Det eksistensielle perspektiv i psykiatrien
Dag 3 av psykiatriveka 2026 startet med fokus på det eksistensielle perspektivet i psykiatrien med to innlegg og en kort panelsamtale. Npf har hatt en arbeidsgruppe med dette, og to av medlemmende hadde hver sin korte presentasjon. Først ut av disse var overlege og styremedlem i Npf Shahram Shaygani. Npf har definert psykiatrien som et bio-psyko-sosialt-eksistensielt felt, og de hadde fått et mandat til en arbeidsgruppe for å se på eksistensialisme i klinisk praksis. Noe av bakgrunnen for dette var at eksistensielt fokuserte samtaler har dokumentert effekt ved enkelte psykiske plager, samtidig som pasienter opplever gjerne at det håndteres dårlig, mens helsepersonell gjerne kjenner på manglende kompetanse og trygghet.
Men hva mener vi med «det eksistensielle perspektivet»? Han ramset opp en del av det generelle i eksistensialismen, men med perspektiv menes at vi tar det inn for å komplementere den bio-psyko-sosiale modellen og ikke erstatte den. Man kan gå utover diagnoser og symptomer og se på mening og mulighet til å håndtere verden slik den faktisk er (både sykdom og generelle eksistensielle temaer som eksistensiell ensomhet – vi kan ikke leve andres liv – og kroppens forfall og døden). Man kan normalisere livets smerte og også hjelpe pasienter ut av en ren «offerrolle».
Arbeidsgruppen konkluderte med at det er relevant i alle slags mulige kliniske settinger, både akutt, langtids, sikkerhetspsykiatrisk [jeg begynte å tenke her på hovedpersonen i «Den fremmede» som virkelig blir en aktør først på slutten i fengselet], men kanskje særlig ved kriser og andre omveltninger. Det er viktig at det ikke presses på pasienten, men at vi er klare til å fange det opp og adressere det når det kommer frem i møtet med pasienten. På slutten tok Shaygani at det ikke må forveksles med eksistensiell terapi som spesialisert retning, men et perspektiv vi kan ta inn i mange ulike terapiretninger, og noe som alle psykiatere burde ha kjennskap til.
Thomas Bremnes, LIS i psykiatri og filosof, et annet medlem av arbeidsgruppen, gikk videre å snakke om hvorfor psykiatrien trenger et bio-psyko-sosialt-eksistensielt perspektiv. «Eksistens går foran essens» som Sartre sa; det er forståelig at forsvarsmekanismene kommer først. Det eksistensielle kommer gjerne frem i det hverdagslige språket med de store spørsmålene.
I dagens praksis ser vi at de eksistensielle temaene ofte blir utelatt. Det kan være tungt å stå i det spørsmålet om livet er verdt å leve. Videre tok han opp en deling av den menneskelige fornuft gjennom en teoretisk del hvor man bruker fornuften til å lete etter forklaringer i form av årsaker (biopsykososial) og en praktisk del hvor man ser etter grunner for handlinger (eksistensiell), altså mennesket som en aktør.
Pasientene trenger å bli møtt med noe mer enn det biopsykososiale systemet, de eksistensielle spørsmålene forsvinner ikke med antipsykotika. Bremnes tok også opp at vi ikke skal tvinge det eksistensielle perspektivet på pasientene, men vi må være klar når pasienten tar det opp.
Etter innleggene til Shahram Shaygani og Thomas Bremnes ble det satt et lite panel hvor også Anders Malkomsen deltok (han hadde 45 min om temaet på mandagen som jeg har skrevet om), ledet av Anna Ulrika-Larsson. Hun tok opp at det også hadde sneket seg inn en CBT-terapeut i denne gjengen, og opptatt av CBT er mer enn bare å endre på tanker og atferd. Men hva hvis angst også er en del av livet? Da må man ta angsten i hånden og ta den med på oppgavene i livet; kanskje trenger vi ikke aldri å endre ting, men endre hvordan vi forholder oss til det. Hun (tror det var hun som sa det) siterte fra Viktor Frankl: «Mellom stimulus og respons finnes et rom. I dette rommet ligger vår frihet og vår makt til å velge vår respons. I vårt svar ligger vårt svar og vår frihet.»
Ulrika-Larson tok opp at begge innledere hadde egentlig svart på at det ikke er en ny terapiretning, men hva betyr det som terapeut eller psykiater? Shahram svarte at det handler om å gå med en holdning og åpenhet og å kunne ha både evne til å lytte til å fange det opp (det kan ligge under og be om å bli tatt på alvor) og kunne føre en meningsfull samtale med pasienten som bringer psykisk helse frem. Anders tok opp et case hvor han brukte to timer på å lete etter patologien etter et selvmordsforsøk. Når vi finner en sykdom er det en «lettere» jobb hvor vi skal finne det som er galt og fikse det. Men det blir så mye mer krevende når det ikke er det. Det er også mange selvmord som foregår blant folk som ikke har kontakt med psykiatrien, og da gjerne fordi de ikke har klassiske symptomene vi ser. Han synes det er synd at folk tar livet sitt uten at man har hatt en god eksistensiell samtale. Det er smertefullt å ikke vite hvem man er, og hvor man skal. Hvis vi ikke er åpne for å ta det opp, vil de heller ikke komme til oss for å få hjelp.
Thomas var opptatt av skille mellom årsak og grunn. Det handler om å ta på alvor pasientens selvforståelse uansett hvor syk de er, og holde det perspektivet høyt, og ikke bare forstå sykdom gjennom årsaker, men ivareta at pasienten har en forståelse for hvorfor de er syke.
Anna lurte på hvordan dette passer inn i systemet. Vi lever i et system med diagnose- og behandlingsmanualer, målinger av effektivitet, forbedring etc. Hvordan kan man få det eksistensielle perspektivet bedre inn i det systemet som vi som gruppe lever og virker i?
Shahram tenker at dette allerede er til stede hos pasientene, og det er helt klart et ønske og behov. Noen ganger er eksistensielle kriser det som bringer pasienten inn til oss. Andre ganger oppstår eksistensielle kriser fordi de har fått en sykdom. Det eksistensielle er der allerede, men spørsmålet er heller hvordan kan vi utnytte det til det maksimale for å fremme helse. Mye forskning viser at det er potensiale her. Så det handler om hvordan vi kan integrere det i vår arbeidstenkning og profesjon. Vi har det egentlig, men det handler om å spisse det mer og gjøre det enda mer effektivt.
Andreas: Den eksistensielle terapien kan ha litt antipsykiatriske tendenser med motstand mot diagnoser og medisiner, men det er ikke dit vi vil med det eksistensielle perspektivet. Det skal være komplementært og et eksempel på det er en nylig studie av Stine Kvaløy (Kvaløy et al 2025) som hadde skrevet om eksistensielle perspektiver med medisiner, at vi har med de eksistensielle perspektivene på de medisinene vi skriver ut. («Jeg ønsker å leve, og ikke bare være her»). Noen sier de føler de mister seg selv av medisinene («jeg blir trøtt, får ikke gjort det jeg skal») og da kommer vi inn på at vi berører pasientens mening. Så det er viktig at vi tar disse perspektivene på alvor uten at vi nødvendigvis skal slutte å skrive ut medisiner. Men hvis man ikke blir presentert for dette aspektet ila utdanningen sin, kan det være vanskelig å ta dette inn.
Shahram ville nevne en erfaring, hvor Andreas hadde sagt til Shahram at han var skuffet over psykoanalysen, men hvordan de over to helger klarte å finne et fellle grunnlag gjennom det eksistensielle. Andreas støttet dette, at det eksistensielle er noe av det vi kan forene oss om på tvers av terapiretninger. Anna tok opp at vi gjerne har litt ulik språkbruk, litt ulike perspektiver, men at vi i bunn har et felles ståsted i det vi jobber med. Personlig synes hun at det er for dårlig belyst at eksistensialisme er en del av CBT. Vi måler hvor mange meter og trapper vi kan gå, men hvordan måler vi hvordan vi håndterer begrensninger i hvor mange trapper man kan gå? Det er et perspektiv vi snakker for lite om.
Anna ville gjerne spørre Thomas som er LIS hvordan han synes dette ivaretas i standard psykiaterutdanning. Thomas lurer på om det nesten ikke eksisterer i psykiatriutdanningen i dag. Det blir kanskje berørt, men det er ikke noe systematisk behandling av eksistensiell problematikk. Det er vanskelig for pasienten å snakke om disse tingene her, men også for oss, og det gjør kanskje at det er vanskelig å ta det opp. Shahram håpte at det blir rom for å få dette inn i psykiaterrollen.
Psykiaterrollen – om å finne tilbake til sine røtter
Psychiatry and its New Discontents
Professor Swaran Preet Singh fra University of Warwick deltok digitalt på skjermen og snakket om hva han tenker psykiatrien er og bør være. Han startet med å si at han trodde først at han skulle få 60 minutter, men fant ut i går at han skulle ha 30 minutter, så han unnskyldte litt i forkant av at det kunne gå litt fort. Han advarte så om at han kunne komme til å si ting som kunne provosere. Han ville også snakke imot antipsykiatrien. I Storbrittania er det trolig flere antipsykiatere enn psykiatere. Han ønsket å si noe om på hvilke områder de tar feil.
Blant antipsykiatere nevnte han Thomas Szasz som skrev boken «The myth of Mental illness«. Han ble visstnok saksøkt av enken etter en som tok selvmord etter å ha gått i behandling hos Szasz og fått råd om å slutte med medisin mot bipolar lidelse.
Videre snakket han om at mange av oss ønsker å bli elsket, men mange vil aldri gjøre det. Vi må heller fokusere på å bli respektert.
Videre kom han inn på annen kritikk mot psykiatrien, som at vi f.eks. er eurosentrisk, rasistisk, dehumaniserende etc. Han sammenlignet det med BMI-målet som også kan være eurosentrisk, dehumaniserende etc. Interssant nok tok han opp en av bøkene som Colin Ross har vært med på «Pseudoscience in biological psychiatry» (Jeg har tidligere skrevet et eget innlegg om en av bøkene til Ross som jeg har lest.)
Mange av oss kjenner trolig til Rosenhan-eksperimentet. Hvis jeg husker riktig møtte de opp i psykiatrien og sa at de hørte ordet «Thud!» og ikke noe mer, men mange av dem ble ikke skrevet ut før de tok imot medikamenter. Singh var skeptisk til at artikkelen «On being sane in insane places» fortsatt ligger publisert i Science, til tross for at det muligens var forskningsjuks involvert. Samtidig var det en vekker for psykiatrien og hadde det en positiv effekt med at de så at de måtte være mer konsistent.
Alt er ikke riktig i psykiatrien, men medisinske fag er i utvikling. Bare i sin egen karriere hadde magesår gått fra å være stressutløst til å være forårsaket av H pylori. Her ligger vi bare etter. Selv om man ikke vet hvordan ECT og litium virker, så vet vi at det virker [Rosenqvist i den siste boken sin forteller om noe av det samme etter at hun fortalte en jurist i helsedirektoratet at vi ikke vet hvordan medisinene virker, men måtte da sørge for å forklare at vi vet at det virker]. På samme måte som folk i India for 10.000 år siden kunne reise etter stjernene uten å vite noe om verdensrommet.
Han kom inn på at noen diagnoser er kulturelle. Han vitset med at i India betyr personlighetsforstyrrelse at du enten ender opp i politikken hvis du er smart, men i fengsel hvis du ikke er smart. Selv om det er variasjonen i noen diagnoser, så finner man noe felles på tvers av kulturer (han viste til inndelingene til hhv. Vedic, Hippokrates og Ibn Senna). Men kulturell attribusjon ligger kanskje i meningen.
Vi er fanget i en binær tenkning (nature vs. nurture, medisin vs. psykologi). Det er bare tull. Det er ikke sånn at hvis man brekker foten, så må man velge mellom kirurgi og fysioterapi, som regel vil man gjerne ha begge deler. Binær tenkning er for folk som ikke tåler kompleks tenkning.
Han viste oss også noe av skyggesiden til psykiatrien, folk som brant ihjel da en bygning brant opp og alle var lenket fast. En gang kom de over en gutt hvis føtter var spikret fast i treplankene! Det er korsfesting i det 21.århundrede. Dette skjer ikke bare i andre land, men kan også foregå i vestlige land i minoriteter ifølge Singh.
Singh tok så opp hvordan man kan håndtere anti-psykiatere (han brukte ikke flytdiagram, men jeg tenker det blir lettere å se det slik – jeg har brukt Nano Banana til å lage selve diagrammet):
Sing kom også med sine fem bud:
- Velg human nysgjerrighet over naiv forbrukerkultur, rigide ideologiske mål eller opphøyd paternatlisme.
- Vær stolt og høylytt, men alltid ydmyk
- Indre konflikter gjør oss svake utad
- Argumenter for at hele prosessen skal være robust, og ikke en del på bekostning av en annen.
- Forsvar profesjonen din; hvis du ikke gjør det, så vil heller ikke noen andre gjøre det
Til slutt kom han med en advarsel til oss. I 30 år har britisk psykiatri gjort mye feil i møte med minoriteter, så ikke gjør samme feil, så minoritetene slutter å tro på psykiatrien!
Psykiaterrollen fra et fastlegeperspektiv
Fastlege og tidligere LIS i psykiatri, Øyvind Stople Sivertsen skulle så legge frem sitt perspektiv på psykiaterrollen, både etter å ha vært LIS, men også fra hvordan han opplever samspillet med psykiatere her og nå.
Han begynte med å sitere fra en nokså nylig artikkel i Tidsskriftet «Har psykiateren abdisert?» av LIS i BUP Klara Døving, om at man ut fra film og skjønnlitteratur kunne få inntrykk av at psykiateren tidligere hadde høy status, mens når hun under studiet nevnte at hun vurderte psykiatri for en professor i indremedisin hadde han sett dumt på henne og sagt at det eneste som kunne vært verre var allmennmedisin.
Sivertsen er med som debattredaktør i Tidsskriftet, og mente at forholdet var 4:1 på debattinnlegg fra nevrologer og psykiater kontra andre spesialiteter.
Han tok opp hvordan det var å ta sykehusåret sitt i psykiatrien. Det var omtrent som at han henviste pasienten fra fastlegekontoret sitt på fredag, så fikk han den samme pasienten i behandling på poliklinikken på mandagen, og den eneste opplæringen han fikk var at han fikk høre at han var jo vant til å snakke med folk fra før. Dog er en forskjell på at man har langt færre pasienter i psykiatrien, og det kom frem tall som snitt på 2 pasienter/dag for offentlige psykiatere og 4 pasienter/dag for private [dog vet jeg ikke om for de offentlige om de her kun regner med «egne pasienter» da man som psykiater nokså ofte treffer andre enn dem man er hovedbehandler for, og personlig kjenner jeg meg ikke igjen fra tiden jeg var i poliklinikk].
Sivertsen påpekte det rare med da han ble bedt om ta «medisinvurdering», altså 15 minutters konsultasjon med en pasient han ikke kjente fra før med det formål å skrive ut en eller annen medisin.
Han lurte også på hvor det var blitt av psykiaterne i allmennpsykiatrisk poliklinikk. Som fastlege får han gjerne ukentlig ønske fra poliklinikken om at han skal gjøre en eller annen somatisk vurdering, og da lurer han på om psykiaterne har abdisert som klinikere. Og ikke var det utstyr for dette heller, ingen undersøkelsesbenk, ingen stetoskop eller vekt. [For DPS Solvang sin del (eller Vestre Agder DPS, poliklinikk Solvang, som det er nå blir mer riktig å si) så kjenner jeg meg ikke helt igjen i kritikken, selv om det kan en sjelden gang forekomme at vi ber noen ta en ting med fastlegen. Samtidig ligger ikke alltid forholdene til rette, og vi måtte mase i minst halvannet til to år før vi fikk eget EKG-apparat på DPS-en, og det står sammen med undersøkelsesbenken og vi kjøpte inn stetoskop, BT-apparat og vekt til samtlige leger for få år siden, istedenfor det ene settet vi delte på før].
Syvertsen pekte riktignok på en mulig forklaring, hvor det er blitt mange psykologer, men ofte få psykiatere, og man gjerne drukner litt i alle henvisningene internt på pasienter man skal se til som lege.
Ellers avsluttet han med en historie om hvordan en privatpraktiserende psykiater hadde bedt ham ta blodprøver, EKG og somatisk u.s. etter en privat ADHD-utredning, og han avslo dette.
Hva er en psykiater?
Da Reitan fikk ansvar for studieprogrammet for medisin ved NTNU måtte hun kikke på det, og hva studentene skal gjennom i løpet av årene. Hun gikk gjennom og tok opp at det er faktisk veldig mye vi har lært og kan. I tillegg skal vi gjennom turnustjeneste og stå i mange tøffe avgjørelser alene. Hun synes det er rart at hun kunne stå der 27 år og bestemme hvem som skulle sendes med helikopter og hvilke medisiner folk skal ha for å ikke dø, mens som 56 åring skal hun spørre et team om hun kan skrive ut benzo. [Hun poengterte at hun satte det her på spissen.]
Hun sammenlignet så med studieprogrammet på psykologi ved NTNU og hva de gjør i løpet av sine 6 år, og det er nokså annerledes enn oss. De har en annen metode (1.året) og mens de har praksis siste året, så kastes medisinstudentene ut med pasienter tidlig i forløpet. Psykologforeningen skriver også om hva en psykolog er og hva vedkommende ikke er, og skriver da at de ikke er leger; og at en psykiater er en lege som har videreutdanning i psykiske lidelser og kan skrive ut medisiner. Hun har ikke lyst til at psykologforeningen skal definere hva hun skal være! Hun ville også få frem at hun ikke hadde noe imot psykologer, heller tvert om og har to nære familiemedlemmer som er og skal bli det, men poenget er at vi har hver våre fagfelt. (Dog kan pasientforeningene bli litt forvirret når søsteren publiserer om medikamentfri behandling av psykose, mens hun selv publiserer om medikamentell behandling av psykoser.)
Vi har hver våre metoder, og mens psykologene kanskje er mer akademisk anlagt, så er legene ofte mer anlagt som håndtverkere. Jeg går ikke i detalj på hennes utdyping her, men hun var opptatt av leger skal jobbe som leger, som seg selv og ikke som andre og da blir det tverrfaglig. Tverrfaglighet er ikke at alle gjør det samme, det er ufaglig!
Nå har jeg fordypet meg litt i detaljene ettersom jeg skriver mye fra foreningen, og det blir mye oppramsing av hva som skjer under foredragene. Men hvis jeg skal oppsummere det jeg satt igjen med etter å ha hørt på Reitan, så handler det om å ta tak psykiaterrollen og jobbe som leger som er spesialister i psykiatri, og ikke som psykologer med forskrivningsrett.
Årsmøtet i Norsk Psykiatrisk Forening (NPF) 2026
Man kan si enkelte ting om årsmøtet, men særlig spennende var det ikke. Når det ikke kommer frem noen uenighet er det heller egentlig ikke så farlig med formalia rundt stemmerekkefølge og frister for forslag. Men som vi vet fra nyhetsbildet nå, at det som har fremstått som robuste demokratier lett kan gå i utforbakke mot maktsentralisering, så er det viktig å ha formalia på plass også om alt ser fint ut nå. Som tidligere medlem av et politisk parti og tidligere deltager på diverse årsmøter i den regi, så synes jeg det ble noe rot med formalia. I tillegg undret jeg meg over at styret ikke stemte og ble hverken telt opp som for, imot eller avholdende (står det noe i vedtektene om dette?). Men dette er folk som stiller opp frivillig, og enkelte folk fra salen fikk utløp for sin vilje til å påpeke feil (riktignok med rette), og så var det god stemning etterpå. Litt tekniske problemer gjorde også at valget kom etter vedtektsendringene, men vi fikk slått fast at vedtektsendringer vedtatt på dette årsmøtet er gyldig etter årsmøtet er over, så valget gikk etter de gamle reglene.
Men så var ikke valget noe særlig spennende heller, for det kom aldri en eneste motkandidat til noen av valgkomiteens innstilling. Dog i politikken regnes det som at valgkomiteen har gjort en utmerket jobb hvis det ikke kommer motforslag, at de har truffet årsmøtets vilje med sine innstillinger. Det som heller kom frem er at det er nokså åpent for å engasjere seg i NPF, og da er det bare å ta kontakt med valgkomiteen tidlig. Vi trenger folk til å engasjere seg. Og det var mye engasjement å spore hos kandidatene som presenterte seg, så jeg har stor tro å at alle som deltar og ble valgt inn i disse komiteene vil gjøre en god jobb videre.
Litt greit var det å høre om hva styret har holdt på med det siste året, men hvis du vil vite mer om det er det bare å lese årsmeldingen.
Mørke hemmeligheter – fenomenforståelse, diagnostikk og behandling av skadelig seksuell adferd hos voksne
Anne Wold er vel eneste psykiater i Norge som jobber fullt ut med å behandle pasienter som har fremvist eller er i fare for å fremvise skadelig seksuelle atferd. Tilbudet de driver er enn så lenge et tertiærtilbud, og det er gjerne knyttet til SIFER-miljøene. Hver helseregion har et helsetilbud til personer med fare for å begå seksuelle overgrep.
Spesialpoliklinkken Wold jobber på ble opprettet i 2020 og dekker Helse Sør-Øst. Målet er å forebygge seksuelle overgrep. WHO har definert seksuell vold som en folkehelseutfordring og behandling rettet mot utøvere av seksuell vold har vært manglende. 50% av mandatet er kriminalitetsforebygging og resten av mandatet er å hjelpe folk til å leve gode liv uten å skade andre.
De har også opprettet et kvalitetsregister for seksualovergrepsrelatert problematikk (KvaSO) i 2022, og får samtykke av omtrent halvparten av pasientene, så de begynner å få litt data i dette registeret. Mye av det hun refererte til i undervisningen var hentet fra KvaSO-rapporten 2023-2024.
De driver tre ulike behandlingsnivåer, dog det midterste (for dem som faller mellom stolene til de to andre) finnes ikke i alle helseforetak:
- BASIS (behandling av seksuallovbruddsproblematikk i spesialisthelsetjenesten) er det som har eksistert lengst. De har et samarbeid med BASIS-fengsler som screener innsatte og plukker ut dem med høy risiko for tilbakefall. Disse henvises ordinært til spesialpoliklinikken, men det er et frivillig tilbud. Psykologene ambulerer og reiser ut til fengslene.
- Det Finnes Hjelp er et tilbud til dem som ikke er dømt for seksuallovbrudd, men opplever at de er til fare for å kunne skade andre. De kan ta kontakt direkte uten å gå via henvisning, og blir dermed et lavterskeltilbud. Siden dette startet i 202 har 413 pasienter fått et tilbud på landsbasis. Det er stort sett bare menn, de fleste i alderen 18-40 årene og ellers hele spekteret i samfunnet vårt.
- Ny Kurs er «mellomtilbudet», de er gjerne domfelt, men ikke vurdert med så høy tilbakefallsfare at de får tilbud i BASIS. Det er et behov for tilbud her også. Det er en blandet gruppe.
Wold fortalte om kvalitetsregisteret og viste litt om det de har publisert i årsrapporten, men jeg går ikke i detalj der på hva hun la frem. Videre snakket hun om fenomenforståelse og diagnostikk, og det kan være vanskelig å vite hvilke diagnoser man skal bruke i ICD-10. Det er gjerne i kapittel F65, men noen av disse diagnosene (eks. fetisjisme) ble tatt ut under en norsk revidering. Når ev. ICD-11 tas i bruk kan man gå fra parafili til parafil forstyrrelse. De kunne tenke seg å ta i bruk ICD-11 fordi der har man gått fra å diagnostisere en avvikende seksuell interesse i seg selv til å kun diagnostisere når det fører til eget lidelstrykk eller skade på andre. Videre fortalte hun om komorbiditet og diagnostisering og ulike aktuelle diagnoser. Utfordringen er at vi kan se ut til å bruke diagnosene ulikt vårt naboland Sverige.
Behandlingen handler om tilpasset samtaleterapi (CBT, MI, skjematerapi mm) og de bruker noe som heter Good Lives-modellen (GLM) og bygger på Risk-Need-Responsitivty (NRN)-prinsippene. Her driver de faktisk med konverteringsterapi, og de måtte få et unntak inn i loven når forbudet mot konverteringsterapi kom, for dette er skadelig atferd.
Medisiner er lite brukt i Norge mot dette. SSRI brukt for sine seksuelle bivirkninger kan bli prøvd ut. I Sverige var kjemisk kastrering oppe i Riksdagen, og selv om det ikke er så aktuelt i Norge i dag, så følger vi med på utvikling i Sverige.
Mot slutten kom hun inn på hvordan vi i salen – psykiatere og LIS i psykiatri – skulle snakke med pasienter om seksuelt avvikende atferd. Wold tenker at et ikke er verre å spørre om dette enn å spørre om selvmord (som man reagerte på i 2008 da det kom i retningslinjene at man skulle spørre om det). Kanskje får vi et svar som gjør at vi kan gå videre.
Erfaringer fra Gaza
Peter McGovern og Ruth-Kari Ramleth har jobbet med Norwac og jobbet med kollegial støtte til hjelpearbeidere som organisasjonen sender til Gaza. De kom ikke til å snakke så mye om selve krigen i Gaza i seg selv (vi fikk høre Mats Gilbert på ISPS-konferansen ifjor om dette).
NORWAC er en humanitær hjelpeorganisasjon. Det meste av støtten kommer fra UD (eneste formelle donor), men også fått mye privat støtte etter krigen brøt ut i Gaza. Alle som jobber i NORWAC har sin hovedstilling i norsk helsevesen, men leier også inn utenlandske medarbeider. NORWAC ble etablert i 1982 og har holdt på lenge og har derfor etablerte nettverk.
Ramleth viste oss et bilde hun tok i Gaza 4.oktober 2023. Hun var da veldig oppløftet da de hadde bygget nytt psykiatrisk sykehus og egen avdeling for barn og unge. Hun minnet oss på at dette er folk som har bodd i ordentlige hus før krigen brøt ut, og ikke folk som er vant til å bo i teltleire.
Etter at krigen brøt ut reiste de ut mens de lokale samarbeidspartnerene ble igjen. Men det ble en kollaps i systemet. Også enkelte lokale samarbeidspartnere reiste også ut. Å være den som reiser ut og kjenne på det, gjorde henne kanskje bedre forberedt på jobben med å forberede andre som skal reise ned der. NORWAC hadde god logistikk da de har vært til stede der i 40 år, og kunne derfor komme tidlig i gang.
De måtte være nøye med hvem de rekrutterte inn. Var folk forberedt på hva de kunne forvente eller ikke? De kalte inn folk som meldte sin interesse til refleksjonssamtaler for å sammen tenke litt høyt rundt ulike dilemmaer som kan oppstå. Å få kirurger til å bli innkalt til refleksjonssamtale med psykiatere kan man tenke seg ikke er så lett i starten, men de fikk gode tilbakemeldinger etterpå. De tror også de har forhindret en del etterpå-trøbbel, og også gjort det lettere å ta kontakt underveis eller etterpå.
Over 20 kirurgiske team har reist ned siden 2020. Men hva er det disse teamene eksponeres for? Det var flere som tidligere har jobbet i krigssituasjoner (eks via Leger uten grenser) som ble sjokkert over det de så i Gaza. Det var pasienter de normalt ville ha reddet som nå døde, og bomber som falt mens de opererte.
De hadde også tilbud til pårørende her hjemme til dem som reiste ut. Det var vbhov for strukturert støtte både før oppdrag, under oppdrag og etter hjemkomst.
Hjelpearbeidere i GAza kommer inn i en slags boble når de kommer ned der nede, hvor man føler seg «Gaza-trygg», og må da ikke glemme de hjemme. De visste at internasjonale hjelpearbeidere foreløpig ikke er blitt drept, og det kunne også trygge dem. Det er ikke patologi, men en adaptiv respons til en unormal situasjon. Nesten lettere å være der når det er full krig, mens når det er rolig («våpenhvile») kan man ikke holde seg i ånde hele tiden. Man føler umiddelbart på en «belønning» av å være der, fordi man merker så klart at man er veldig nyttig, og da står man gjerne i konflikt med ektefelle, barn og arbeidsgiver; viktig å avklare med familien før man reiser.
De kom inn på andre teamer som at det er mye gruppedynamikk som utspiller seg under stress. Et annet poeng er at det ikke skal komme politisk innhold for dem. Mange kjenner på at de burde sagt noe mer, men det er ikke forenlig med å jobbe i NORWAC og være politisk.
De viste oss et bilde fra Gaza mars 2026 – hva kan vi gjøre nå? De har gått fra kompetansebygging til akutt og tilbake til kompetansebygging. De sender inn team fortsatt, og viktig at de sendes inn for å kunne beskrive virkeligheten der inne, for det kommer de fleste nordmenn til å glemme når denne krigen går over.
