateboard hjalp ham gjennom.
Tor Gunnar spurte litt mer om selve endringen. Ruth fortalte at hun kapslet seg inn i flere år ble god på det, og det var irriterende når Arne ville berøre dette. Hun hadde levd i en kokong, men for at man skal komme ut av den som sommerfugl, så må kokongen tas vare på.
Ruth og Lukas kom inn på det å sitte på ventereommet, og omdømmeproblemet til psykiatrien. Når Arne flyttet timen tenkte hun på at det ville være andre mennesker på venterommet, og vurderte da å snu i døren.
Ruth tok opp at det handler om å lære å si nei, sette grenser og se hva man trenger. Lukas sa det handlet om å oppdage integritet, og ikke la seg tråkke på. Ruth snakket om å være «The walking dead», hun var ikke med når de andre lo, men lærte seg etter hvert å le på de rette stedene. Hun stod bak plexiglasset i flere tiår og ser inn på de andre, men er ikke der med dem. Selv når hun holdt foredrag lurte hun på hvem det var som snakket. Men nå ser hun at det er en person der.
Hun snakket også om det å få lov til å sørge over livet som er tapt. Hun tok også opp da hun hadde vært veldig sint og skulle bekjenne det for Arne, og så sa han «Fantastisk!», og da lærte hun at det et behov man har.
Working with voices in dissociative and psychotic disorders. Differences and similarities
Etter å kunne sitte og lytte litt på norsk, var det tid for å spisse ørene når dagens første internasjonale foreleser skulle begynne. I går snakket Anabel Gonzales om utviklingen av dissosiasjon og personlighetsforstyrelser i lys av barndomstraumer. I dag skulle hun gå litt mer inn på hvordan jobbe med hørselshallusinasjoner ved dissosiasjon og psykoser.
(Å notere grundig to dager på rad er ikke så lett, så det blir bruddstykker jeg rapporterer her. Når jeg skriver, kikker jeg også gjerne litt på artikler de har fremme på tavlen i ettertid, og det kan da snike seg inn ting jeg har lest i artiklene og ikke direkte fra foreleser. Men jeg forsøker å få med hva som faktisk blir sagt på konferansene.)
Hun snakket om at begrepet dissosiasjon gjerne er blitt uklart gjennom årene. Hun viste til en artikkel av Nijenhuis: «The Need to Constrain the Concept of Dissociation» (2002). Dissosiasjonsbegrepet er blitt for bredt og uspesifikt. Hvis alt fra mild oppmerksomhetssvikt og følelsemessig nummenhet til alvorlige strukturelle spaltninger kalles «dissosiasjon», så mister begrepet sin verdi. Gonzales tok opp at det er viktig å kunne skille på de tre begrepene
1) disintegrering (uforutsigbar/vilkårlig atferd og desorganisering)
2) avkobling/detachment (depersonalisering, derealisasjon og emosjonell avkobling dominerer) og
3) kompartmentalisering (egodystone fenomener som representerer dissosiative deler (påtrengende tanker, handlinger man ikke husker og hørselshallusinasjoner).
En del av fenomenene ved dissosiasjon er også til stede ved schizofreni, så er det det samme, eller det noe annet? Har det kanskje mer med persepsjonen og integreringen av mer primære sanser ved schizofreni, og heller mer spørsmål om selvbevissthet og identitet ved dissosiasjon?
Jeg noterte meg at hun sa at «compartments» kan forstås som øyer av sammenheng i en verden ellers uten sammenheng. Hun tok opp spørsmålet om det er noe som går i stykker (traume) eller om vi allerede er født uintegrert (og må lære gjennom tilknytning).
Hun tok frem den amerikanske psykologen Philip Bromberg (1931-2020) som i en av sine bøker skriver at det kan være tilstander av selvet som er helt fremmede for hverandre, at det spriker så mye at de ikke kan sameksistere i en enkel bevissthetstilstand, at de ikke kan være aktive samtidig uten å føre til destabilisering av selvstrukturen.
Gonzales viste til artikkelen «The Detachment and Compartmentalization Inventory (DCI): An assesment tool for two potenially distinct forms of dissociation» (pubmed). Hvilket dissosiasjons-konsept snakker vi om? Hva er forholdet mellom stemmer og to ulike typer dissosiasjon? Selv om vi har kartleggingsverktøy for dissosiasjon fra tidligere, så skiller ikke disse detachment/avkobling og kompartmentalisering fra hverandre. I artikkelen skriver de om at det kan ha konsekvenser for behandlingen. Er det høyest på detachment er kanskje CBT for angstlidelse hensiktsmessig, men er det mer kompartmentalisering er kanskje behandling med en mer kompleks konseptualisering som fase-orientert terapi mer riktig (for å integrere de ulike delene i seg selv).
Vedrørende stemmer, så nevnte hun at hvis vi tror at stemmene er omnipotente, så gir det større ubehag og mindre sjanse for å bli frisk. Det som predikerer dette er i hovedsak negative skjemaer om seg selv. Hun nevnte også sammenheng mellom depresjon og negative stemmer. En annen ting hun nevnte var at hvis du så på deg selv som høyt på den sosiale rangstigen, fikk du oftere stemmer om å skade andre, og hvis du så på deg selv som lavere på den sosiale statusen, gikk det oftere på å skade deg selv (Birchwood et al 2000).
Etter å ha fortalt en god del mer jeg ikke fikk notert, viste hun oss en video. Hun stilte først spørsmålet om alle stemmer ved schizofreni er dissosiative, og gikk inn på en inndeling på mulig skille mellom dissosiative-traumatiske stemmer ved schizofreni og andre stemmer ved schizofreni, og liste over forskjeller. [Jeg er usikker på i hvor stor grad Gonzales faktisk støtter dette – dog se neste avsnitt -, for det har også gått i en retning av at man mener vi ikke kan skille disse tingene. For å sitere Eleanor Longdon fra boken til Moskowitz m.fl. hvor Longdon er med og skriver i konklusjonen på kapittel 13: «This chapter demonstrates that hearing voices is not uniquely associated with any specific psychiatric pathology and cannot reasonably be reduced to an aberration of perception or a meaningless symptom of mental disease. On the contrary, a substantial body of theoretical and empirical work, including the accounts of voice hearers themselves, suggests that AVH are related to a person’s life story and the various experiences that have shaped the formation and integration of their sense of self.»]
Gonzales viste oss en video hvor [slik jeg forstod det] hadde pasienten noen stemmer som forsvant med medisiner og andre som ikke gjorde det. Disse stemmene var mer en del av henne og måtte jobbes med på en annen måte. [Og det kan jo være selv om man klinisk/diagnostisk har vanskelig for å skille på typer av stemmer. Alle vi jobber med er ulike, og hvis et tiltak som f.eks. medisin hjelper mot noe, men ikke noe annet, så prøver vi andre tiltak mot det vi ikke hadde effekt på.]
Til Gonzales forsvar (etter å ha insinuert at hun kanskje stod i leiren som mente vi kan skille på stemmer), så kom hun etter hvert inn på Doharys artikkel som viste at eneste forskjellen på stemmene var at de ved dissosiativ lidelse kom i barndommen, og hun stilte også spørsmål om vi kan skille dem, og at det er en teori. (Og hadde også med artikler fra navn som Moskowitz og Longden.)
How can attachment theory can inform therapies for people experiencing psychosis
Når vi skal vurdere tilknytning, må vi også ha en måte å måle det på, noe som ikke alltid er like enkelt. Særlig i forskning trenger man gode verktøy. Berry har vært med og utvikle «the Psychosis Attachment Measure» (PAM). Mange verktøy måler ikke disorganisert tilknytning, så de tok senere og revidert den (PAM-R) til å inkludere dette (Pollard et al 2020 , valideringstudie: Justo-Nunez et al 2024). Men hun la likevel vekt på det å ha et godt klinisk intervju og anamnese om omsorgspersoner og senere tilknytningspersoner, mønstre for å håndtere følelser etc.
Berry snakket om noe hun kalte «CBT-team formulation model», såvidt jeg kan forstå snakk om hvordan man lager kasusformulering til bruk i døgnpost. Den er basert på CBT med integrert tilknytningsteori og relasjonelle modeller. Det hjelper personalet på døgnposten til å se hvordan de skal se pasienten og også på personalets egne reaksjoner for å bryte negative mønstre vi ofte kan se på døgnposter, og det inkluderer alle ansatte på posten. Det kan også gi mer empati for pasienter når man ser hvordan tilknytningsstiler gir (mal)adaptive strategier, og kan forklare hvorfor folk oppfører seg som de gjør. (Berry et al 2015, Berry et al 2017 og Berry og Hartwell 2023).
Hun kom så litt inn på generelle temaer i tilknytningsterapi-litteraturen. Dette har hun selv også skrevet en del om i en artikkel (Berry og Danquah 2015).
Kan tilknytning endres i terapi? Her viste hun til et review at det skjer endringer i tilknytning fra mange ulike typer tilknytning (Taylor et al 2014). Relasjoner i terapien er viktig, og vi må også i terapien skape en trygg base.
En annen ting hun tok opp var om det kanskje er aktuelt med ulike terapi for ulike tilknytningsstiler. For de unnvikende må man kanskje få frem det å snakke om følelser. For de engstelige er det kanskje CBT eller ande tiltak for å regulere affekter?
Terapeutens egen tilknytning er også viktig (Degnan et al 2016). Har terapeuten en trygg tilknytningsstil, vil de i mindre grad bli dradd inn i atferd som opprettholder tilknytningsproblemer (Dozier et al 1994). Hvor komfortabel terapeuten er med nærhet påvirker også arbeidsalliansen (Dunkle et al 1996). (Dinger et al 2009)
Berry konkluderte med at tilknytningsteori kan hjelpe med å forstå og (kasus?)formulere utfordringer med relasjonsbygging og hvordan vi blir trukket inn i tjenestebrukerens problemer. Ansatte i helsevesenet kan utgjøre en trygg base for å hjelpe brukerne med å utforske nye måter å forholde seg til andre på, eller håndtere vanskelige følelser. Det er behov for å se på den ekstra nytten av å bruke tilknytningsteori når man jobber med psykoseerfaringer. Det er også viktig å tenke over hvilken rolle terapeuten og miljøpersonalets egen tilknytning spiller inn.
Traumer, traumelidelser og psykose hos personer med autisme eller utviklingshemming: Forståelse og behandling
I dagens parallellsesjon valgte jeg å høre om autisme og utviklingshemming, da det er noe som er langt fra uvanlig å treffe på når man jobber med psykose. Psykologspesialist Arvid Kihldal jobber ved Nasjonalt kompetansesenter for utviklingshemning og psykisk helse (NKUP). NKUP.no er en nyttig nettside, og de har ofte kurs/webinar og andre ressurser tilgjengelig der.
Han startet med å legge vekt på at traume- og psykoselidelser både er underdiagnostisert og underbehandlet hos personer med autisme og/eller utviklingshemming. Og motsatt er ofte autisme og lett utviklingshemming ofte uoppdaget hos personer med traume- og psykoselidelser. Det er trolig en betydelig overlapp her, selv om vi har lite sikker kunnskap om dette.
Siden autisme og utviklingshemming ofte er underdiagnosiert i rus- og psykiatribehandling, så ber han oss som jobber der om å ikke stole på magefølelsen. Magefølelsen er avhengig av hva du har sett tidligere, og hvis du har sett lite utviklingshemming og autisme tidligere, så forteller ikke magefølelsen deg det heller. Mange av dem har trent hele livet på å ikke stikke seg ut, så å gi god blikkontakt og raske ja-svar kan være måter å unngå å bli oppdaget på.
Utviklingshemming
Ordet «psykisk» er fjernet foran «utviklingshemming». Det står riktignok der fortsatt i diagnosemanualen, men etter råd fra brukergrupper har man sluttet å bruke det (dette hørte jeg om for første gang for 15 år siden, men det er dessverre ikke nådd så godt ut). Det er også usikkert hvor riktig ordet er. På engelsk snakker man heller om intellektuell/kognitiv funksjonsnedsettelse.
Det er en veldig heterogen gruppe, så Kildahl mente at hvis du har sett én med utviklingshemming (UH, ikke PU), så har du sett én person med det. Det som er felles er en atypisk intellektuell utvikling og vansker med adaptiv fungering.
Mens dem med dyp UH (IQ <20, 0-3 års alder) og opp til moderat UH (IQ 35-49, 6-9 års alder) gjerne blir oppdaget, så er det mange med «lett» UH (IQ 50-70, 9-12 års alder) som ikke blir oppdaget (Elgås 2019).
Forskjellen på en med IQ på 69 og en med IQ på 71 er at den første har en lett UH-diagnose, mens den andre har det ikke. Men i praksis vil disse personene trenge omtrent samme tilpasning. Konsekvensene av å ha en UH er mange. De kan slite med hukommelse, læring, oppmerksomhet og andre ferdigheter. Kanskje får de ikke til BankID og kan lett havne utenfor på mange områder i livet.
Autismespekterforstyrrelser (ASF)
I ICD-11 er det nå to hovedområder for autismespektervansker:
- Vedvarende vansker med å ta initiativ til og å opprette sosialt kommunikasjon og gjensidig sosialt samspill
- Vedvarende begrensede, repetitive og ufleksible mønstre av atferd, interesser og aktiviteter
Han la vekt på at det er et spekter, og de er ulike elementer av spekteret man kan ha utfordringer med. Diagnostisk ser vi på vansker med sosialt samspill, kommunikasjon og fleksibilitet i tanke og atferd.
Et annet poeng er at bare 20-40% av dem med ASF har UH (Roman-Urrestarazu et al 2018).
Konsekvensene av autisme er flere. De strever mye en uforutsigbar verden, og verden er heller ikke tilpasset deres sensoriske system. De sliter mye med å klare å finne løsninger på problemer. Her nevnte han særlig at hvis noen med ASF snakker om selvmord bør man være mer obs enn vanlig.
Kildahl gjorde så et poeng ut av at hvis vi bare tror vi har sett UH/ASF i jobbsammenheng, så har vi et veldig begrenset syn på det. Mange har et veldig greit liv og vi møter på dem i samfunnet. Et annet poeng var at hvis vi ser progresjon i symptomer på UH, så er ikke UH i seg selv progressivt, men da kanskje vurdere andre ting, som f.eks. ubehandlet schizofreni.
Utviklingshemming og psykisk helse
Noen poenger her var at en tredjedel av dem med UH fyller kriteriene for en psykisk lidelse, hvor angst og depresjon er mest utbredt, og det er ofte mer alvorlig når de først får kontakt med psykisk helsevern.
Folk med UH har høyere risiko for å oppleve vold, overgrep og andre traumatiske hendelser. Hvis det er overgrep er det gjerne mer langvarig og med kjent gjerningsperson. Det kan også komme traumer som svikt i tjenesten (han viste til et eksempel med forbrenning under dusjing).
Psykoselidelser ser man også med høyere forekomst, hhv. 4,8-7,2% med schizofreni og 6,7-8,0% med bipolar lidelse, og de har ofte tidligere debut (Bakken et al 2024, Mazza et al 2019, Platt et al 2019).
Autisme og psykisk lidelse
Også her er det klart høyere forekomst av psykiske lidelser, særlig angst, depresjon og traumelidelser (Lai et al 2019, Reuben et al 2020). Opptil 70% har minst én diagnose, og kanskje så mye som 50% har to eller flere. Det ble understreket at det i denne gruppen er høy suicidrisiko (Lai et al 2023, Cassidy et al 2022 – den siste referansen gikk gjennom journalene til folk som hadde tatt selvmord og fant ut at så mye som 11% kunne se ut til å ha autistiske trekk – altså en overrepresentasjon blant selvmordsofre). De har gjerne 5-7 ganger høyere risiko for gjennomført suicid. Det er også mindre diskrepans mellom suicidaltanker og -handlinger.
Videre var det også her høyere risiko for overgrep og vold, og anslått PTSD mellom 20-40% (Agebjörn et al 2024, Haruvi-Lamdan et al 2020, Reuben et al 2021, Rumball et al 2020)
Det er også høyere forekomst av psykoselidelser. Men et interessant poeng her er at det kanskje er andre symptomuttrykk grunnet forskjeller i prosessering/forståelse. Kanskje er det heller mer barnslige som f.eks. tegneseriefigurer enn «chip i hjernen» – de lager ikke så kompliserte vrangforestillinger. Dette er viktig å være oppmerksom på når man vurderer psykose ved autisme.
Han tok så opp en artikkel han selv har gitt ut (Kildahl & Helverchou 2023) hvor de avdekket at selv om 34,1% hadde opplevd vold og 17,0% hadde opplevd seksuelle overgrep, var det bare 3,4% som fikk en PTSD-diagnose. Konklusjonen hans var at overgrep ikke avdekkes og at PTSD ikke diagnostiseres.
Diagnostisk overskygging
Diagnostisk overskygging er et kjent begrep og forekommer også i somatikken, hvor hvis man har en sykdom og får andre symptomer, så tilskriver man det den sykdommen man allerede har istedenfor å oppdage at dette er noe annet i tillegg. Det er noe som skjer selv om vi er klar over risikoen for det (Kildahl et al 2020).
Utfordringer med utredning av psykisk helse ved ASF/UH
Han ga oss en lang liste her med mulige utfordringer. Kommunikasjonsvansker er kanskje den mest åpenbare, men også abstraheringsvansker, at man blir mer her og nå og ikke klarer å si hvordan man har det. Symptomene er gjerne annerledes (ideosynkratiske), andre affektuttrykk (ved suicidalitet ser man gjerne ikke ut slik andre med suicidalitet kan se ut).
Differensialdiagnostisk er det viktig å skille mellom antatt medfødte grunnstilstander fra senere tilkommet problematikk (eks. utvikling av schizofreni ved progresjon av symptomer). Man trenger gjerne en bredere kartlegging her. Han viste også til en to-trinnsmodell. Man må se på en utvikling, kanskje gjøre en «dobbel Vineland» at man ser på hvordan man fungerte før og hvordan man fungerer nå. Man må gjerne sammenligne personen med seg selv før og nå. Hva har forandret seg og i hvilken rekkefølge; hva er tidslinjen her? Man må også være bevisst faren for diagnostisk overskygging. Man må se på om grunnvanskene er tilstrekkelig ivaretatt.
Oppsummeringssliden hans er såpass viktig, at jeg tillater meg å legge den ordrett ut her:
«Altså;
1. Har pasienten autisme og/eller utviklingshemming?
* Screening (RAADS-R), diagnostikk (ADI-R, ADOS) – tilpasse
* Hva med andre nevroutviklingstilstander(utviklingshemming/ADHD?)
2. Hvilke vansker har vært til stede fra tidlig av? Hvilke har tilkommet? Hvilke av vanskene kan ikke forklares av autisme/utviklingshemming?
* Autisme/utviklingshemming innebærer ikke at man nødvendigvis må ha det kjipt.
* Ordinære kartleggingsinstrumenter – være obs på at de kan være utilstrekkelig sensitive og ha vanskelig språk. Supplere med spesialinstrumenter.»
Ofte må vi hente inn direkte klinisk observasjon fra dem som kjenner vedkommende (han tok med bilde av observatøren fra «Salmer fra kjøkkenet«-filmen, en observatør som etter hvert interagerer med forskningsobjektet sitt – ansatte i f.eks. en bemannet bolig gjør jo observasjoner med en som de også interagerer med). Man må gjerne spørre dem hva som skjedde og hvordan de tolker det, og hvorfor de tolker det slik. Men man må ikke bare spørre én person, men spørre flere (man vet ikke om den man spør er en som også utøver vold, men også greit å flere perspektiver). Smerte og traumesymptomer kan se ganske like ut når noen ikke har et språk.
Man må jobbe metodisk og bevisst og reflektere kritisk rundt egen praksis. Man kan lage hypoteser, men må også unngå bekreftelsesfellen.
Behandlingen av psykiske lidelser hos disse personene er det samme som hos alle andre personer, det er ikke egne retningslinjer, men behandlingen bør ta høyde for styrker, kognitive vansker og andre samtidige utfordringer og konteksten (Karlsen et al 2025). Det er kommet en rekke studier som viser effekt av vanlige tilnærminger, eks. EMDR. Men man må gjerne ha mye mer tid, bygge relasjon, samarbeide med flere instanser. Vedrørende psykosebehandling bør man gjerne starte med lav dose antipsykotika og øke sakte opp («start low, go slow» som noen kanskje kjenner fra alderpsykiatrien). Man må gjerne forklare ting som er implisitt (selvforklarende) for andre pasienter.
I praksis ender ofte disse pasientene opp med å falle mellom flere stoler, at de ikke blir henvist, henvist senere og gjerne ikke får nødvendige tilpasninger. Ifølge en UKOM-rapport fra 2025 så har denne gruppen dårlige pasientsikkerhet. Mange går gjerne med ubehandlede tilstander. Det er gjerne også udiagnostisert autisme hos pasienter med traume og psykose (O’Nions et al 2023). Kildahl refererte en av sine egne nylige artikler (Kildahl et al 2025) hvor de brukte RAADS-R og screenet 42 kvinner med alvorlig selvskading og fant fire de diagnostiserte med autisme.
Hans take home message velger jeg også å sitere ordrett her fra plansjen hans:
- Psykose- og traumelidelser ser ut til å være underdiagnostisert og underbehandlet hos personer med autisme og/eller utviklingshemming
- Autisme og lett utviklingshemming er sannsynligvis underidentifisert hos personer med psykose- og traumelidelser
- Kunnskapen om overlapp mellom traume- og psykoselidelser i disse gruppene er begrenset, men overlappen er sannsynligvis betydelig
Panelsamtale om behandlingsmetoder ved komplekse dissosiative tilstander og psykoselidelser
Da klokken passerte 14 på dag 2 på konferansedagen var det tid for en liten paneldebatt med Annabel Gonzales og Katherine Barry med Peter McGovern fra Modum Bad som panelleder. Det ble litt bruddstykker jeg skrev ned på blokken min av det de snakket om.
Barry nevnte at man tidligere så overlapp mellom traume og psykose. I dag jobber man med traumer ved psykoser. Både Barry og Gonzales var enig i at man kanskje har vært for redd for å jobbe med begge deler. Gonzales tok opp at noen kan få skyldfølelse av at pasienten dekompenserer under behandling, men kanskje man heller burde få skyldfølelse for å ikke prøve. Hun mente videre at det er lettere å jobbe med traumer hos psykosepaisneter. De har ofte mindre rigide mønstre, ofte har de ikke prøvd traumeterapi tidligere, og de blir gjerne glad for å møte noen som ikke bare snakker om dopamin hele tiden.
Barry tok opp at mange med psykose gjerne tilbys medisiner og risikohåndtering, men de bør få mer tilgang til psykoterapi.
Det kom også noen spørsmål fra publikum, men da lot jeg pennen hvile.
Recovery i traumets tid
I tilfelle man ikke skulle få med seg ordspillet på foredragstittelen, så dro overlege Peter McGovern fra Modum Bad likegodt frem et bilde av boken Kjærlighet i koleraens tid, og kom også med et sitat fra boken helt på slutten.
Først kom han inn på spørsmålet om vi lever i traumets tidsalder. Det er krig flere steder i verden, migrasjon og uro, klimakrise, økonomisk ulikhet, eksponering gjennom sosiale medier. Traumebegrepet har beveget seg langt utover klinikken, og vi snakker ikke bare om individuell lidelse, men i familie og samfunn. Men det er en fortelling/modell som hjelper oss å forstå og organisere lidelse. Man har gått fra å se på sinnslidelse til å handle om hva som har skjedd med deg.
Traumefortellingen kan være med og gi mening og sammenheng i det som ikke henger sammen (Herman 1992). Det er mange nyttige sider ved traumefortellingen, men kanskje det kan komme i veien for å forestille seg mulighet for bedring? Og låser vi oss i forestillingen om at traume gir symptomer, bearbeiding gir bedring og så er alt vel? Han viste til at vi kan ikke oppheve historien, la ting være ugjort, erfaringen kan integreres, men ikke slettes.
Full tilfriskning kan vi gjerne ikke få, men vi kan få en klar funksjonsbedring, og tilfriskning handler ofte om «recovery». Han tok opp en oppsummering som har kommet frem til fem kjerneelementer med akronymet: CHIME (Leamy et al 2011 (se tabell 2), Slade 2009):
Connectedness/tilhørighet/relasjoner, Håp, Identitet, Mening, Empowerment/handlekraft/selvbestemmelse
Ved recovery spør vi ikke hvordan vi blir kvitt alt som har skjedd, men spør istedenfor hvordan vi kan leve et godt liv til tross for det som har skjedd. Vi spør ikke hva som er galt med deg (biomedisinsk modell) eller hva skjedde med deg (traumefeltet), men hvordan leve videre til tross (recovery).
[For å forsvare egen fagbakgrunn som psykiater, så snakker vi ikke om biomedisinsk modell lenger, men heller om den biopsykososiale modellen, og det er den som presenteres for medisinerstudenter ved UiO.]
Videre snakket han mer om hva recovery er, om å ikke låse seg i håpløshet, men finne ny mening og utvikle handlekraft. Han kom også inn på Traumeorientert Recovery-planlegging (TORP), et kurs de har hatt i noen få år, som du kan lese mer om her.
Til slutt avsluttet han med et sitat fra Kjærlighet i koleraens tid (han presenterte en engelsk oversettelse, mens jeg har funnet frem Kjell Risviks oversettelse fra bokhyllen (Gyldendal 1986, s.198) og tar det på norsk):
«[Han] lot seg rive med av sin tro på at menneskene ikke blir født for godt den dagen deres mødre nedkommer, men at livet tvinger dem til å føde seg selv på nytt og på nytt.»
Legg igjen en kommentar