(Som tidligere advarer jeg om at jeg kan ha misoppfattet og finne på å feilsitere folk på konferansen. Jeg er ikke journalist, men skriver dette innlegget som ordinær deltager på konferansen.)
Så er vi i gang igjen med veka, en hel uke med faglig påfyll og oppdatering. Jeg tror ikke jeg har vært på psykiatriveka siden 2017, i hvert fall da jeg skrev fra veka sist. Det har vært travelt på jobb og travelt privat, og jeg har ikke fått prioritert veka. Nå er vi tilbake igjen på Radisson Blue Scandinavia i Oslo, samme sted som jeg var på psykiatriveka første gang i enten 2012 eller 2013. Det var før jeg begynte å skrive fra konferanser på bloggen.
Hvis dere ser litt bakover i bloggen, så er det flere konferanser hvor jeg gjerne ikke har fått skrevet fra alle dagene, da det etter hvert ble litt mange detaljer fra innleggene og jeg brukte så lang tid på å skrive i ettertid at jeg ga opp å å fullføre. Så denne gangen har jeg tenkt å gå tilbake til røttene, dvs. Affektiv nevrovitenskap-konferansen og den første traumekonferansen i 2015, hvor jeg bare tok notater uten å tenke på bloggen, men valgte etterpå å legge dem ut for å dele dem. Så ikke regn med å få like mange detaljer som vanlig. Kanskje er det like greit. Det skal være en fordel å faktisk delta på konferansen også. Psykiatriveka er en god anledning til å treffe andre psykiatere i Norge, og jeg har valgt å prioritere å få vært litt sosial også. Så for å si det på nynorsk – without further ado – her er rapporten fra dag 1 på psykiatriveka 2026!
Hilsen fra helseministeren
Konferansen ble i år åpnet av helseminister Vestre, men rett før han slapp til kunne Morten Selle (langvarig medlem av arrangementskomiteen og kjent fra Dagsrevyen ifbm pavevalget) – eller kanskje det var Nora Vaag Miller som sa det? – fortelle oss at Psykiatriveka nå hadde 20 års-jubileum etter å ha første gang blitt avholdt i Trondheim,
Vestre begynte med at vi har verdens beste helsetjeneste, men det er likevel en del utfordringer og viste bl.a. til økning i henvisninger, at vi vil få mangel på helsepersonell etter hvert og vi har en forventningsøkning. Han nevnte at Helseforetakutvalget kommer med en rapport til høsten. Det er ønskelig å jobbe med mer sammenhengende tjenester, kortere ventetid, digitalisering (eks. selvhjelpsverktøy), økt valgfrihet og at folk skal ha lyst til å jobbe i helsevesenet.
Han kom også inn på «Prosjekt X» i Østfold hvor de bl.a. skal jobbe med å få ned ventetiden til 14 dager for behandlingsstart. Han viste til at nedbyggingen i psykiatrien nå har stoppet og det er sendt ut melding til helseforetakene at de skal øke kapasiteten.
Når det gjelder å nå ut til dem som trenger hjelp viste han til FACT-teamene som gode tilbud. Samtidig er det dumt at noen kommuner ikke tar seg råd til det, og at bosted da skal bestemme om du skal ha dette tilbudet eller ikke. Han synes også at det er meningsløst at kommune og sykehus sender faktura til hverandre (hvordan han vil løse akkurat det konkret kom han ikke inn på). Vestre sa han har en forpliktende ambisjon om at alle landets innbyggere bør ha tilgang til kunnskapsbasert førstelinjetjeneste.
Han kom inn på at vi må henge med i AI-utviklingen og ikke overlate dette til private – gjerne amerikanske – aktører. Vi må være med og utvikle dette selv. Til slutt kom han litt inn på den nye tvangslovgivningen som trer i kraft 01.juni i år, før han ønsket oss lykke til med veka.
Åpningsforedrag ved Thomas G. Schulze
Thomas G. Schulze er kommende leder for Verdens psykiatri-forening (WPA) som er en paraplyorganisasjon for de fleste psykiatriforeninger rundt om i verden, inkludert Norsk Psykiatrisk forening. (I 2016 fikk vi høre daværende leder Dinesh Bhugra som jeg har skrevet om tidligere.) Schzulze er professor både i München og New York og forsker på genetikk i psykiatrien, særlig knyttet til bipolare lidelser og effekten av litiumbehandling. Dette er noe sentrale fagmiljøer i Oslo også har vært aktiv inne i.
Etter å ha hilst på forsamlingen på noe som hørtes litt svensk ut, fortalte han oss om WPA, dets ambisjoner og sine egne ambisjoner for WPA. Med alle underorganisasjonene samler foreningen nå 250.000 psykiatere over hele verden. De ser på FNs utviklingsmål når de skal se hvilken vei de selv skal gå. Over en milliard mennesker sliter med psykisk helse, men bare 2% av ressursene går til det.
WPAs handlingsplan for 2023-2026 så på tre ting for å jobbe mot bedre helse. Implementering av evidensbaserte terapier, fremme mental helse og hindre psykisk lidelse, og jobbe for sunn livsstil. Han snakket om EDIT-prinsippene som går på likhet på tvers av kjønn, alder og etnisitet (equality), utvikling fra barn til ungdom og videre (developmental), inkludering av underrepresenterte grupper og transkulturell bevissthet og perspektiver.
WPA har mange undergrupper (sections) som jobber med ulike ting, og det var viktig for ham å dra disse i gang igjen. Tidligere har han jobbet som «secretary of scientific section». Samtidig reduserte han antall grupper fra 73 til 64(?). Noen grupper var der mer for tradisjon, litt som polyfarmasi hvor vi legger til flere legemidler uten å fjerne de gamle.
Han fortalte optimistisk hvordan man i utviklingsland kan ha små stipender på f.eks. 5000 USD, og det kan være nok til å sette i gang forskningsprosjekter. Videre viste han hvordan de jobber med å utvikle psykiatrien rundt om i verden, f.eks. hjelpe å dra i gang regionale konferanser. De har også et utveksligsprogram for ferske psykiatere.
WHO har vært skeptisk til ECT og også hatt artikkel i Lancet om dette, og WPA jobber med et motsvar (WPA har tidligere uttalt seg om ECT).
Psykiatriens forventningsavklaring
Overlege i FACT ved Nydalen DPS, Andreas Malkomsen, kjenner jeg bare til fra tidligere som forfatteren av boken «Hva er poenget? – Om meningsløshetens psykologi og eksistensielle samtaler«. Han lagde en personlig ramme rundt innlegget sitt der han presenterte hvordan han begynte som ung LIS i psykiatrien med stor tro på å fikse alt, som en Akilles i psykiatrien. Etter å ha lest Akilles skjønte han at han var en tragisk helt, og ser nå heller renessansemennesket Leonardo da Vinci som et bedre ideal.
I Norge bruker vi 20% av ressursene på psykiatri, langt mer enn mange andre land. Men er psykiatrien i en forventningskrise? Det er tre måter å jobbe med forventningsgapet på, enten å øke ressursene, øke effektiviteten eller redusere forventningene. Men hvilke forventninger kan vi jobbe med. Hva er urealistisk? Nullvisjon for død, ingen uhelbredelige tilstander, ingen behandlingsbegrensninger, mulighet for individuelle samtaler over år og langvarige medikamentfrie forløp kan være noe av det. Men kanskje må vi også være litt urealistiske hvis vi skal holde ut som en LIS-lege han anonymt refererte til hadde vært inne på.
Han kom inn på ADHD-debatten mellom Lars Lien og bl.a. noen leger i Kristiansand. Men hva handler debatten egentlig om? Er det målet med behandlingen? Hvilke metoder vi bruker? Hvem som har ansvaret? Eller er det hvordan vi definerer behovene? Han var inne på at det kanskje også var viktig å fange opp underbehandling noen ganger, selv om overbehandling ofte snakkes mest om (han tenkte ikke spesifikt på ADHD her, men selv tenkte jeg her på Bjarne Hansen som var opptatt av at OCD-pasientene i Norge skulle få den mest effektive behandlingen). Men jo mer ambisiøse mål vi setter oss, dess flere får behandling. Skal flere ta universitetsutdanning, så må vi kanskje gjøre noe med terskelen for ADHD-medisinering (vet ikke om han prøvde å provosere noen her).
Malkomsen fortalte at han gjorde en undersøkelse sammen med Jan Ivar, hvor han intervjuet klinikere om hva som kunne være målene deres for behandling. Det kunne sprike fra å forholde seg til ICD-10 og få symptomer ned på et visst nivå, til å få folk ut i jobb og bedre funksjon, ev. få hjelp til å finne mening i livet og leve mer autentisk.
Det går an å tenke seg ytterpunkter mellom å tenke at man skal kurere og å hjelpe folk til å leve bedre liv. Samtidig finnes det et «nok-punkt» hvor man må tenke at man har prøvd nok, og kanskje heller bør fokusere på palliativ psykiatri (som Malkomsen har skrevet om i Tidsskriftet). Men da kommer det gjerne tre forskningsspørsmål opp:
– Hvordan kan vi gjøre behandlingen mer effektiv?
– Hvor er nok-punktet? (Når er det nok tiltak, at det ikke nytter mer)
– Hva gir pasientene mening og livskvalitet?
Mens de fleste forsker på de første spørsmålet, er det mindre forskning på de to andre punktene.
1.000-kroners-spørsmålet i FACT er «jobber vi kurativt nå, eller jobber vi palliativt?». Jobber vi kurativt for færre psykosesymptomer, bedre kosthold/døgnrytme og arbeidstrening? Eller jobber vi med å få dem til å klare å spille data og trives i livet sitt? Har vi forsøkt i 20 år å behandle, så bør vi kanskje skifte gir.
Men det som er 10.000-kroners spørsmålet i FACT er «hvis vi jobber palliativt, hvofor gjør vi det?» Hva har vi forsøkt å gjøre kurativt? Er det mye kurativt som vi ikke har prøvd? Har vi lagt vedkommende inn og prøvd ut Leponex-behandling? Palliasjon kan bidra til å få oss til å fokusere på det kurative (har vi prøvd alt?) og fokusere på det palliative i seg selv.
Et annet poeng han kom inn på er at det forskjell på effektivt for pasienten og kostnadseffektivt. Pasienter kan ha god nytte av langvarig behandling selv om vi når marginal nytte dess lengre tid vi behandler. Her siterte han en artikkel fra 2008: «Short-term therapies produce benefits more quickly than long-term psychodynamic therapies but in the long run long-term psychodynamic psychotherapy is superior to short-term therapies.» (Knekt et al 2008).
Det er mange måter å være psykiater på. Man kan være mekanikeren som skal fikse folk, man kan være personlig trener som veileder folk til hvordan de skal bli bedre, eller man kan bli en slags åndelig veileder. Fra å være «helten» kan man gå i motsatt retning og tenke at «psykiater er en lege som kan hente i barnehagen». Malkomsen tenker at vi må gå for en mellomting og at psykiateren må være litt som renessanse-mennesket som kan mye om mangt, og dermed har mulighet til å se sammenhenger som andre ikke ser.
Psykiatrisk epidemiologi
Etter Malkomsen var det professor Martin Tesli sin tur, og han skulle snakke om psykiatrisk epidemiologi med klinisk nytteverdi. Han tok opp at Norge tidligere har hatt pionerer som Ørnulv Ødegaard (1901-1986) og Einar Kringlen (1931-2025). Ødegaard var han som fant ut at norske utvandrere til Minnesota hadde større rate for innleggelse på sykehus enn nordmenn i Norge, og mente at dette sannsynligvis skyldtes negativ seleksjon, at de som valgte å reise ut var sykere enn øvrig befolkning i Norge (Emigration and Insanity 1932). Kringlen skrev avhandling om arvelighet og psykose ved å se på tvillinger.
Norden har et fortrinn fremfor mange andre land i verden med gode registre på befolkningen. Samtidig ligger Norge bak Danmark og Sverige, men vi er på vei tilbake med flere registre, f.eks. legemiddelregistre, norsk pasientregister (NPR) med flere. Det å koble sammen flere av disse registrene er særlig verdifult.
Jeg går ikke gjennom alt Tesli gikk gjennom her, men det er laget noen nye registerkoblinger den senere tid som er særlig nyttige: SOC-MENT (sosial ulikhet og psykisk helse), PsykLink (somatisk samsykelighet og psykiske lidelser) og ForenPsych (vold og psykiske lidelser). Han viste hvordan vi kan bruke disse samkjørte registrene til å finne sammenhenger og viste til data de ennå ikke har publisert om hvordan ruslidelser, psykose, personlighetsforstyrrelser eller ulike kombinasjoner av disse gir ulike risiki for vold.
Et annet poeng er å se på de faktiske tallene når man snakker om ting i norsk offentlighet. F.eks. er det snakk om at det er stadig flere som sliter med psykisk lidelse, mens han viste tall at økningen (hadde data her for kvinner) særlig var på PTSD og ADHD. Det er viktig å vite hva vi snakker om, og da trenger vi de riktige tallene. Han viste også til studentundersøkelsen hvor det kom frem mye psykisk uhelse hos dagens unge, men at det er viktig å sammenligne med andre tall.
Han var etter mitt syn nokså optimistisk mht å få datamodeller til å predikere voldsrisiko, og viste til OxRisk som er fritt tilgjengelig på nettet og blant annet kan si noe om statistisk risiko for voldsutøvelse. Han viste til problemer med at noen kartleggingsverktøy vi bruker i dag enten kan være korte og kreve mye skjønn (V-RISK-10) og andre kan være veldig omfattende (HCR-20).
Et poeng han hadde var at en ting er å lage datamodeller, men det må også gjøres feasibility-studier i klinikken for at vi skal kunne ta det inn. Kanskje (ifølge Tesli) kan modellene noen ganger gi bedre prediksjon enn klinikeren, men det er ikke tenkt slik at det er et dataprogram som bestemmer om noen skal få permisjon eller ikke.
Å legge slike verktøy inn i en app kan være problematisk fra personvernhensyn. Helst ser han for seg at det kommer inn i EPJ (som f.eks. DIPS – han nevnte ikke Helseplattformen). Han viste også til samarbeid med Vidd Medical, et norsk AI-selskap som gjør at de kan styre unna de amerikanske selskapene og ha mer kontroll.
Mot slutten kom han inn på at han hadde fått på plass en egen forskningsgruppe for psykiatrisk epidemiologi, og hadde en oppfordring til at psykiaterne i denne situasjonen ikke må være femte hjul på vognen, men ta tømmene og ta kontroll på dette (Tesli 2023).
Hvordan kan genetikken endre psykiatrien?
Siste plenumsforedrag for dagen (og siste foredrag før lunsj!) var det overlege og forsker Olav Smestad som skulle snakke om genetikk og psykiatri. Vi vet at psykiske lidelser har høy grad av arvelighet og derfor er det interessant med genetikk, selv om miljøfaktorer spiller en stor rolle.
Smestad kom inn på GWAS-studier og selv om 99,9% av genene er felles for alle mennesker, så er det omtrent 10 millioner genvarianter med to eller tre varianter. Det har vært en voldsom utvikling av antall genvarianter man har kartlagt og han viste oss plansjer fra 2005 og frem til i dag hvor det har eksplodert. Utfordringen er derimot å knytte disse genvariantene til klinisk relevans.
Noen sykdommer kan skyldes én genvariant, men de fleste sykdommer som psykiske lidelser har en polygen struktur. Det finner man også i somatikken. F.eks. har alle en viss risiko for høyt blodtrykk, men det varierer og påvirkes av mange andre faktorer, og slik er det også med psykiske lidelser.
For schizofreni er det f.eks. 300 genvarianter, og det er gjerne gener som påvirker nevroner og knyttet til ulike hjerneområder. Samtidig er det gjerne slik at ett gen gjerne kan være knyttet til flere ting, og han sammenlignet det med safran på kjøkkenet som kan brukes både til lusekatter og paella. Samme gen kan kanskje påvirke både schizofreni-risiko, bipolar-risiko, intelligens og kreativitet. Det kan også være mye overlapp på risikogener mellom ulike lidelser, eks. er det en korrelasjon på 0,7 mellom bipolar lidelse og schizofreni (omtrent som for Mb.Crohn og ulcerøs kolitt), mens PTSD og depresjon har en korrelasjon som nærmer seg 1! Men selv om samme gener gir økt risiko for f.eks. både schizofreni og bipolar lidelse, så er det ikke slik at de gir samme risikoøkning for begge lidelser. Et annet poeng var at genetisk risiko for psykisk lidelse også kan være knyttet til f.eks. persolighetstrekk og kreativitet. Det kan kanskje forklare hvorfor vi har disse genvariantene. Det er også overlapp mellom psykisk lidelse og somatisk lidelse noen ganger, som f.eks. schizofreni og epilepsi (Smeland et al 2025).
Smeland stilte spørsmålet om genetikken kan lede til persontilpasset psykiatri. Kan man ta en gentest og sammenligne med data fra genetiske studier? Alle har en polygen score, og de fleste vil ligge rundt 50-persentilen. Problemet er at selv de med svært mange genvarianter har gjerne begrenset risiko for lidelse, f.eks. om du nærmer deg polygen score mot 100-persentilen vil prevalensen fortsatt bare ligge på 11% for hjerte-kar-sykdom. Konklusjonen er at det i dag har liten klinisk nytteverdi med polygen testing (schizofreni kan ha 1% i den generelle befolkningen og kanskje 13% i høyeste risikogruppe). Men for enkeltgener (han nevnte her DiGeorges syndrom) kan det ha nytte å sjekke gener.
Men kanskje det å kombinere polygen score med kliniske risikofaktorer, så kan det kanskje bli noe som er mer klinisk nyttig. I USA er det private klinikker som gjerne lager 20-30 embryoer, og så kan foreldre velge den genetiske profilen de ønsker mest. Det er så klart tydelig etiske utfordringer her.
Smeland tok opp at formålet med forskningen ikke er å redusere mental lidelse til genetisk variasjon. Vi vet veldig lite om hvordan den genetiske variasjonen samspiller med miljøfaktorer, men kanskje kan vi skille ut genetiske variasjoner når vi forsker på miljøfaktorer. Mot slutten anbefalte han boken «The Gene» av Siddhartha Mukherjee, som kanskje er best kjent for boken sin om kreft.
Parallellsesjoner
Etter lunsj var det parallellsesjoner, men jeg kommer ikke til å gå i detalj her, for skulle jeg skrive om alt jeg hører om på psykiatriveka vil jeg ikke få tid til å være særlig sosial, og det er også et av formålet med veka, at man kan treffe psykiatere fra andre deler av landet. Men jeg vil nevne kort om hva jeg hørte om i sesjonen om biologisk psykiatri.
Solveig Klæbo Reitan hadde et foredrag hvor hun minte oss på at vi var leger og ikke bare psykiatere. Hun minte oss på alt vi lærte om på studiet, og som er viktig å kunne når vi skal utelukke en rekke differensialdiagnoser (epilepsi, hjernetumor/-metastase/-blødning/-infarkt, delir, rus, tyreotoksikose med mer). Det er viktig å utelukke dette før vi konkluderer med psykose og behandler det som det.
Videre var det også presentasjon av mye forskning på biologi og psykiatri, og da gjerne temaer som cytokiner, interferoner o.l. Det var også studier hvor man bruker anti-inflammatoriske legemidler adjuvant til antipsykotika (kan være uetisk å prøve uten antipsykotika), og selv om det kanskje kan være noe effekt av aspirin og rituximab, så skal vi ikke gå hjem fra konferansen og behandle folk med dette før vi får klarere data. Det var flere spennende innlegg, men også mye detaljer og behov for oppfriskning av immunologien, så jeg velger å ikke skrive om det, og heller fokusere på å fortelle videre fra tirsdagen, dag 2 på veka.
