Så er vi her igjen, på traumekonferansen i Kristiansand hvor man forsøker å samle traume/dissosiasjons-feltet med psykosefeltet for å lære av hverandre – dog er det med årene blitt mer vanlig å tenke at jobber du med det ene feltet så må du likevel kunne mye om det andre. Traumebehandling ved psykoselidelser var et tema som ble tatt opp her, og sammenheng mellom traumer og psykose var sentralt på konferansen.
I likhet med ISPS Norge-konferansen ifjor, åpnet traumekonferansen med et kulturelt innslag med Krisztina Eikeset (cello) og samme som sist som jeg ikke fikk med meg navnet på fløytisten, og også denne gangen fikk vi høre «Assobio a játo» (jet-fløyten). Siden deltagere på ISPS Norge-konferansen 2025 og dagens konferanse ikke er helt overlappende var det sikkert nytt for mange, men skadet heller ikke for oss andre å høre det en gang til. Etter musikken var det en formell hilsen fra klinikklederen for psykisk helse og rus ved Sørlandet sykehus, før komiteen bak konferansen gikk opp på scenen.
Her er programkomiteen for årets konferanse. Helt til venstre ser du primus motor for konferansen, vår teamleder i TIPS Solvang, psykologspesialist Cecilie Brøvig (de andre har også gjort mye uten at jeg kjenner til det, og flere fra starten i 2015). Videre fra venstre har vi Ingunn Holbæk fra Modum Bad, Heidi Ranvik Jensen fra den lokale traumepoliklinikken, Tor Gunnar Værnes fra TIPS Sør-Øst, Kjersti Karlsen fra NKUP og Arne Blindheim som ikke bare er privatpraktiserende fra Bergen men også sentral mann i European Society for Trauma and Dissociation (ESTD). I tillegg, helt til høyre, Martin Rafoss fra administrasjonen ved klinikk for psykisk helse ved Sørlandet sykehus.
Cecilie presenterte komiteen og hensikten bak konferansen om å la traumefeltet og psykosefeltet møtes. Vi er nå på den femte konferansen (tidligere avholdt i 2015, 2017, 2019 og så igjen i 2024 etter en lengre covid-pause), og tidligere konferanser har ført til at folk har truffet hverandre og det har ført til samarbeid. I år ville det bli litt endringer med bl.a. mer norske bidrag. Cecilie snakket også om endringen i fagfeltet, og antall treff på «trauma AND psychosis» viser en eksponentiell vekst de senere årene. Kort oppsummert vil dag 1 handle om forståelse og dag 2 handle om behandling (selv om det ble litt om det i dag også).
Mangt skal vi møte, og mang skal vi mestre. Om å løsne traumets grep om selvet – eksistentielle følelser og væren i verden etter traume
Psykologspesialist Gry Stålsett, PhD, fra Modum Bad, hadde konferansens første foredrag og snakket om hvor viktig det eksistensielle er når man jobber med traumer. Vi møter mange metaforer. Man kan øve seg på en eksitensiell værmelding; hvor er jeg og hvor er andre? Er jeg i rask tid eller langsom tid? 5 minuter på venterommet kan være lenge hvis man har angst, mens det kan være raskt for andre. For noen er grunnvilkårene i livet være rammet. Da trenger vi det eksistensielle språket. Det går gjerne utover bare symptomer og diagnoser. Med en traumatisk erfaring kommer man ut av hverdagslivet. Hva er det vi trenger å mestre? Det er mer enn symptomene, det er mer eksistensielt, grunnvilkår (eks. trygghet) i livet som er mistet, sorgen over at jeg ikke er trygg lenger, at jeg ikke kan stole på andre mennesker.
Sorgarbeid er nyttig, men fastfrosset sorg kan føre til bitterhet.
Etter traumer endres den grunnleggende orienteringen mot verden. Man er ikke like oppsøkende mot verden lenger, fremtidsoptimismen er borte. Det er ikke bare fortiden og nåtiden, men også våre forventninger til fremtiden. Det kan bli en sorg over fremtiden som ble borte.
Så traumet er en eksistensiell krise. «Hvem er jeg i verden nå?» – Den biopsykososiale modellen er i krise når det ikke tar inn det eksistensielle perspektivet (som et sidespor kan jeg fortelle at nettopp dette også var tema på psykiatriveka i mars i år – den eksistensielle biopsykososiale modellen). Traumet er en forstyrrelse av «væren i verden». Man kan oppleve å ha en hinne rundt seg og er ensom selv om man har folk rundt seg.
Hun ville skille mellom det å fokusere på mestring og fokusere på det eksistensielle perspektivet. Mens mestring gjerne handler om hvordan redusere symptomer, regulere følelser og håndtere stress, så handler det eksistensielle perspektivet om å rette oppmerksomheten mot hvordan man kan leve videre og finne retning i en endret verden.
Eksistensielle følelser – følelser er ikke bare en reaksjon på verden, men de former også hvordan verden fremtrer. Hvis man er mest hjemme i heroinen, kan man da finne et hjem et annet sted? Da kan man forebygge tilbakefall.
Hun kom også litt inn på skam og traume-skammen som også påvirker hvordan man ser på seg selv og egen verdi, tap av religion eller tro på andre ting. Traumeskammen er dramatisk. Folk som reddet opp svømmere fra Utøya i 2011 kan tenke «hvorfor tok jeg ikke båten til høyre og reddet tre liv fremfor to?»
Hun nevnte boken «Mannen som ville være skyldig» som drepte konen i fylla, men samfunnet ville ikke straffe ham og bare behandle. Han ønsket å ta personlig skyld og sone sin straff mens samfunnet ville forstå det som sykdom.
Skal vi løsne traumet må vi ha et eksistensielt språk. Gjerne bruke flere språk enn det verbale, inkl. kroppslig eller tegne. Vi skal hjelpe pasientene våre å komme seg ut av traumeskammen.
Utviklingen av dissosiasjon, personlighetsforstyrrelser og psykose i lys av barndomstraumer
Anabel Gonzales er psykiater og forfatter og kjent for sitt arbeid med komplekse traumer og dissosiasjoner, og også leder for den spanske EMDR-foreningen. Hun hadde også ledet prekonferansen dagen før om bruk av EMDR ved dissosiative lidelser og psykose.
Hun sa noe om at vi prøver å finne mening i det (tilsynelatende) meningsløse. Hun snakket om sammenheng mellom tidlige traumer og desorganisert tilknytting. I starten var det kliniske observasjoner, mens man nå har mer komplekse modeller. Forholdet mellom barnet og omsorgsgiver skal forme hjernen til barnet. Hjernen kan ikke fungere i kaos. Hele systemet blir desorganisert, selv om det finnes enkelte strukturerte deler, men de henger gjerne ikke sammen og kan være vanskelige å forstå.
Et eksempel på hvordan vi har modeller, kan man se i en artikkel (Hébert et al 2020) som viste at desorganisert tilknytning og emosjonell dysregulering kan være mediatorer mellom seksuelle overgrep og dissosiasjon hos førskolebarn. Så hvis barn har vært utsatt for overgrep, kan man kanskje unngå dissosiasjon senere ved å jobbe med tilknytning og følelsesregulering.
Kanskje har de dissosiative delene en funksjon, det skal hjelpe personene å forstå noe, men de danner ikke «et hele». De sliter med å forstå motsigende emosjonelle signaler fra andre. Hun viste til Giovanni Liotti (se f.eks. Liotti 2004 «Trauma, dissociation, and disorganized attachment: Three strands of a single braid», krever tilgang). Liotti beskrev at når tilknytningspersonen både er en kilde til beskyttelse og frykt, så erfarer barnet en uløselig konflikt, noe som kan fremme dissosiative prosesser. Et annet poeng er at hvis vi som terapeuter er redde for pasientenes symptomer, kan vi aktivere disorganisering hos disse pasientene.
Hun viste oss en interessant EEG-studie (Farina et al 2014) hvor man ba folk om å tenke på omsorgspersoner (fra før 12 års alder), og dette aktiverer mange baner hos dem med trygg tilknytning, men ikke så mye for dem med utrygg tilknytning. En annen studie (van Hoof et al 2019) fant mindre hippocampus samt at enkelte baner i hjernen var forsterket. Så her er det fysiske endringer i hjernen som kanskje kan forklare hvordan man fungerer (eller ikke) som voksen.
Videre fortalte hun om sammenheng mellom tilknytningsforstyrrelse og enkelte personlighetsforstyrrelser. Det er ikke direkte sammenheng, men det øker sårbarheten og virker med andre risikofaktorer for å utvikle personlighetsforstyrrelse. Borderline (EUPF) er ofte sett i sammenheng med uforutsigbare og skremmende tidlige relasjonelle erfaringer. Det var flere sammenhenger hun viste til mellom bordeline, tilknytningsforstyrrelse og hvordan det som kan oppfattes som bordeline eller psykose gjerne er komplekse dissosiative fenomener.
Hun la vekt på at terapeuten må jobbe med å trygge relasjonen, hjelpe med emosjonsregulering og stabilitet før man gikk inn på de mer intense traumene. Samtidig må terapeuten kunne kjenne igjen øyeblikk hvor det er kollaps, dissosiasjon eller tap av integrering uten å forsterke presset eller gå inn i en invalidiserende dynamikk. Hovedmålet i terapien er å øke psykologisk integrasjon og refleksiv kapasitet.
How attachment theory can inform understanding of the development and maintenance of psychosis
Katherine Berry er professor i klinisk psykologi ved Universitet i Manchester, og er også tungt involvert i forskning på komplekse traumer. Doktorgradsavhandlingen hennes så på tilknytningsteori og psykose og hun har jobbet mye med dette, og i tillegg gitt ut to bøker i samarbeid med andre.
Hun begynte med en introduksjon om tilknytningsteori. Tilknytningssystemet er et system som styrer affektene våre. «Attunement» (tilpasning/fininnstilling?) mellom spedbarn og omsorgsperson, handler om at spedbarnet lærer å regulere følelsene sine hvis det blir møtt på en god måte. Uten dette går spedbarnet over i en overlevelsesmodus. Det er mange biologiske substrat involvert her, som hormoner, nevrotransmittere og HPA-aksen. Man danner seg indre arbeidsmodeller, leveregler, men også emosjoner. Man har gjerne indre emosjonelle representasjoner tilknyttet tidligere erfaringer. Hun kom også inn på Mary Ainsworth og hvordan barn med ulike tilknytningsmønstre reagerte ulikt på at omsorgspersonen gikk ut av rommet (hvis dette er ukjent for deg, kan du se en youtube-film om det).
Tilknytningsteori er en vestlig teori. Det er viktig å se det i en kulturell kontekst. F.eks. kan «»deprivasjon» føre til en mer usikker tilknytning uten at det direkte skyldes omsorgspersonen. Det er også basert på kjernefamilier, og passer gjerne ikke inn i samfunn med mange omsorgspersoner som bidrar mye. Kanskje er ikke den «trygge tilknytningen» som vi ser og de mestringsstrategiene der like viktige i alle kulturer.
Hvorfor tilknytningsteori og psykose? Tilknytning sier noe om hvordan vi håndterer stress og hvordan vi søker hjelp. Dette er faktorer som igjen kan påvirke faren for å utvikle psykose. Som vi etter hvert vet veldig godt, så har folk med barndomstraumer tre ganger så høy risiko for å utvikle psykose, og det er en dose-respons-effekt (Varese et al 2012).
Da hun begynte på doktorgraden sin i 2003 var det få artikler på tilknytning og psykose, mens det nå er blitt mange flere, og hun ville nå presentere noen av funnene deres. Men hvordan kan tilknytningsteori hjelpe oss å forstå psykose? Hvilke tilknytningsstiler man har påvirker mye, og man kan også gå tidlig inn med intervensjoner hos barn.
En review hun skrev (Berry et al 2006/07?) så på hvordan tilknytningsstil som voksen spilte en rolle for psykose. Det var økt grad av utrygg tilknytning ved psykose. En meta-analyse (Carr et al 2018) viste at forekomsten av utrygg tilknytning var langt høyere ved psykose (76%) versus andre (38%), men fortsatt har vi 1/3 med trygg tilknytning, så det forklarer ikke alt. En annen artikkel hun har vært med på (Korver-Nieberg et al 2014) er at man ved utrygg tilknytning lettere kan utvikle mistilpassede håndteringsstrategier når man skal komme seg fra psykose. Tilknytningsstil påvirker hvordan man håndterer sosial informasjon og mentaliseringsevner, inkludert inn i en terapeutisk relasjon.
Hun tok frem en annen Varese-artikkel (Pearce et al 2017) som så på tilknytning og dissosiasjon som mediatorer i sammenhengen mellom barndomstraumer og psykotiske hendelser. (Min kommentar: En interessant ting her er at man her ser på dissosiasjon som en mediator, mens Gonzales tidligere snakket om tilknytning som mediator til dissosiasjon. Her kan man fort se at det kan bli litt forskjell i modellene, selv om de ser på mye av det samme.)
Hvor trygg man er i sin tilknytning kan også være med og predikere recovery fra negative (men ikke positive) symptomer etter et års tid (Gumley et al 2014). Folk med utrygg (og unnvikende) tilknytning benytter seg også av flere tjenester.
Hun gikk så inn på enkeltsymptomer ved psykose og tilknytning. Hun har vært med på en litteraturgjennomgang om paranoia og tilknytning sammen med Varese (Lavin et al 2020). De fant en sammenheng mellom utrygg tilknytning og paranoia, særlig for engstelig tilknytning og en del andre ting jeg ikke klarte å få med meg. (Hvis du ikke selv er helt fremme i fagfeltet, er det vanskelig å få med seg alt, og det er uansett bare litt av det de forteller jeg klarer å få med meg her.)
En annen artikkel Berry har vært med på (Degnan et al 2022) så på hvordan tilknytning og dissosiasjon stod i sammenheng mellom relasjonelle barndomstraumer og negative symptomer ved psykose. Her brukte de spørreskjemaer for å samle data, og de fant en sammenheng.
Stemmehøring har de også sett på (Berry & Bucci 2015), og de mente også at tilknytning var en mediator mellom relasjonelle traumer og stemmehøring. Tilknytnignsstil påvirker hvordan vi forholder oss til stemmer. Hun presenterte det hun kaller «Cognitive attachment model of voices (CAV)», og hvordan dette påvirket både sårbarhet og opprettholdelse, f.eks. at man lettere tror på at stemmene har makt.
Oppvåkningen – tiden før jeg våkner
Ruth Marie Donovan er sykepleier, forfatter og erfaringsformidler. I denne sammenheng var hun først og fremst det siste, og fortalte om hvordan hun hadde hatt det. Hun er vant til å undervise om andre ting, men hun sa det var uvant å snakke om seg selv. Likevel hadde hun en sterk og god fortelling som hun formidlet godt.
Hun snakket om det å ha følt at hun var død i mange år. Når man lever i et liv med vold (refererer ikke detaljer her), så er dissosiasjon eneste måten å bli overleve på, og man blir flink til å svelge følelsene sine. Grenser blir visket ut. Man søke rikke volden, men man søker trygghet, og da søker man det gjenkjennbare. Vold og manipulasjon blir den sammenhengen man søker. Det farlige og ødeleggende blir logisk.
Behandling handler om endring, å tre inn i livet igjen, å bli krenkbar igjen. Hun sammenlignet situasjonen med den i filmen «Dykkerklokken og sommerfuglen«, om en aktiv mann (sjefsredaktør i Elle, trebarnsfar) som fikk slag og «locked-in syndrome» og kun kunne bevege et øye, mens hjernen inni virket normalt. Litt sånn kan det være å eksistere i verden. Man lærer seg å le når det er riktig, men det er forskjell på utsiden og innsiden. Kintsugi («gullskjøting») hvor man reparerer det knuste med gull var et annet bilde hun brukte.
Jeg er alltid litt usikker på hvor mye jeg skal referere fra slike innlegg, og det er også den type innlegg man helst bør lytte til og ikke lese om i ettertid.
Parallellesesjon 1:
Hvordan kan vi forstå samspillet mellom rus, traumer og psykosesymptomer?
Henrik Myhre Ihler, psykiater og forsker ved OUS, traff vi på TIPS-konferansen ifjor, har forsket bl.a. på cannabis og psykose og skulle snakke om forholdet mellom rus, traumer og psykose.
Det er mange risikofaktorer for psykose, og vi vet at cannabis er en av dem. Samtidig har alderen når man røyker cannabis noe å si og en kanadisk studie (McDonald et al 2024) fant at sammenhengen med psykose hos ungdom var veldig tydelig, men ikke hos unge voksne.
Men hva er rusutløst psykose? Det er symptomer som vedvarer etter rusens effekt. Det må delvis være borte etter 1 måned, men helt borte etter 6 måneders rusfrihet. Men tallene er svært ulike mellom de nordiske landene, og det samme er tallene for overgang fra rusutløst psykose til vedvarende psykoselidelse. Norske studier ligger på ca 27-30%, Danmark på 32-47%, Sverige på 11-18% (kun schizofreni) og Finland 30-40%. Det er likevel klart at dette er store tall.
Mange som har cannabis-brukere inne til behandling observerer gjerne negative symptomer, men han fant ikke dette så lett i forskningen. Da gjorde Ihler en studie (Ihler et al 2023) hvor han skilte de negative symptomene i ekspressive og de opplevde (anhedoni, asosial, apati) negative symptomene. De fant at når man sluttet med cannabis fikk man reduksjon i de ekspressive symptomene.
Men hvilken effekt har rusbruken på psyken? Man får tidligere debut av psykoselidelser, mer alvorlige positive symptomer, redusert funksjon (enn uten rusbruk), høyere antall sykehusinnleggelser, komorbid depresjon, og økt risiko for kognitive vansker senere i livet (særlig ved tung bruk i ung alder).
Barndomstraumer påvirker hjernen og gir klart risiko for psykoselidelse senere i livet. Vanskjøtsel, emosjonelt misbruk og mobbing er større risikofaktorer enn f.eks. seksuelt misbruk.
Han tok frem en ganske fersk nettverksanalyse (Kiakos et al 2026) som har prøvd å se på sammenhengen mellom barndomstraumer, rus og psykopatologi ved psykose. Den er basert på 317 pasienter og man kartla ulike barndomstraumer og bruk av rusmidler. Man kom da frem til tre mønstre (se figur 3 i artikkelen):
- Emosjonell neglekt => cannabis-bruk => psykopatologi ev. bruk av andre rusmidler
- Emosjonell neglekt => kognitiv svikt («poor attention») => psykopatologi
- Seksuelt misbruk => depresjon => psykopatologi
Men rusbruk har gjerne en funksjon for disse. Kan det hjelpe noen? Han tok frem en review-artikkel som så nettopp på om medisinsk cannabis kan ha negative, positive eller ingen effekt på ulike psykiske lidelser (de Bode et al 2025). For schizofrenispekterlidelser har THC klart negativ effekt (CBD er litt mer uklart), mens for PTSD kommer det ikke frem like klare negative effekter, og studier viser enten ingen effekt eller positiv effekt.
Et poeng Ihler gjorde på slutten var at det fort blir fokus på rus og psykose, men vi glemmer ofte traumene som ligger der som opprettholdende faktorer.
Parallellsesjon 1 forts:
EMDR ved samtidige rus- og traumelidelser
Kristine F. Abel er psykologspesialist med doktorgrad på EMDR-behandling ved rus- og traumelidelser og tilknyttet forskningsprosjektet INTACT (Integrert behandling av rus- og traumelidelser).
Hun tok opp «stabiliseringsfellen», hvor vi er redde for å gjøre ting verre og derfor avventer behandling. En annen ting er at hun mente at vi trenger ikke å vite alt om rusmidler (pasientene vet ofte mer uansett), for det som er mest interessant er hvorfor folk bruker rusmidlene.
Hun tok opp at det er veldig mange i TSB (rusbehandling) som lever med traumelidelser, men det er lite forskning på det. Vi kan ikke vente på rusfrihet, for de bruker rusmidler for å klare seg og trenger å lære seg andre verktøy for å klare seg uten rusmidler. Så nå er de modigere og tilbyr f.eks. EMDR/PE og annen behandling selv om man fortsatt bruker rusmidler.
Hun tok så opp at de måtte kjempe seg til å være med på forskning, da RVTS først ikke ville inkludere TSB. Men nå er de i gang og forske på det, ved å gjøre en observasjonsstudie. Spørsmålene de stiller seg er om pasienter med rusmidler har nytte av EMDR-behandling. Vil de få reduksjon i PTSD-symptomer, mindre rusbruk og bedre livskvalitet? Forsøket er i gang og datainnsamling pågår ut 2027. Foreløpige data er at de ser 60% reduserte PTSD-symptomer etter minst 5 timer med EMDR. Det kan tyde på at man kan ha noe effekt selv om man ikke er blitt rusfri.
Dette høres vel og bra ut, men da en kjent professor i salen spurte om de hadde kontrollgruppe, så hadde de ikke det, hvilket er synd når man først setter i gang et slikt prosjekt. Man vi få data som kan gi en pekepinn, men som vil kreve nytt forsøk med kontrollgruppe.
Wired for Connection: The Embodied Effects of Early Relational Trauma on Brain, Self and Human Connection
Professor i psykiatri, Ruth Lanius, har over 25 års erfaring med klinisk arbeid og forskning på traumelidelser og har publisert mange artikler og skrevet bokkapitler om dette. Dessverre førte sykdom (skade?) til at hun ikke kunne reise til Norge, og hun foreleste derfor digitalt over skjerm fra Canada. For at hun skulle slippe å stå opp midt på natten ble hennes undervisning også flyttet til litt senere ut på dagen.
Her introduseres Ruth Lanius av Ingunn Holbæk, mens Lanius selv kan sees så vidt på skjermen oppe til høyre.
Noen terapier ser på top-down (som f.eks. kognitiv terapi) og andre ser på bottom-up (f.eks. sensorimotorisk psykoterapi), men Lanius er opptatt av å integrere dette i en «Unifying Integrative Developmental Approach», og kunne veksle mellom disse tilnærmingene.
Lanius tok opp at vi fort ser på enkeltdeler av hjernen (f.eks. amygdala), men ting skjer mer sammen og det er gjerne reorganisering, at det skjer endringer i ulike deler av hjernen.
Vagusnerven gir mye info, men det er også ting den ikke formidler som balanse, berøring, smerte og temperatur.
Vi erfarer verden gjennom de 8 sansene våre (syn, hørsel, lukt, smak, berøring, balanseorganet/vestibular, leddsans/propriosepsjon og indre kroppssans/interosepsjon), men hun la mest vekt på vestibular-organet (balanse) og berøring da disse er tydelige også i fosterlivet.
Sansningen fra verden kommer først til den dypere «overlevelseshjernen» (hjernestammen, subkortikale strukturer som thalamus). Dette er førbevisst, og gjør at vi kan respondere umiddelbart på (mulig) fare før vi i det hele tatt får med oss (bevisst) hva som skjer. Hvis det går bra, vil så denne informasjonen spre seg videre opp i hjernen og hjernebarken og vi blir det bevisst. I det limbiske systemet (min tolkning fra forelesningen) skjer den emosjonelle læringen. Den reflekterende hjernen kan derimot så reflektere, regulere følelser, styre oppmerksomhet, planlegge, være nysgjerrig, ha en tidsfølelse og velge å handle (eller ikke).
Overlevelseshjernen er rask og kan handle uten (bevisst) tenkning, mens skal de innom hjernebarknivå er det gjerne over 100 millisekunder. (Et godt eksempel er på skogstur og hjernen ser noe som kan se ut som en slange og du hopper bort før du etterpå – etter prosessering høyere i hjernen – ser at det er en pinne – ev. at det faktisk var en slange.)
Trygghet og trusler er noe vi erfarer gjennom de 8 sansene våre. Et traume er et angrep (insult) mot sansene og deres systemer. Blir vi utrygge er det de lavere hjernestrukturene som dominerer, mens når vi er trygge kan signalene gå videre og sanseinntrykkene kan godt integreres og kobles mot resten av hjernen. Så er man utrygg og det basale systemet tar styringen reagerer man uten å tenke, og de høyere hjernefunksjonene kommer ikke i spill.
Som kilde viste hun til Mobbs et al 2009: «These findings support models suggesting that higher forebrain areas are involved in early-threat responses, including the assignment and control of fear, whereas imminent danger results in fast, likely “hard-wired,” defensive reactions mediated by the midbrain.«
Sanseprosessering er viktig for følelsen av selvet. Hun skrev på en plansje at vestibularsystemet (balansesystemet) ankrer deg i rommet, mens berøring ankrer deg i kontakt og trygghet. Sammen bidrar de til å skape en sammenhengende følelse av å være til stede i kroppen og knyttet til verden. (Jeg savnet leddsans her, for det bør gjelde voksne, men kanskje ikke i fosterlivet?)
Hun snakket om det å kjenne tyngdekraften, og «gravitational security», at vi har bakkekontakten, og at forholdet vårt til tyngdekraften forutgår selv mor-barn-relasjonen, og er en trygghet som vi kan bygge andre relasjoner på (eller noe i den dur). (At Lanius var trygg var tydelig, da det ble tydelig for oss at Caledonien Hotell ikke abonnerte på Zoom Workplace, men måtte ordne det under selve presentasjonen).
Videre snakket hun om vestibulærsystemet og «arousal», som kanskje kan oversettes med hvor aktiverte vi er. Spesielt gikk hun inn på det retikulære aktiveringssystemet (RAS) eller retikulærsubstansen. På en måte kan man si at RAS er hjernens «portvakt» og termostat. RAS regulerer hjernens generelle aktiveringsnivå, og hvor aktivert vi er (lavt, midt på eller høyt). Systemet hjelper med å sile ut bakgrunnstøy og retter hjernens ressurser mot det som trenger oppmerksomhet. RAS avgjør raskt om et innkommende sansesignal representerer en fare eller er viktig for overlevelsen.
Hun presenterte så modellen sin for det vestibulære integreringsvinduet i henholdsvis ikke-traumatiserte og ved PTSD og forskjellen. Hun la vekt på at det vestibulære systemet, under normale forhold, har et åpent integrasjonsvindu hvor alle de ulike sanseinntrykkene blir samlet og integrert i tid og rom, og man får en «integrert erfaring». Men ved PTSD kollapser dette integrasjonsvinduet, og vi kan heller ikke forankre det som skjer i nåtiden. Signalene for de ulike sansene blir ikke integrert i en samlet erfaring. Hun nevnte at man ved PTSD ofte bruker øynene til å vite hvor de er i rommet; man kan teste dette ved å be pasientene om å lukke øynene, og se om de fortsatt er orientert. Hvis de har mistet den indre, vestibulære og interoseptive forankringen i kroppen er de ikke lenger orientert på samme måte. (Dette er kanskje enklere å forstå hvis du ser på illustrasjonene hennes, men vil du se dem og lære mer, kan du sjekke ut boken hennes.)
Vestibulær-systemet er porten inn til å vite hvor vi er i verden og hvordan vi har det inni oss. Et poeng hun la inn var at ved å sitte for mye foran skjerm, så aktiviserer vi ikke vestibulær-system nok. Ved dissosiativ PTSD får vi ikke «embodiment» og «multisensorisk integrasjon» og vi får ikke integrert ting i det høyere hjernesystemet (Harricharan et al 2017).
Berøring kan deles opp i to ulike systemer. Affektiv berøring er opplevelse av berøring som formidler trygghet, omsorg og trøst, mens diskriminerende berøring er berøring som mer mekanisk og funksjonell (å kjenne formen på noe, ruhet, hardhet etc). Disse gir aktivering i ulike hjerneområder. Traumatiserte folk kan fint inneha normal diskriminerende berøring, mens den affektive berøringen er svekket, så en i utgangspunktet omsorgsfull berøring registreres ikke som det, og i verste fall kan det oppleves som en trussel (Strauss et al 2019). Dette kan man jobbe med i terapien. Berørelse er for mange i begynnelsen overveldende, og man kan da ikke bruke affektiv berøring i starten. Man må finne trygge input først (eks. bade i plastballer) som gjør at man senere kan tåle trygg, menneskelig berøring.
Hun siterte så fra en pasient som først hadde opplevd det som forferdelig å bli holdt fast, men etter hvert ble det en trygghet, og det gjorde det lettere å kjenne hvor kroppen hens begynte og sluttet.
Dette har implikasjoner for sensorisk-basert, nevrovitenskapelig veiledet, traume-informert behandling, men jeg begynte å falle litt av her. Hun snakket mot slutten av å finne bakkekontakten («Finding solid ground» (FSG)), og at det er viktig at man fokuserer på jording først.
Av fire viktige ferdigheter hun lærte pasienten var «jording» den første og viktigste. Andre ferdigheter var å skille fortiden fra nåtiden, sunne metoder for emosjonsregulering og å få dekket sunne behov på en trygg måte.
Ikke helt tilstede – når noe ved opplevelsen av seg selv og verden ikke stemmer
For å gi Ruth Lanius litt pause, ble det avbrekk i undervisningen hennes mens vi fikk nok et bidrag fra en erfaringskonsulent. Slike avbrekk fra tung teori til å høre om erfaringer og at ting nytter, er nettopp den motivasjonen vi trenger for å holde ut en lang dag som skulle vare til kl.17.
I løpet av 20 minutter snakket familieterapeut (og forsker og filosof) Lisa Baklund med erfaringskonsulent Lukas Eek Hansen om hans opplevelser med å være i behandling. Jeg tok med meg noen få poenger, som f.eks. det å gå fra å være tankene sine til å være en som selv tenker tankene. Å få kontakt med kroppen først før ham blir klar til å snakke. Han ga ros til EASE-intervjuet. Visstnok jobber de med en podcast, så man får være på utkikk om man vil høre mer.
Deep Brain Reorienting: A New Emerging Frontier in Treating Childhood Trauma
Etter en kort pause var Ruth Lanius klar for sin andre presentasjon. Etter å ha snakket om hvordan hjernen fungerer og traumer endrer den i sin første presentasjon, skulle hun nå gå inn på behandling, og da med en metode hun kaller «Deep Brain Reorienting». Dette er utviklet av den skotske psykiateren Frank Corrigan som hun har samarbeidet med.
Tanken er å få endringer i de dype strukturene (for meg blir det litt salgstriks å snakke om det, selv om det skjer endringer i hjernen ved terapi). Overlevelseshjernen har ikke ord, det er hvor sensasjoner, våkenhet og rå følelser møtes førbevisst. Man tenker at tilknytningstraumer og neglekt først blir registrert her.
Hun var inne på at man ikke bare kan gjøre direkte bottom-up, for man kan forstyrre hvis man ikke stiller seg inn (attunement) og lar ting utfolde seg på sitt eget hvis på sin egen tid, før det blir bevisst. Det handler gjerne om å være med og holde på den intense smerten til den andre. Det er ikke for nybegynnere.
Når noe skjer begynner det gjerne med orienteringsresponsen. Vi orienterer oss enten mot noe eller fra noe når det kommer et nytt eller signifikant stimuli. Så beveger vi gjerne nakken (tension/spenning). Så kommer sjokkresponsen og deretter den emosjonelle responsen. Hun viste her et bilde av «superior colliculus» – en bilateral struktur i midthjernen – som reagerer før følelsene (millisekunder før signalet når amygdala), og styrer øye- og hodebevegelser.
Man ber pasienten registrere denne første orienteringsresponsen (spenningen i nakken), så de kan være påkoblet kroppen. Vi forankrer i orienteringsprosessen, mens man prosesserer sjokk og affekt noe som kan hindre emosjonell overveldelse og dissosiasjon. En annen måte å si det på er at man bearbeider orienteringsprosessen i «sakte film», for å hjelpe overlevelseshjernen å endelig prosessere og gi slipp på sjokket nedenfra og opp.
Behandleren må være grundig jordet selv først og fininnstilt («fully attuned»). Vi må også være flinke til å bremse farten, til en fart som er håndterbar. Man kan spørre «Kan vi gå videre eller må vi titrere litt?»
Etter presentasjon av selve metoden, gikk hun over til å vise til forskning de har gjort som viser at DBR har effekt. Hun viste til RCT (Kearney et al 2023, med Lanius som sisteforfatter) som ser på DBR for PTSD. Hun viste til at de fikk gode resultater i behandlingsgruppen vs. ventelistegruppen, og flere som også mistet PTSD-diagnosen. De ble også mindre traumatisert av (tidligere?) triggende ord. De gikk fra å gjenoppleve minner til å bare huske minnene.
Hvor mange og hvor ofte skal man ha DBR-timer? Hun spør gjerne pasienten om de ønsker å gjøre DBR, EMDR eller integrering av det som har skjedd. Som oftest vil pasienten vite hva som er riktig for dem.
Hun hadde så mange slides hvor hun snakket om den predikerende hjernen som prøver å ligge i forkant av situasjonene. Det er vanligvis hjelpsomt i livet, men ved PTSD er hjernen låst i en forventning om fare og forutser fare i nøytrale situasjoner. Som eksempel: Når man går på jobb forventer man å være trygg og responderer etter det. Hvis man så blir angrepet på jobb, så er man mer på vakt neste gang. Men etter hvert som man ikke blir angrepet oppdaterer hjernen seg igjen og man slapper etter hvert mer av. Ved traumelidelse skjer ikke denne oppdateringen, og man lærer seg ikke å slappe av igjen. En av grunnen kan være at man ved traumelidelse har dårligere kontakt opp mot cortex (jmf. artikkel «Reduced cerebello-thalamo-cortical functional connectivity during traumatic memory retrieval in PTSD» – Kearney et al 2025).
Hun snakket videre om ulike endringer, og at hjernen er plastisk og dermed kan endres. De har flere studier hvor de har brukt fMRI til å registrere endringer. Hun var også inne på at «default mode network» som er viktig for selvrefleksjon og selvbiografiske minner med mer, som er mindre aktivt ved PTSD, men kan komme tilbake med behandling, og da gjør det lettere å kjenne oss selv.
Legg igjen en kommentar