Forskjell mellom versjoner av «Elektrokonvulsiv terapi»

Nåværende revisjon fra 11. aug. 2015 kl. 09:53

Elektrokonvulsiv terapi (ECT) (engelsk: Electro Convulsive Treatment (ECT) - på norsk elektrisk krampebehandling) kalles ofte for elektrosjokk i norsk dagligtale. Meget forenklet kan man si at man lager et kunstig epileptisk anfall ved å gi et elektrisk støt gjennom hodet til pasienten mens pasienten er i narkose.

• Les kortversjon om ECT på Store Norske Leksikon om ECT (artikkelforfatter: Ulrik Malt).
• Les på Norsk wikipedia: artikkel om ECT.
• Les på engelsk wikipedia: artikkel om ECT.

Det finnes veldig mye informasjon på behandlingslinjene til Sykehuset Innlandet:

• Behandlingslinjer om ECT

Praktisk gjennomføring

Vurdering av indikasjon og kontraindikasjoner

Før legen tar opp ECT som en mulig behandlingsform bør man gjøre seg opp en mening om det er indikasjon for behandlingen. Kort oppsummert kan man si at ECT har bedre effekt på bipolare (manisk-depressive) tilstander enn psykose og virker bedre på depresjon med psykose enn depresjon uten psykose. En del depressive med katatone tilstander kan også ha god effekt (f.eks. hos eldre pasienter). De fleste kontraindikasjonene mot ECT handler om hvorvidt pasienten er i stand til å tåle den kortvarige narkosen, eller om det ville bli en altfor stor risiko for pasienten (f.eks. ved hjertesykdom).

Informasjon og samtykke

Før ECT gjennomføres er det helt nødvendig at pasienten og pårørende informeres godt og at pasienten samtykker til behandlingen. ECT kan aldri gis mot pasientens vilje uansett pasientens tilstand (det er noen som hevder at det kan gis i helt ekstreme tilfeller på vital indikasjon der det er helt umulig for pasienten å kunne gi sitt samtykke samtidig som man anser det som livreddende behandling). I motsetning til tvangsmedisinering som kan gis til alvorlig sinnslidende uten sykdomsinnsikt, så er det ikke mulig med ECT. En av grunnene til dette er at ECT er en omstridt behandlingsform. Før ECT bør ansvarlig lege få et skriftlig samtykke fra pasienten som skal til ECT-behandling.

Forberedelse til utførelsen

Dersom det er bestemt at pas. skal få ECT og pas. har samtykket kan man starte forberedelsene. Man må gå gjennom medisinlisten. Her iblant er det viktig å slutte med benzodiazepiner (sobril, vival etc) før behandling og innsovningstablett (imovane/stilnoct) skal ikke gis natten før ECT. Natten før ECT-behandlingen må pasienten faste. Han/hun skal heller ikke røyke. Man bruker gjerne atropin forut for narkosen for å ikke få for lav hjerterytme (bradykardi) og det hemmer samtidig også spyttproduksjonen.

Anestesi

Pas. skal sove under hele prosedyren og vil derfor ikke merke noe til selve behandlingen. Dette gjør anestesilegen med å bruke et sovemiddel, som f.eks. propofol. Deretter gir man et muskelavslappende medikament (f.eks. curacit) som gjør at de fysiske krampene (ristingen i kroppen) ikke blir så sterk, da det er "krampe i hjernen" (les: utslag på EEG-måling) man først og fremst er ute etter.

Elektrisk stimulering

Det finnes forskjellige måter å velge ut korrekt behandling på. Noen steder prøver først å finne krampeterskelen. Andre velger å begynne på en styrke justert for pasientens alder (dess eldre pasient, dess høyere strømstyrke for samme effekt). Etter at støtet er gitt får pas. gjerne et synlig krampeanfall (men ikke alltid) samtidig som man registrerer elektrisk aktivitet i hodet gjennom EEG-lignende måling. Målet for behandlingen er å gi et anfall som varer lenge nok til at man får effekt, samtidig ikke lengre enn nødvendig slik at man får færrest mulig bivirkninger. Et sted mellom 30 og 60 sekunder regnes som vellykket for enkelte protokoller. Andre faktorer som f.eks. om man har et anfall som avslutter brått (Postictal supression index, PSI) regnes også som et mål på mer vellykket behandling.

Etter behandling

Etter behandlingen må pas. overvåkes av anestesipersonell til vedkommende begynner å puste selv. Dette skjer kun få minutter etter behandlingen da narkosen ikke er mer enn nødvendig. Pas. må så passes på til de våkner helt opp, noe som normalt skjer på under en time.

Videre forløp

En vanlig behandlingsserie er gjerne 6 til 10 ganger. Det er viktig at pasienten følges av en lege under behandlingen for å følge utviklingen. Det er meget sjelden alvorlige komplikasjoner til behandlingen.

Indikasjoner for ECT

Man viser her til artikkel fra Sykehuset Innlandet, og teksten under er hentet etter gjennomlesing av dette dokumentet.

Særlig er det aktuelt med ECT ved alvorlig depresjon enten med psykose eller katatone tilstander. ECT har den fordelen ved at det ofte forkorter sykdomsforløpet ved alvorlige depresjoner i forhold til annen behandling.

ECT gis i Norge bare til voksne. Det er ikke anbefalt i internasjonale retningslinjer å gi ECT til barn og ungdom selv om det meget sparsomme og sporadiske bruken ser ut til at det har omtrent samme virknings- og bivirknignsprofil som for voksne. Graviditet er ikke absolutt kontraindikasjon for gravide, og i noen tilfeller kan det være å foretrekke fremfor legemidler. Dette må i såfall vurderes nøye i fellesskap mellom ECT-lege/psykiater og gynekolog.

Der hvor ECT kan vurderes som førstevalg:

• Når behovet for rask effekt er av stor betydning (alvorlighetsgrad)
• Når ECT er tryggere enn andre behandlinger (eks. graviditet, amming)
• Når god effekt er sannsynlig (tidligere god ECT respons)
• Når ECT åpenbart er pasientens første valg

Der hvor ECT ansees som andrevalg:

• Når pasientens tilstand har kjent ECT respons og pasienten ikke har hatt effekt av annen behandling
• Når bivirkninger av andre behandlinger er uakseptable
• Når pasientens tilstand forverrer seg slik at det er behov for rask respons

I tillegg kommer pasientens ønske inn som en faktor som må vurderes. Hvis pasienten selv ønsker ECT kan det gis selv om et ikke er førstevalg. Er pasienten imot ECT kan det ikke gis (med unntak av ekstremt sjeldne tilfeller hvor man kan avverge en livstruende tilstand).

Effekten av ECT er:

• Bipolar (manisk-depressiv) >> Unipolar (depresjon)
• Akutt debut >> Kronisk debut

Fra tabellen i det tidligere nevnte dokumentet fra Sykehuset Innlandet:

• Alvorlig depresjon med psykose -

Hos eldre pasienter kan det ofte være indisert med ECT. Særlig ved alvorlig depresjon hos eldre regnes ECT som en effektiv behandling. Også ved parkinsonisme kan det være indisert. Det er derimot ikke noen indikasjon for å gi ECT ved demens- eller deliriumstilstander. Eldre trenger ofte lengre behandlingsserier og de har også høyere krampeterskel (man gir høyere strømstyrke). Ulempen er at eldre er oftere utsatt for kognitive bivirkninger/hukommelsesproblemer. Likevel vil ofte ECT være å foretrekke hos eldre med alvorlig depresjon da medikamenter oftere gir uheldige bivirkninger.

Tilstander hvor ECT ikke har vist effekt

Tilstander hvor ECT er vurdert ineffektiv:

• Demens og amnestiske lidelser
• Rusavhengighet
• Angst og somatoforme lidelser
• Simulering (”Factitious disorder”)
• Dissosiative lidelser
• Seksuelle dysfunksjoner
• Søvnforstyrrelser
• Impulsforstyrrelser
• Tilpasningsforstyrrelser
• Personlighetsforstyrrelser

Kontraindikasjoner for ECT

Som nevnt tidligere kan man kort oppsummere og si at kontraindikasjoner for ECT stort sett består av kontraindikasjoner mot den kortvarige narkosen som skal gis ifbm behandlingen. Det er ingen absolutte kontraindikasjoner mot ECT, slik at det må veies opp mot indikasjoner/mulig nytte av behandling og kontraindkasjon vs. konsekvensen av å ikke behandle med ECT.

Sykehuset Innlandet har en egen artikkel om kontraindikasjoner for ECT. Der ramser de blant annet opp følgende:

Relative kontraindikasjoner (bør helst unngå å gi ECT):

1. Kjente intracerebrale aneurysmer
2. Intracerebrale tumores med masse-effekt
3. Intracerebrale blødninger eller embolier, nyere enn 3 mnd
4. Hjerteinfarkt, nyere enn 3 mnd
5. Pasienter med ustabil angina pectoris
6. Pasienter med dårlig regulert hypertensjon
7. Mistanke om økt intracerebralt trykk

Forsiktighetsregler (kan gi ECT hvis man tar sine forhåndsregler):

1. Graviditet (som regel er det egne prosedyrer for dette)
2. Pasienter med stabilisert hypertensjon
3. Asymptomatisk eller stabil cardiovaskulær lidelse
4. Forhistorie på intracerebrale blødninger/embolier eller hjerteinfarkt, eldre enn 3 mnd
5. Aortastenose
6. Pacemaker
7. Implantert hjerte-defibrillator
8. Atrieflimmer
9. Pasienter som er antikoagulert
10. Pasienter med Asthma Bronchiale/KOLS
11. Diabetes
12. Osteoporose
13. Tidligere anestesikomplikasjoner

Bivirkninger/komplikasjoner ved ECT

Det er meget sjelden alvorlige komplikasjoner med ECT. De fleste komplikasjonene er forårsaket av anestesien og ikke av selve det elektriske støtet som gis. Pasienten får narkose og merker derfor ikke noe til selve støtet. Etter at man våkner er det noen som kan kjenne hodepine og/eller muskelstivhet i de første timene. Noen kan oppleve kortvarig forvirring og forbigående hukommelsestap (derimot ser vi også at mange får bedre hukommelse etterhvert som de kommer seg fra depresjonen). I helt sjeldne tilfeller (dem du lese om i avisen) ser man tilfeller at minner blir helt borte og at dette så vedvarer. Ved å prøve å finne lavest mulig effektive behandlingsdose (les: strømstyrke) prøver man å unngå bivirkninger, og disse er sjeldnere enn før.