Jeg fikk dessverre ikke med meg navnet på de to musikerne som åpnet den andre dagen på konferansen (på bildet over – jeg henter jo ofte en kaffekopp i siste sekund), men de spilte et stykke kalt “Assobio a játo” (jet-fløyten). Jeg kunne lagt ut en youtube-lenke til noen andre som spiller dette 10 min lange stykket, men det ville ikke ytt rettferdighet til disse som kom og spilte for oss. Det er herlig med et musikkstykke som får ned morgenstresset med å komme til konferansen og gjør en klar til å ta imot mer kunnskap denne dagen.
How to speak with families – Structure and experiences from the Open Dialogue tradition – Mia Kurti
Mia Kurti presenterte seg som psykiatrisk sykepleier og psykoterapiveileder i familie- og parterapi og Åpen Dialog. Hun har jobbet 30 år i helsevesenet hvorav de siste 20 årene innenfor psykisk helse. De siste få årene har hun hovedsakelig reist rundt og gitt opplæring og veiledning i ulike deler av verden da Åpen Dialog har fått mye oppmerksomhet etter veldig gode forskningsresultater fra Finland. De venter også på resultatene på et RCT-basert forskningsprogram som foregår i UK for tiden. Hun har også et par andre verv, bl.a. som medgrunnlegger og leder for et nyetablert “International Institute of Dialogic and Co-creative Practice”.
Hun fortalte så om erfaringen fra Vest-Lappland, der Åpen Dialog vokste frem på 80- og 90-tallet. Mange føler at det er et for sterkt biomedisinsk perspektiv på psykoser, og alle er ikke enig i å se på det som sykdom. Man ønsket et mer demokratisk og dialogisk tilnærming. Man ville bort fra praksisen med at ansatte satt og snakket om familier, om folk og tok avgjørelser for dem. Etter flere år med utvikling (forskning, utprøving, utdanning i familieterapi) kom man frem til åpen dialog med sine syv hovedprinsipper (bl.a. øyeblikkelig hjelp, sosialt nettverksperspektiv, fleksibilitet og mobilitet, dialogisk samtale). Dette var allerede i gang da Kurti begynte i tjenesten i 2001, så det er dette hun har jobbet med.
Kurti presenterte tre dimensjoner ved Åpen dialog. Den første var det praktiske; hvordan organiserer vi helsehjelpen? Hvordan gir vi øybelikkelig hjelp? Man må f.eks. sette opp en døgnåpen telefon alle dager så folk kan ringe, og så kan man organisere hjelpen. En annen dimensjon er den dialogiske praksisen med å la alle stemmer bli lyttet til, og man skaper en trygghet i rommet. Den siste dimensjonen er verdensbildet. Hvordan tenker vi rundt lidelse? Hvordan tenker vi rundt dialog? Hva er dialogisk? Det handler om å være i relasjoner. Livet er ufullført hele hele tiden. Vi kan nå konklusjoner, men vi kan aldri kjenne den andre helt. (Lett å tenke på HM Vesaas’ “inste grind” her.) Hun viste til den amerikanske psykologen Harlene Anderson og det å innta “ikke-vite posisjonen”. En annen ting hun tok opp er at det er fokus på “evidence-based practice”, men lite fokus på “practice-based evidence” (selv om jeg forstår poenget hennes, er jeg nok litt uenig med henne fra et vitenskapsfilosofisk ståsted, selv om det siste kan brukes når kunnskapen ikke dekkes av det første).
Vi fikk se et bilde av datteren til Kurti på en fjelltopp. Hun brukte dette som et bilde på hvordan man kan fremstå som ensom, men egentlig ikke er det. Datteren hadde løpt i forveien og så derfor ut som hun var alene, men hun og partneren var like bak. På samme måte kan vi ofte se en pasient som alene, mens det er en familie rundt som er viktig å være klar over.
Hun kom en del inn på “krisevinduet”, når man står midt oppi situasjonen, at man kanskje da er mer åpen for å tåle usikkerheten i krisen ved at vi er tidlig på og følger tett opp. Vi åpner en stor dør, og vi kan ikke da la huset stå åpent, men må følge opp. Kurti delte historien om en 14 år gammel jente – Marlene – som opplevde det som senere ble definert som psykose. Familien kontaktet tjenesten, og ble møtt umiddelbart. Gjennom fem år fulgte det samme teamet dem tett. Marlene delte sin egen opplevelse: å være fanget i en verden av hallusinasjoner og stemmer. Moren fortalte hvordan støtten fra teamet, og muligheten for hele familien til å være med i prosessen, gjorde at de klarte seg gjennom en svært krevende tid. Etter to år var det gjennomført 69 familiesamtaler. I dag lever Marlene et aktivt liv, uten medisiner, etter å ha fullført høyere utdanning.
Hva som skjer mange steder er at vi bruker familiemedlemmer som informanter til å samle opplysninger om paisenten. Dette blir istedenfor å se familiemedlemmene som individer, som folk som er del av den pågående krisen, og særlig når vi snakker om psykoser. Det kan paralysere hele familier. Det kan paralysere samtalene og de uttrykte følelsene fordi folk er så redde.
De kommer tidlig i gang med samtaler (når folk først tar kontakt har de gjerne ventet lenge selv), og starter med dem som kan komme, men har også fokus på den som ikke er der, og det å få dem med inn. Hun viser til en mor som fortalte at hun forsøkte å beskytte brødrene ved å holde dem utenfor, mens i ettertid ser man at de burde vært med for å forstå bedre og kunne deltatt.
Et annet moment var det å ha fokus på å respondere på det som blir sagt i samtalen, istedenfor å tolke hele tiden. Man har ikke fokus på å forklare ting, men å lytte, og så reflektere rundt det som blir sagt.
Åpen Dialog er på fremmarsj. I 2021 koordinerte hun bidraget fra Vest-Lappland når de skulle være med og beskrive Åpen Dialog for WHOs Quality Rights Initiative (se deres bidrag her). Hun avsluttet med å ta opp endring i helsetjenestene for å tenke på en annen måte, og siterte en kollega av seg, Pekka Holm: “Do we act in such a way that the resources of our clients and their networks are increasing so that they will have more ability and power in their own lives?”
Why we should and can address trauma in Psychosis
På Facebook-siden til ISPS-Norge, ble David van der Berg presentert som “klinisk psykolog og forsker tilknyttet Parnassia Groep i Haag, Nederland. Han er spesialisert i kognitiv atferdsterapi for psykose og posttraumatisk stresslidelse (PTSD). I mars 2024 ble han utnevnt til professor i klinisk psykologi ved Vrije Universiteit Amsterdam, med en spesialstilling kalt “Complexity of Psychopathology: Intervention, Prevention and Models”.
Van den Berg leder også Mark van der Gaag Research Centre (MRC) og er frontfigur for Early Detection and Intervention Team (EDIT) Haaglanden ved Parnassia Groep.
Hans forskning fokuserer på å utvikle og implementere nye diagnostiske metoder og behandlingsformer innen psykisk helsevern, med særlig vekt på kompleksiteten i psykiske lidelser og hvordan biologiske, psykologiske og sosiale faktorer samspiller.”
David van der Berg har vært i Kristiansand tidligere, og i 2017 var han og snakket om traumer ved psykose. Han tok opp at det har vært en stadig økning i antall artikler som skrives om traume og psykose siden han begynte i 2008 (av 3662 resultater på artikler i oversikten under er omtrent halvparten av dem skrevet etter at han var i Kristiansand sist gang i 2017!).
Videre advarte han oss om at han hadde mye på hjertet og derfor ville snakke litt raskt. Temaer som han ville ta opp var:
- Traumers rolle i utviklingen av psykose
- Effektene av trauma-fokuserte intervensjoner i psykose
- Psykologiske mekanismer
- Innlemming av traumefokuserte intervensjoner i et bredere traume-informert rammeverk (f.eks. CBT-p(sykose))
- Nye intervensjonsstudier som er pågående
van der Berg viste oss en film om traumer og psykose. Det var folk som hadde opplevd ulike traumer. Senere utviklet de psykosesymptomer, og ble diagnostisert med psykose og behandlet for psykoselidelse. Men de fikk først bedring da de kom inn i forskningsprogrammet TTIP (Treating Trauma in Psychosis), og god nytte av eksponeringsterapi og EMDR. Du kan se filen her:
Han har vist oss mye forskningsresultater tidligere som viser sammenhengen mellom traumer og psykose, og at dess mer traumer dess høyere risiko for å få psykose. Han viste oss en del upubliserte data som jeg ikke kan gjengi her. Men han har nok av publiserte artikler å ta frem som eksempler. Artikkelen til de Bont et al (inkl. van der Berg) 2015 (fulltekstartikkel, pubmed) så på sammenheng mellom traumer og psykose. Blant dem med psykotiske lidelser hadde 78% opplevd minst ett traume, 70% hadde to eller flere og 60% tre eller flere. De viste at emosjonell mishandling var mest vanlig (57.9%), etterfulgt av fysisk vold (41.6%), seksuelle overgrep (32.8%) og alvorlig omsorgssvikt (30.7%).
Videre viste han oss en helt fersk meta-anlyse (Zhou et al april 2025, se over) hvor de har sett på sammenhengen mellom barndomstraumer og psykoser. Den inkluderer 183 studier med til sammen nesten 350.000 deltagere. Hovedfunnet i analysen er slående: personer som har opplevd motgang i barndommen (“childhood adversities”) har en oddsratio på 2.80 for å utvikle psykose. Dette er bemerkelsesverdig likt funnene i en tidligere stor metaanalyse fra 2012, som fant en oddsratio på 2.78, men den nye studien baserer seg på langt flere studier og langt flere deltagere (fra 80.000 til 350.000). Studien her fant også en dose-respons-effekt og det er en ny meta-analyse på vei om dette emnet.
van der Berg viste til at dersom vi hadde hindret at barn ble utsatt for traumatiske hendelser (“child victimization”), så ville vi hatt 33% færre folk med psykose. Hvis vi klarte å redusere “child victimization” med 25% ville vi hatt nesten 14.000 personer færre med psykose i Norge (og 70 millioner færre mennesker i verden).
I tillegg til dataene på disse tingene er det også noe folk opplever selv, at det ligger traumer bak. Folk går gjerne og søker hjelp med et psykososialt perspektiv, men så blir de møtt med et sykdomsperspektiv. Han viste til studier som viste at etter en første psykosepisode var det studier som viste at 12,4-16% kunne fylle kriteriene for PTSD, og 33-45% på et PTSD-spekter. van der Berg konkluderte med at PTSD er underdiagnostisert hos psykosepasienter.
Han tok så for seg en norsk artikkel fra 2022, “Impact of childhood trauma on antipsychotic effectiveness in schizophrenia spectrum disorders” (Mørkved et al 2022) som undersøker om antipsykotika er like effektivt hos dem med barndomstraumer og hos dem uten. Man så at i starten av forløpet var det raskere respons på antipsykotika hos gruppen uten barndomstraumer, men denne forskjellen avtok med tiden. Etter 52 uker så de ikke lenger signifikant forskjell. Forfatterene konkluderte med en forsinket effekt hos dem med barndomstraumer, og at man her burde vente lenger før man ev. vurderte bytte av medikament. Ironisk nok bruker ofte de med traumer mer antipsykotika ifølge van der Berg.
Som ung kliniker ønsker van der Berg å fokusere på traumer hos personer med psykose, og han har villet undersøke om standard traumeintervensjoner er effektive, trygge og kostnadseffektive. Så de satte i gang med en pragmatisk studie hvor de randomiserte 155 folk i tre grupper. Alle fikk “standardbehandling”, men 1/3 fikk eksponeringsterapi, 1/3 EMDR og 1/3 på venteliste for dette, og de ga heller ikke full behandling, bare 8 terapisesjoner.
Resultatet var utrolig, selv om noen av disse gjerne hadde hatt ubehandlet PTSD i over 20 år. De fant klar reduksjon i posttraumatisk-stressrepsons og fikk store effektstørrelser (van der Berg et al 2015).
Å drive traumeterapi er en humpete vei. Det er basalt ved PTSD at man unngår ting, og vi bryter den unngåelsen, noe som kan gi forverring av symptomer. Siden de hadde data fra enkeltimer i studien nevnt i avsnittet over, så kunne de gjøre en sekundær analyse på dette (Burger et al 2023). De fant at både tidlig forverring og forverring mellom sesjoner var vanlig (hhv. 32,3% og 46,5%), men var urelatert til behandlingsrespons og drop-out-risiko. Så selv om man blir dårligere mellom timene, betyr ikke det at resultatet trenger å bli dårlig, og det er viktig å formidle dette. Samtidig la han her vekt på at det er begrenset hva man får ut av 8 timer med terapi. Det gjøres andre studier med flere timer, og viste bl.a. til en kinesisk studie.
(Jeg kommer ikke til å referere absolutt alt han sier, for van der Berg hadde – som han sa helt i starten av foredraget – mye på hjertet.)
Vi fikk vist en sjekkliste man kan bruke for å kartlegge traumatiske hendelser hos pasienter med psykose, “The Trauma and Life Events (TALE) checklist” (Carr et al 2018, norsk versjon). Jeg fikk ikke med meg hvordan denne er bedre enn andre traumesjekklister bortsett fra at den er utviklet sammen med folk som har opplevd både traumer og psykoser, så kanskje den dekker traumer ved psykoser bedre?
Han gikk etter hvert over til å snakke om psykologiske mekanismer ved traume og psykose. Han snakket om en modell han hadde jobbet med sammen med bl.a. Amy Hardy fra King’s College i London. De delte inn i tre hovedgrupper; 1) skjematiske “beliefs”, 2) emosjonsregulering/overlevelsesstrategier og 3) episodisk minne. Det er vanskelig å ha selvtillit og selvomsorg når du har vært mishandlet som barn. Traumer gjør også noe med emosjonene våre, og vi må tilpasse dem for å overleve. Vi danner overlevelsesstrategier. Det er adaptivt der og da, men det fører gjerne til at vi tar avstand fra andre og kommer i veien for å danne gode relasjoner med andre senere i livet.
CBT fokuserer gjerne på det første området. Traumeinformert CBT (CBTp) er traumet inkludert i forståelsen for hvorfor man erfarer og reagerer som man gjør. Samtidig prøver han også å jobbe med minner også. Vi begynner med å sette minner i et hierarki. Hva luktet jeg, hva ser jeg, hva kjente jeg, hvem var der, hva var meningen bak? Etter hvert reprosesserer man minnet.
Han viste også til forskning de hadde gjort, men siden jeg har skrevet så mye her allerede lar jeg det bli med dette bildet her:
Konseptualisering-skjemaet til venstre i bildet over er hentet fra et kapittel van der Berg har skrevet sammen med Amy Hardy og Irene van de Giessen i boken “A Clinical Introduction to Psychosis” (kapittel 10) hvor de skriver om bl.a. CBTp.
Han avsluttet med følgende “Take-home messages”. Traumer spiller en vesentlig rolle ved de fleste psykoser, vi bør trene klinikere i en traumesensitiv holdning, investere i kulturendring, og se etter traumer som en del av rutinen.
Moralsk krise i psykisk helsevern?
Etter foredraget var det satt av halvannen time til debatt. Men før debatt med panelet, fikk fagsjef og psykolog i RVTS Heine Stenkopf holde et innlegg på 20 minutter. Bakgrunnen for dette er at han hadde et innlegg på RVTS sine nettsider for et års tid siden hvor han kastet ut en hanske om at “Psykisk helse-feltet er i moralsk krise”. (Det kom også en artikkel i Fædrelandsvennen i mai ifjor.)
I tillegg til artikkelen deltok Stenkopf også på Arendalsuka ifjor “Bør vi legge ned psykisk helsevern?” Han la vekt på at det er en spissformulering. Men det handler om at rammene er ikke gode nok til å gjøre en god jobb. Det er for lite tid til å bygge gode relasjoner for å kunne gi dem den hjelpen vi trenger. De faglige modellene fanger heller ikke opp kompleksiteten i det vi jobber med. Strukturene er ikke der mht det vi skal gjøre. Det er ofte økonomi som styrer og det påvirker også språket. Det blir for mye kontroll og for lite tillitt. Vi utdanner folk kjempehøyt og så gir man dem altfor trange direktiver for hvordan man skal holde på. Det blir for lite samarbeid med brukerne.
Tidsånden, zeitgeisten, er også at økonomien sniker seg inn i faget med nyliberalisme og rating. Hva er normaliteten? Det blir mye jakten på lykke, og samtiden tar ikke hensyn til at livet kan være mer tungt enn lett, og så overselger vi løsninger. Det blir for mange som kanaliseres inn i helsetjenesten [han har vist særlig til spesialisthelsetjenesten her].
Fagfolk som leser samme litteratur og ser de samme pasientene har likevel forskjellig forståelse for ting. Her ligger noe av kunnskapsdilemmaet. Vi forholder oss ikke til den objektive virkeligheten, men vi forholder oss til modeller av virkeligheten. Ingen av oss har de samme representasjonene i hjernen av de samme tingene, for ting fortolkes automatisk. Vi snakker derfor ikke om virkeligheten, men om modellene, og da kan man bli uenig. Vi må da heller drøfte modellene våre og hvilke modeller som er hensiktsmessige. Hvem er lykkelig blir en rar debatt hvis vi ikke er klare på hvordan vi definerer begrepet “lykkelig”. Et molekyl ser heller ikke ut slik molekyl-modellen ser ut, men den sier noe om molekylet som gjør at vi kan bruke modellen. Ingen av modellene er sanne, men spørsmålet blir om modellen er nyttig.
Det han ikke kom så veldig inn på i innlegget sitt, men som du kan lese om i lenkene over, er at kanskje (spesialist)helsetjenesten bør konsentrere seg om de aller sykeste, og så bør man heller gå ut og jobbe der folk lever livene sine, og at det kan være mer hensiktsmessig.
Etter innlegget ble panelet presentert. Det var Anna Cecilie Jentoft (landsstyreleder i LLP), Lars Lien (leder NPF), Espen Gade Rolland (leder av NSF SpOR), Ole-Marius Minde Johansen (landsleder Mental Helse) og Heine Stenkopf fra RVTS Sør. Disse skulle få 5 minutter hver til å snakke før man åpnet for debatt som ville inkludere innlegg fra salen.
(Jeg minner om at siden dette er en blogg og ikke journalistisk arbeid, så er det ingen av foredragsholderene eller debattdeltagerene som har fått anledning til å lese gjennom hva jeg har sitert dem på. Det kan derfor forekomme feil, og at folk blir tillagt noe de ikke har sagt, selv om jeg prøver å unngå det. Så hvis du reagerer veldig på noe jeg skriver en eller annen har sagt, så husk at det kan være en feil som har sneket seg inn via meg. Jeg får heller ikke med meg alt.)
Først ut var Ole-Marius Minde Johansen fra Mental Helse (MH). Han følte miljøene ble stadig mindre siden han etter hvert så flere og flere kjente fjes på disse konferansene. Han tenker at de i MH er en kunnskapsbase med sine erfaringer. De er heller ikke ute etter å ta folk som jobber i helsevesenet og ser at de også står i press. De ser at spesialisthelsetjenesten blir mer spesialisert. Man har hørt og sagt at man skal søke hjelp, og da ønsker man å snakke med dem som kan det. Frustrasjonen gjør det vanskelig å komme fremover. Det er delte meninger i MH om man bør legge ned psykisk helsevern. De har dem som har opplevd tvang og andre vonde ting som vil avskaffe det, og det er dem som har opplevd god hjelp. Det er bra at man satser på de mest alvorlig syke, men når man da ber folk med “lettere” og mer “moderate” psykiske lidelser søke hjelp i kommunen, så er det ikke alltid at kommunen er i stand til å gi den hjelpen. Han tok også opp at normaliteten er snevret inn, og der “bygdetullingen” tidligere fikk være i fred, så ringer folk politiet nå med en gang.
Neste paneldeltager ut var Anna Cecilie Jentoft som er landsstyreleder i Landsforeningen for pårørende og etterlatte innen psykisk helse og rop-lidelser (LPP). Hun tok opp at når de snakket om dilemmaer som man møter, så glemmer man en stor gruppe, de pårørende. Og det er derfor de blir så “vanskelige” å ha med å gjøre, siden de ikke blir tatt med. Hvis vi skal bygge noe nytt, er det bare godt. Da er det viktige at brukere og pårørende blir med, ikke som alibi, men som faktiske medvirkende. Det må også være tilrettelagt for at alle kan bruke det. Det må være rom for mestring. Hun gikk inn på begrepet “institusjon” som et ord som kan gjøre folk usikre. Vi må bygge relasjoner og hjelpe til å bygge livet der ute, for ingen er pasienter hele livet. Mange henvises til dem man er mest enig i, at man kan shoppe behandler, og det er kanskje ikke alltid like bra. Det er også et dilemma at den som ser pasienten minst (ofte psykiateren) er også den som bestemmer mest. Man havner i et skjemahelvete som passer best for den som fyller ut skjemaet og ikke den det handler om; på helsestasjonen får du vite at barnet følger kurven “sin”, en kurve bestemt av andre. Når Nav ringer opp og spør om hvordan skal jeg snakke med den psykisk syke, så kan de kanskje slutte å kalle dem psykisk syke og bruke navnet deres istedenfor, så kan det være at man får en god start. Hun hadde aldri blitt spurt hvordan man skal snakke med en diabetiker. Disse blir satt i en bås uansett, “det er hun med den psykotiske moren” eller “med den rusa faren”. Og hvem er det som definerer et liv som fungerer?
Lars Lien, leder for Norsk Psykiatrisk Forening, fikk så mikrofonen. Lien er redd for at hvis vi hele tiden snakker om rammer, så glemmer vi at vi er det landet i verden som bruker mest på psykisk helse. Han mener vi heller må se på hvordan vi bruker de ressursene vi har. Det er mange forslag om å forbedre ting uten å bruke mer penger, og heller se på hvordan vi jobber. Ikke alle skal gjøre alt. Han viste til at han hadde vært sykehusdirektør i mange år, og var ikke så redd for økonomispråket. Men når økonomi blir kun knyttet opp mot rapportering, så blir det galt. Å sitte en halv dag og fylle ut et TUD-vedtak (tvangsvedtak) på 9 sider føles meningsløst. At alle er fornøyd er ikke noe vi kan få til. Det handler om kompleksiteten, og vi vil aldri nå en nullvisjon. Lien er også redd for at vi får et ekstremt diagnosesamfunn. Samtidig må vi da bli flinkere til å skille mellom alvorlige sykdommer og det som er mer livsutfordringer. Fagfolk har alltid ment ulike ting, og vi trenger ulike syn. Han skulle ønske at vi hadde en felles agenda som kreftforeningen. Han tok opp at de som sitter i panelet samt leder i Norsk Psykologforening har kommet med en felleserklæring på ti punkter for bedre psykisk helse, så det er noe man er enig i. Men han er redd at det kan bli et stort problem hvis man får en altfor stor antipsykiatri-bevegelse som mener at vi ikke trenger noe psykisk helsevern, diagnoser eller spesifikk behandling, og han nevnte at den europeiske psykiatriforeningen har satt ned en egen task force for å jobbe med dette. Han tok opp at samhandlingen fungerer for dårlig, at spesialisthelsetjenesten kunne blitt bedre til overføringene, men også at ingen er klar til å ta imot. Det vi kan være enige om er at vi trenger flere senger før han nevnte begrepet “palliativ psykiatri” uten å si noe mer på dette tidspunktet.
Så gikk turen til Espen Gade Rolland som er leder av Norsk Sykepleierforbunds (NSF) faggruppe innen psykisk helse og rus (SpOR). Han støttet at mye handler om ressurser, ikke bare penger, men også innholdet i tjenestene. Han tok opp at det er viktig at sykehusene prioriterer kompetanse hos fagfolkene. Det er sjelden man ikke sender en røntgenmaskin til nødvendig oppdatering grunnet økonomi, mens man sier gjerne nei til en faglig oppdatering. Han tok opp problemstillinger som at epikrisetid er viktigere enn innholdet i epikrisen. Folk skal få rask hjelp (redusert ventetid), men innholdet i den hjelpen de da får er ikke alltid like god. Selv om man får betalt, så tar gjerne ansatte på seg ekstra arbeid av forpliktelse. Videre kom han inn på det at man lever i en kontekst, i relasjoner, i familier. Han tar opp at det sentraliseres mye, med større enheter, som står i motsetning til behovet for å ha et desentralisert tilbud. Man kan ikke forvente at man sitter i Tana, blir sendt til Tromsø i 2 uker, og så kommer tilbake igjen og er frisk. Men hva skal vi gjøre? Vi må forene oss og argumentere overfor dem som bestemmer. Vi har felles mål som vi fronter, selv om vi har forskjellige meninger på andre felt. Så er det et paradoks at vi bruker mye penger på psykisk helse, og likevel en høy andel av folk som rapporterer om psykiske helseplager.
Stenkopf fikk tilbake ordet. Han tok opp Kurtis innlegg tidligere på dagen hvor man hadde tilbudt en pasient 69 samtaler, team og fleksibilitet, og det var folk i salen da som lurte på hvordan får de til det? Han tror ikke vi trenger flere penger, men at vi må tenke på hvordan vi gjør det. Vi må også ha fokus på å støtte folk der de lever livet sitt. Jan Olav Johannesen tok opp at Stenkopf har uttalt at psykiatrien skal være forbeholdt de virkelig syke. Stenkopf bekrefter at man lett kan føle seg krenket av dette, “er jeg ikke syk nok?”. Hva er samfunnsfortellingen eller tidsåndens fortelling om hva vi skal bruke helsevesenet til? Og hva tilhører livet? Det er knapt et menneske som ikke har et liv som er bulkete. Men mye av dette skal til vennene ens, til ektefellen. Før hadde vi et større nettverk, og nå har vi mindre. Hva skal vi fylle dette tomrommet med, er det helsevesenet? Psykisk helse handler om hvordan vi organiserer helsevesenet.
Etter alle hadde fått sagt sitt var det litt mer friere debatt. Jentoft tok opp at diagnoser gjerne etterspørres i samfunnet. Hun tror også at nettverkene nå er annerledes.
Det ble tatt opp at de skal ha et nytt arrangement på Arendalsuka i år hvor de skal jobbe videre med uenighetene. Han løftet frem et punkt om at alle skal ha rett til skolegang. Samtidig er ikke det noe psykiaterene, psykologene og sykepleierene som kan gjøre dette, men det er viktig at vi er med og danner grunnlaget for det.
Det ble stilt flere spørsmål fra salen. Hvis vi skal være mer selektiv, hvem skal vi da avvise? Er det funksjonsnivået og forventet nytte? Kanskje må vi har mer dialog mellom pasient, henviser og spesialisthelsetjenesten? Å bli henvist til poliklinikk og så få brev tilbake igjen at du ikke er syk nok løser ingenting. Da må man heller gi gode råd om hva man ellers skal gjøre.
Skarpe skiller mellom primær- og sekundærhelsetjeneste ble nevnt som en utfordring. FACT-modell ble nevnt på samarbeid som fungerte bra. Finland har også et prosjekt her som ser på dette. Ellers var det flere spørsmål for salen som blir for omfattende å ta med her.
Broen til Gaza
Mads Gilbert trenger trolig ikke så mye introduksjon da han bør være godt kjent for de fleste gjennom sitt engasjement og hjelpearbeid i Gaza gjennom mange år. I Norge jobber han som lege på luftambulansen.
Han advarte oss om en brutal reise gjennom det han skulle presentere, ting som ikke kommer på Dagsrevyen, ting som ikke blir kommentert av Jonas Gahr Støre.
Han la vekt på at ikke liker å bli sett på som en helt. De ekte heltene er de lokale palestinske helsearbeiderene som aldri gir seg og aldri forlater folket, og over 1300 av dem er blitt drept i Gaza de siste 18 månedene.
Gaza er omtrent like stort som Mjøsa, og det er 2 millioner mennesker som bor der, hvorav over 1 million mennesker med medianalder på 18 år. De er sperret inne, og det er den største barnegettoen i verden, og hvor barn drepes med vilje. Han kritiserte norske myndigheter for å ikke en gang trekke ut oljefondet.
Han fortalte om alt som er ødelagt i Gaza. Hvordan moskeer er ødelagt med vilje for å bryte ned motstand. Han ville snakke om hvordan den sensoriske traumatiseringen, angrepet på kulturen og familien påvirker folk. Han spilte av flere filmer for oss med høy lyd for å gi oss noe av inntrykket av hvordan det oppleves å være på Gaza når det bombes.
Vi fikk se bilder av hvordan de jobbet. Det er hard triagering. En person som kan reddes i Norge ved å jobbe ved operasjonsbordet i flere timer, kan de ikke prioritere å redde, da det er mange i kø med mindre skader som kan reddes med mindre innsats. Derfor har de en regel om at det ikke er lov med operasjoner som tar mer enn en time. Man må holde fokus på selve jobben man gjør, og ikke begynne å kjenne lukten av vått barnehår eller andre ting.
Gaza i dag – hvilken bro? Bildet over er et FN-kart som kommer to ganger i uken i en rapport kalt Reported impact snapshot Gaza. De røde og fiolette områder er hvor Israel har reokkupert Gaza og du blir drept hvis du går i disse sonene og det utgjør nå nesten 70% av Gaza. Så det som allerede var trangt område å bo på er blitt redusert med 2/3. Folk er tvangsevakuert til teltleirer som blir bombet om natten. Dette gjøres for at de skal bli så forferdelig at folk skal “velge” å dra. Så Gaza nå er et bittelite område hvor disse menneskene skal prøve å overleve.
Vi kan lett få et kolonialt blikk hvor vi ser svikt og ikke mestring, men Gilbert har lært å få et mer nyansert syn på det. Folk står på og har ikke tenkt å gi seg. Han viste bilder av folk som prøver å overleve og viste et bilde av en mann som stod på ett ben og hadde laget et sandornament. Flere andre historier ble presentert.
Det var et sterkt emosjonelt innslag, og jeg kunne ha begynt å gråte om det ikke var for sinne man også kjenner på når man ser lidelsene folk på Gaza blir utsatt for. De har drept ambulansearbeidere. Det drepes 50 palestinere hvert døgn. De har bombet og ødelagt alle universitetene, bibliotekene, arkivene og arkeologiske utgravingsstedene i Gaza. Dette er et epistemicid hvor man utrydder et folks kunnskap som alltid har vært en del av kolonimakter.
Verden sitter stille og ser på, og vi trekker ikke ut oljefondet. Han viste til Desmond Tutu: “If you are neutral in situations of injustice, you have chosen the side of the oppressor.” Han oppfordrer oss til å ta stilling til dette. Solidaritet er ikke veldedighet, men felles handlinger mellom mennesker som slåss for de samme målene på forskjellige steder.
Til slutt ga han oss en liste over gode referanser som han anbefalte:
- Jabr, S., & Berger, E. (2023). Community mental health, psychoanalysis, and freedom: The case of Palestine. Int. J of Applied Psychoanalytic Studies, 20(2), 285–301.
- Veronese, G., & Pepe, A. (2018). The psychological impact of the Israeli–Palestinian conflict on Palestinian adults: A qualitative study. Journal of Humanistic Psychology, 58(4), 349–368. https://doi.org/10.1177/0022167817711607
- Veronese, G., & Pepe, A. (2022). Burnout syndrome, symptoms of trauma, and psychological distress in Palestinian healthcare professionals: the protective role of spiritual wellbeing. Mental Health, Religion & Culture, 25(2), 144–161.
- Veronese, G., Pepe, A., Massaiu, I., De Mol, A. S., & Robbins, I. (2017). Posttraumatic growth is related to subjective well-being of aid workers exposed to cumulative trauma in Palestine. Transcultural Psychiatry, 54(3), 332–356.
- Veronese, G., Castiglioni, M., Said, M., & Yaghi, D. (2024). Tarkiz: A metacognitive trauma intervention for adolescents in Gaza. Frontiers in Psychology, 15, 1128939. https://doi.org/10.3389/fpsyg.2024.1128939
- Slone, M., & Shoshani, A. (2022). Intergenerational transmission of trauma and resilience in war-exposed Palestinian families in Gaza. Child Psychiatry & Human Development, 53(3), 395–407. https://doi.org/10.1007/s10578-021-01205-7
